Alle soldatene som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden fikk da de reiste fra Norge utlevert ei bok som var utgitt av Forsvarsdepartementet
"Til Tyskland for freden"
INNHOLD

     (1) Statsråd J.Chr. Hauge:     Hvorfor til Tyskland
     (2) Generalløytnant Helset:   
Våre oppgaver
     (3) Generalmajor Hansteen:  
Britene og vi.
     (4) Redaktør John Sannes:    
Nazismens bakgrunn i tysk historie
      (5)
BILLEDDEL: Før, under og etter Hitler.
      Del A - Del B - Del C - Del D - Del E - Del F
      (6)Høyesterettsjustitiarius Paal Berg:
Demokrati
      (7)Universitetesstipendiat P. J. Bjerve.
Hva krigen kostet Norge
      (8)Sigrid Undset: Tysk og Norsk
      (9)Høyesterettsdommer E.F. Echoff: Folkerett og okkupasjon
      (10)Overlege Ørnulf Ødegård: Moral og sunn sans
      (11)Cand. med. Birger Tvedt: Hygiene og idrett.
       
                         ---------------------------------------------------------------------------                             



               (1)  Hvorfor til Tyskland
I 1940 gikk det en historie om en 75 år gammel mann som ble tatt til fange under felttoget på Vestlandet. Tyskerne slapp ham løs fordi han var så gammel, men ikke lenge etter tok de ham igjen i en annen norsk avdeling. Tyskerne sa at nå måtte han da gi seg.
«Jeg gir meg ikke før vi står i Berlin,» sa den gamle vestlendingen.
Vi smilte da vi hørte den historien.
Siden februar 1947 har en norsk styrke av Hæren vært i Tyskland for å delta i okkupasjonen.
Men den er ikke i Tyskland for å slå tyskerne. De er slått. Den er heller ikke i Tyskland for å ta hevn. Vi har bitre tap, men vi ønsker ikke å hevne oss. Hva er det så de skal?
Vi sier at vi skal til Tyskland for å være med på å fullbyrde freden; men det trenger en nærmere forklaring.

Forrige gang.
Etter første verdenskrig overlot de seirende maktene Tyskland stort sett til seg selv. Landet var likesom fullstendig knust og hjelpeløst. Men det tyske folk er et flittig og dyktig folk. Landet kom seg raskt. Det tok 14 år før militarismen igjen var ved makten. Det tok 20 år før de tyske nazistene og militaristene - kastet verden ut i ny krig og nye navnløse lidelser.

De alliertes mål nå.

De allierte maktene ble allerede under krigen enige om at de denne gangen måtte forhindre at historien gjentok seg—for sin egen skyld, for verdens skyld, og for Tysklands skyld! At Tyskland i dag ligger i ruiner, er ingen garanti mot at landet igjen kan bli en fare for freden i verden om det får lov til å innrette seg som det selv ønsker. Det er dette vi må se i øynene. Det er tyskernes store tragedie at deres flid og dyktighet har så lett for å bli ledet inn i krigens tjeneste, istedenfor i fredens. Målet som de allierte har satt seg, er å gjøre Tyskland til et fredelig medlem av folkenes familie og til et sant demokrati. De tar sikte på å omdanne Tyskland og omskolere det tyske folk. Målet er ikke å holde Tyskland nede og undertrykke det tyske folk. Målet er å hjelpe Tyskland til å reise seg, men klok av skade vil de allierte denne gang selv og på stedet sørge for at de tyske militære organisasjonene blir fullstendig oppløst, ikke minst militarismens esse—den tyske general-staben, at den tyske rustningsindustrien blir jevnet med jorden, og at den sivile industri ikke blir en skjult krigsindustri, at krigsforbryterne virkelig blir straffet og at deres misgjerninger blir kjent av alle, at nazister og militarister blir renset ut av tysk offentlig liv, administrasjon og skole, at folkestyret virkelig avløser diktaturet.
 

Soldatenes oppgaver.

Det er ikke dere soldater som direkte skal gjøre dette. Det er særskilte allierte myndigheter som har det som spesialoppgave. Troppene må være i Tyskland for å sikre ro og orden, og for å gi disse myndigheter den makt som de trenger for å kunne handle. De allierte styrkene skal først og fremst markere overfor det tyske folk at de allierte vil sette sin overbevisning igjennom, og at det ikke nytter å legge seg på tvers.
Norge har for sitt vedkommende lagt stor vekt på at troppene skal få høve til å fortsette sine øvelser i Tyskland, slik at deltagelsen i okkupasjonen kan gå inn som et ledd i Hærens øvinger.

Det er vanskelig å okkupere.

Ikke noe fornuftig menneske kan være i tvil om at det er en overordentlig vanskelig oppgave de allierte har påtatt seg. Ja, det vil nok framover heve seg røster som sier at oppgaven er umulig, og at det er like godt å gi opp først som sist. De vil si at okkupasjon er undertrykkelse, og at den avler hat og nasjonalisme, og ikke fredsommelighet og demokrati. Det er heller ingen tvil om at okkupasjonen kan føre til et slikt resultat, hvis okkupasjonspolitikken er uklok, brutal og upsykologisk. Men det er nettopp slik okkupasjonspolitikken ikke må bli. Målet er ikke å holde nede, men å hjelpe til å reise opp. Dette målet må prege okkupasjonspolitikken. Tyskland må så snart som mulig bli i stand til å greie seg selv økonomisk, sosialt, moralsk—og på lang sikt—politisk.
De allierte har allerede gitt tyskerne et betydelig selv styre og vil fortsette på den veien fram mot målet.
Men samtidig må okkupasjonspolitikken være fast og konsekvent for å nå sitt mål. Tyskerne må få inntrykk av at denazifisering og demokratisering er dypt alvor.
Det er en veldig byrde de allierte har påtatt seg ved å overta ansvaret for Tyskland. Det er en økonomisk byrde. Det koster å holde tropper i Tyskland, og det koster enda mye mer å underholde tyskerne med det de trenger for å leve, slik som de allierte nå i stor utstrekning gjør. Det er en politisk byrde. Det vil aldri være særlig populær i hjemlandet å ofre så meget på tyskerne, og det vil kreve atskillig politisk fasthet for å føre oppgaven igjennom. Det er en moralsk byrde. De allierte har på sett og vis påtatt seg det moralske ansvar for omskoleringen og framtiden til et helt folk

En internasjonal plikt.

Vår deltagelse er en byrde for oss på alle disse måtene. Vi har dessuten aldri vært vant til å sende tropper ut av landet, og vi reagerer følelsesmessig mot det. Men dette må ikke skygge for den kjensgjerning at vi gjennom vår deltagelse er med på å løse en viktig sak for fred og sikkerhet i verden— også vår egen fred og vår egen sikkerhet. Og vi bærer på ingen måte større byrder enn del som forholdsvis faller på Norge som et lite land. Belgia har allerede en langt større styrke i Tyskland. Holland og Danmark har erklært seg villige til å ta sin del. (Sverige har ikke kommet på tale, fordi det var nøytralt under krigen.)
Vår deltagelse i okkupasjonen av Tyskland er med andre ord en internasjonal militær forpliktelse. Den springer i dette tilfelle ikke direkte ut av vårt medlemskap i De forente nasjoner, fordi De forente nasjoner etter sine statutter ikke har noen direkte befatning med de beseirede landene. Men det er likevel en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Norge kan ikke ta del i mellomfolkelig arbeid for å fremme fred og trygghet med rettigheter—men uten plikter.

Hvor lenge?

Det er i dag ikke mulig å si hvor lenge de allierte vil kjenne seg tvunget til å holde styrker i Tyskland. Del avhenger ikke minst av tyskerne selv. Norge har for sitt vedkommende forpliktet seg til å holde en brigade i Tyskland i to år framover fra februar 1947. Når de to årene er utløpt, står vi fritt.
Det er ikke lett å være okkupasjonsmakt. Det er ikke lett å ha makt. Det kan være fristende å bruke den i strid med folkerettens og menneskelighetens lover. Kynismen kan så lett snike seg inn. Vi husker det fra tyskernes ferd i Norge. Det vil ikke gagne den viktige saken som okkupasjonsstyrkene skal være med på å løse, om de gjennom sin holdning skaper grunnlag for hat, nasjonalisme og tysk motstandsvilje. Forbildet for de norske okkupasjonstropper skal ikke være den tyske okkupasjon av Norge. Samtidig som tyskerne må forstå at det er alvor, skal de norske troppene sette seg som mål å opptre korrekt og verdig, slik at tyskerne ned eller mot sin vilje får respekt for de norske styrkene, for deres holdning og for deres rettferd. På den måten bidrar nordmennene, de norske soldatene, direkte til å skape respekt for det demokrati de representerer.

Vår ferd skal være korrekt.

Det er, etter det vi hører, mye nazister i det området som troppene ligger i. Dere vil støte på tysk hovmod og tysk kryperi og smiger. Ingen av delene må påvirke styrkenes opptreden. Vårt mål skal være, at når de norske styrkene trekker seg ut av sitt område, skal det være den alminnelige oppfatning blant den tyske befolkning at de har vært holdt besatt av staute, rettferdige, faste og korrekte mann-skaper. De må si seg selv at det må være noe ved det sam-funn og den samfunnsform som nordmennene har levd i.

J. Chr. Hauge.
                                            --------------------------------

                (2)Våre oppgaver

Av sjefen for Hæren, generalløytnant Helset

Slik som de tyske nazister hadde opptrådt under krigen, var det nødvendig å ta et rettsoppgjør med de nazistiske ledere og krigsforbrytere. Det var også nødvendig å passe på tyskerne så de ikke igjen gikk i gang med opprustning og krigsforberedelser.
De stater som hadde vunnet krigen mente at hensynet til verdens fred og sikkerhet gjorde det nødvendig å holde Tyskland besatt med tropper inntil rettsoppgjøret er gjennomført og man har sikret seg en demokratisk statsordning i Tyskland.
Norge har forpliktet seg til å være med på dette og foreløpig holde en brigade i Tyskland i to år.
Rettsoppgjøret og Tysklands demokratisering er det egne folk som tar seg av og arbeider med. De militære avdelinger som er i Tyskland kan sammenlignes med et utrykningspoliti. Hvis tyskerne legger vanskeligheter i veien for de folk som arbeider med rettsoppgjøret og demokratiseringen, og lager bråk, skal de militære avdelinger skape respekt for den allierte administrasjon— i ytterste tilfelle med maktmidler.
En slik oppgave løses best ved at man ikke til daglig går omkring og er sterk mann, men lever sitt eget noe tilbaketrukne liv. Men skal det stå respekt av dem som skal være utrykningspoliti, må de oppføre seg ordentlig også i de perioder hvor de bare har å være i beredskap om nye skulle komme på. Et politi som drikker seg fulle og flyer med jenter vil det ikke stå den rette respekt av.
All erfaring viser at folk som har et slikt arbeid at de bare skal være klar til utrykning, kjeder livet av seg og råtner opp. Derfor ser vi da at brannfolk og andre som har slikt arbeid sørger for at de mellom utrykningene har fullt opp å gjøre og er regelmessig beskjeftiget.
Vår brigade i Tyskland er i den heldige stilling at den ved siden av å ligge som beredskapsstyrke har mer enn nok å beskjeftige seg med.
 Den skal nemlig drive militær utdannelse. Da jeg i sommer besøkte Brig 471 i Tyskland, gledet det mitt gamle soldathjerte å se den gode militære holdning og de militære ferdigheter våre soldater hadde. De 4 brigader som vi får utdannet i Tyskland blir langt bedre utdannet enn våre soldater før krigen.
Det er derfor grunn til å tro at befal og soldater som har deltatt i disse brigader—framtidig vil danne en verdifull grunnstamme i en ny norsk hær som skal bygges opp med en helt annen kampkraft enn vår hær før krigen.

Olaf Helset.
                                             --------------------------------

                  (3)Britene og vi

Av generalmajor W. v. T. Hansteen.
 

Overfor tyskerne gjelder det å opptre reservert og korrekt. De vil respektere ordentlige folk som kan sitt fag og gjør sitt arbeid ordentlig. Vårt fag og vårt arbeid er militært, og tyskerne vet hva dette innebærer. Et godt eksempel virker bedre enn all belæring.

Vårt virke faller i den britiske okkupasjonssonen, og der skal vi arbeide sammen med britene, våre venner og allierte fra krigens tid. Britene har solide militære tradisjoner. De vet hva en virkelig militær er når de ser ham, og de vil snart kunne gjøre seg opp en mening om hva vi går for. Det vil være avgjørende for deres bedømmelse av oss at vi gjør vårt arbeid effektivt og ordentlig.

Vi har meget og lære av dem, fordi de er erfarne militære, og fordi de nå og fra før av har lang erfaring som okkupasjonsstyrker. Det gjelder å bli kjent med dem så snart som mulig.
 

Vi har meget og lære av dem, fordi de er erfarne militære, og fordi de nå og fra før av har lang erfaring som okkupasjonsstyrker. Det gjelder å bli kjent med dem så snart som mulig.

Britene er taktfulle og som regel meget hyggelige folk. De er ytterst forsiktige med å skryte, både av seg selv og landet sitt. Skryt regnes simpelthen som dårlig tone blant dem. De er ofte stillferdige, men sikre på seg selv- kan også være selvsikre i sin opptreden. Skryt ikke for meget av den norske krigsinnsats i de væpnete styrker ute, i handelsflåten og på hjemmefronten. Men fortell om den på en enkel og beskjeden måte når det faller seg slik, og en mener at de faktiske opplysninger kan ha interesse. Klag ikke over hva vi har gjennomgått av sult og savn under krigen. Britene hadde det bedre i så måte den gangen, men gjorde også en veldig krigsinnsats, og de vet selv hva denne innsats betydde også for oss. Vær forsiktig med å kritisere britene og britiske forhold, men rakk heller ikke ned på forholdene i Norge. Vi har også krav på respekt.

W. Hansteen.

                                                     --------------------------------

     (4)Nazismens Bakgrunn i tysk historie

Av redaktør John Sannes
Under krigen dliskuterte vi ofte hva det egentlig var vi kjempet mot. Førte vi en rent nasjonal kamp for å slå Tyskland og hindre det i å legge verden under seg? Eller sloss vi mot en ide, en mentalitet, et system- «fascismen» ? Folk flest syntes kanskje ikke de behøvde å bry hjernen sin med et slikt spørsmål. Det var, mente mange, av rent teoretisk interesse og overflødig i praksis. Så lenge vi førte krig, var saken svært enkel. Vi sloss mot det nazistiske Tyskland. Så kunne det være en smakssak hvordan en ville definere det en sloss mot—om en ville legge hovedvekten på "Tyskland" eller «nazismen».
Heller ikke var det mange som virkelig ville forenkle det hele til et enten-eller.
Alle visste at på den ene side var fascismen ikke noe tyskerne hadde monopol på. Andre land hadde innført liknende systemer—noen av dem, som Italia. lenge før Hitler kom til makten i Tyskland. Det er klart nok at fascismen i vår tid er en internasjonal strømning.
Men på den annen side var det først da fascismen slo igjennom i stormakten Tyskland at den ble en fare for hele verden. Og tilfeldig var det ikke at nazismen seiret i Tyskland. Den hadde dype røtter i tysk historie og i tysk mentalitet. Den ble den særpregete tyske formen for fascisme.
Det vi skal se på nå, er nazismens bakgrunn i Tysklands historie. Hvorfor slo fascismen igjennom nettopp i Tyskland? Og hva er bakgrunnen for de særtrekkene som kjennetegner nettopp den tyske formen for fascisme — nasjonalsosialismen?
De forklaringene som blir gitt her, står åpne for tvil og diskusjon. Historie er ikke en vitenskap som matematikken, der en kan legge sammen 2 og 2 og få 4. Historien om menneskene og deres samfunn er så mangfoldig, så rik på store og små ting, med så mange fine vekselvirkninger, at vi aldri kan si at nå har vi gitt de endelige og fullstendige svarene på de spørsmålene vi stiller oss. Noen vil legge hovedvekten på hva andre vil feie til side som bagateller, og det vil alltid være rom for forskjellige syn og meninger.
Under krigen dliskuterte vi ofte hva det egentlig var vi kjempet mot. Førte vi en rent nasjonal kamp for å slå Tyskland og hindre det i å legge verden under seg? Eller sloss vi mot en ide, en mentalitet, et system- «fascismen» ? Folk flest syntes kanskje ikke de behøvde å bry hjernen sin med et slikt spørsmål. Det var, mente mange, av rent teoretisk interesse og overflødig i praksis. Så lenge vi førte krig, var saken svært enkel. Vi sloss mot det nazistiske Tyskland. Så kunne det være en smakssak hvordan en ville definere det en sloss mot—om en ville legge hovedvekten på "Tyskland" eller «nazismen».
Heller ikke var det mange som virkelig ville forenkle det hele til et enten-eller.
Alle visste at på den ene side var fascismen ikke noe tyskerne hadde monopol på. Andre land hadde innført liknende systemer—noen av dem, som Italia. lenge før Hitler kom til makten i Tyskland. Det er klart nok at fascismen i vår tid er en internasjonal strømning.
Men på den annen side var det først da fascismen slo igjennom i stormakten Tyskland at den ble en fare for hele verden. Og tilfeldig var det ikke at nazismen seiret i Tyskland. Den hadde dype røtter i tysk historie og i tysk mentalitet. Den ble den særpregete tyske formen for fascisme.
Det vi skal se på nå, er nazismens bakgrunn i Tysklands historie. Hvorfor slo fascismen igjennom nettopp i Tyskland? Og hva er bakgrunnen for de særtrekkene som kjennetegner nettopp den tyske formen for fascisme — nasjonalsosialismen?
De forklaringene som blir gitt her, står åpne for tvil og diskusjon. Historie er ikke en vitenskap som matematikken, der en kan legge sammen 2 og 2 og få 4. Historien om menneskene og deres samfunn er så mangfoldig, så rik på store og små ting, med så mange fine vekselvirkninger, at vi aldri kan si at nå har vi gitt de endelige og fullstendige svarene på de spørsmålene vi stiller oss. Noen vil legge hovedvekten på hva andre vil feie til side som bagateller, og det vil alltid være rom for forskjellige syn og meninger.
 

Fascisme - nazisme.

Men først må vi stille oss spørsmålet: Hva mener vi med nazisme og fascisme? Fascismen sprang ut av en dyptgående krise i det moderne samfunnet. Dels var den -et forsøk på gjennom diktaturet å hindre at arbeiderbevegelsen kom til makten og gjennomførte sosialismen— hva enten den ville gjøre det ved en revolusjon eller —i et land med politisk folkestyre—innenfor rammen av demokratiet. Men samtidig var fascismen også en reaksjon mot det gamle økonomiske systemet. Krisene etter forrige krig og etter 1929 rammet ikke bare arbeiderne, men også bøndene og store deler av middelstanden. De fascistiske bevegelsene drev ikke bare anti-marxistisk, men også anti-kapitalistisk propaganda. Store lag av folket var trøtte av det gamle systemet, men samtidig redd industriarbeiderne. De ønsket system, orden, autoritet, en sterk stat, en ufeilbarlig fører som kunne «rydde opp». De fascistiske gangsterne ledet uroen og misnøy en inn i nasjonalistiske kanaler. Det var den «internasjonale jødedom», den «internasjonale marxisme», den «internasjonale finanskapital» som var skyld i alle ulykker; det var Versaillesfreden som hadde ruinert Tyskland. Den gamle overklassen så med skepsis på gangsterne og deres metoder, men de trodde de kunne bruke dem for sine formål. Men det ble tvert imot de som ble brukt av fascistene. Disse utnyttet alle de maktmidlene som moderne teknikk og organisasjon stiller til rådighet for diktatorer, de bygde ut sin maktstilling ved hensynsløs terror og ideologisk ensretting. Men her skal vi peke på noen trekk som alle fascistiske systemer har felles:

1. Nasjonalisme. Ens eget folk er alle andre overlegent. Det har ikke fått den plass i verden som tilkommer det. All kraft må bli satt inn på å erobre denne plassen.
I den tyske nazismen fikk nasjonalismen spesiell form: dens teoretiske grunnlag var troen på at tyskerne representerte en overlegen rase og derfor var det naturlige herrefolket. I Italia var det tradisjonene fra det gamle Romerriket som Mussolini bygde på når han krevde at italienerne måtte bli herrer over Middelhavslandene. I Spania ble det tradisjonen om spanjerne som bærerne av den katolske fanatismen som ga Franco-styret et særlig preg. Spania og Italia var ikke så sterke stater at de kunne håpe å erobre verdensherredømmet. Italia håpet å vinne makten i Middelhavet. Spanske fascister drømte om å gjenskape det spanske velde i Sør-Amerika i en ny form. Men den tyske stormakten kunne virkelig drømme om å vinne den tyske lederstillingen i hele verden. 2.

Militarisme. Også andre land har sitt militærvesen, og i nasjonale faretider blir all kraft satt inn på forsvaret. Men de fascistiske statene med sin nasjonalisme gjorde militærvesenet til det viktigste av alt. Fra barnsben av ble borgerne oppdradd til soldater—ikke til frie mennesker og borgere. De eneste dyder en la vekt på, var de militære, og hele samfunnslivet ble militarisert. Også i andre land må en lære soldaten opp til å være hard, hensynsløs og disiplinert. Men der sondrer en mellom de egenskapene en mann må legge for dagen som soldat og de han må legge for dagen som sivil, som borger i samfunnet.

3. Diktatur. I spissen for et veldig maktapparat som nøye kontrollerer alle borgerne og all virksomhet, står en diktator—Hitler, Mussolini eller hva han nå heter. Diktatoren og hans representanter er allmektige. Det fins ingen grunnlov, ingen rettsbeskyttelse, ingen frihet for avvikende meninger. Det enkelte menneske er maktesløst. Ingen frie sammenslutninger blir tillatt. Systemet bygger på blind lydighet oppover og hensynsløs brutalitet nedover. Om nødvendig, viker diktaturet ikke tilbake for noen grusomhet. «Vær hard» var parolen for SS-mennene. Vi kjenner alle Gestapo og konsentrasjonsleirene og vi vet hvordan tyskerne oppførte seg i de hærtatte landene.
Systemet er det samme i alle fascistiske diktaturer. Men i Tyskland ble det utviklet lenger enn f. eks. i Italia. Det hang sammen med at Italia var mer tilbakeliggende, med mindre sentralisering og med en svakere statsmakt. Italienerne var individualister av tradisjon og temperament. Tyskerne var vant til lydighet og disiplin overfor en sterk statsmakt.

4. Krigsøkonomi-samarbeid mellom staten og arbeidsgiverne. I det økonomiske livet opprettholdt de den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. Men hele næringslivet ble innordnet i en planøkonomi som i første rekke tjente det formål å styre staten militært. Den avgjørende makten kom til å ligge hos staten. Næringslivets menn fant seg i det fordi de fikk tjene godt og fordi malkthaverne lovte å beskytte dem mot arbeiderklassen, mot streiker og sosialisme. De håpet også på sin del av seiere frukter. De var økonomiske imperialister som ville vinne kontrollen over andre lands rikdommer.
Det økonomiske livet var mye strammere sentralisert i Tyskland enn i Italia eller Spania. Det hang delvis sammen med at det tyske næringslivet på forhånd var kontrollert av en ganske liten gruppe av store bank- og industriherrer som alltid hadde arbeidet intimt sammen med den tyske staten.
En kunne føye til mange andre trekk som særmerker fascistiske stater. Men her har vi kanskje nevnt de viktigste. Vi har ikke sagt noe om Japan. Det japanske diktaturet fikk sitt særlige preg ved at de militære spilte en ledende rolle og tok hånd om hele statsmakten. Noe egentlig diktator fantes ikke. I Tyskland og Italia lå hele ledelsen hos de sivile—Hitler tok jo personlig kommandoen i krigen. Bare i Spania spilte militære en ledende rolle—Franco er selv generaL
Vi må endelig ikke glemme at for å kalle et styresett fascistisk må det iallfall vise noe av hvert enkelt av de fire kjennemerkene vi har nevnt. Fordi om en stat enten er nasjonalistisk eller militaristisk, eller diktaturstyrt, eller har planøkonomi med privat eiendomsrett, gir ikke det grunn til å kalle den fascistisk. Vi må være på vakt mot å bruke ordet—eller skjellsordet «fascisme» i øst og vest Da mister det all mening.
 

Romere, germaner og slaver.
Før 1500.
 

I Romerrikets tid bodde germanerne i Tyskland. De var barbarer som bare litt etter litt ble påvirket av rornernes høye sivilisasjon. I de tyske skogene levde de spredt i mange stammer, med åkerbruk og feavl som næringsveier. Romerne var i stadig krig med dem. Men å erobre det dystre skoglandet øst for Rhinen var både vanskelig og ulønnsomt. Romerne nøyde seg med å lage forsvarsverk ved Rhinen og Donau og å sende straffeekspedisjoner videre inn i germanernes land når stammene hadde plyndret på romersk område.
Romerne så med overlegen forakt på germanerne. Den romerske forfatteren Tacitus gir dem både ros og ris. Noen har med begeistring skildret de germanske stammene som demokratiske og endog sosialistiske; de-hadde ikke noen skarp klassedeling og noen sterk statsmakt slik som romerne. Andre igjen har sitert Tacitus for å vise at de gamle germanerne var de rene nazister—grusomme og barbariske. Slike forsøk på å trekke sammenlikninger mellom disse primitive stammefolkene og moderne mennesker har ingen som helst vitenskapelig verdi. Heller ikke får vi glemme at angelsakserne var germanere som kom fra Tyskland til England, og også de nordiske landene har fått sin germanske befolkning sørfra.
I den store folkevandringstia brøt germanerne inn i det svekkede Romerriket, og dannet store og små folkevandringsriker rundt om i Europa. Ett av disse rikene var Frankrike; det fikk navn etter en tysk erobrerstamme, frankerne. Men germanerne var få, og den romerske befolkningen sto på et mye høyere kulturtrin. Germanerne gikk derfor opp i de folkene de slo seg ned blant.
Samtidig vandret slaverne vestover i Tyskland, og omkring år 1000 var hele Øst-Tyskland fram til Elben befolket av slaviske stammer. Men så fulgte en tysk «motkolonisasjon». Tyske riddere og kjøpmenn organiserte plyndrings og erobringstokter mot slaverne. Tyskerne var kristnet mens slaverne var hedninger, og kirken ga de tyske erobringskrigene østover preg av korstog mot hedningene. Tyske kjøpmenn og håndverkere slo seg ned i byer østover langs Østersjøkysten og ved elvene. Tyske godseiere tvang de slaviske bøndene inn under seg, tok jorden og lot bøndene arbeide for seg. Tyske bønder fulgte etter, men i det store og hele ble ikke de slaviske innbyggerne" fordrevet. De ble fortysket. Storparten av østtyskerne har «slavisk blod i årene&Mac221;&Mac221; slik en ofte sier det med et uttrykk som ikke har noe med arvelære å gjøre. Nesten alle byer og steder og de fleste landsbyene i øst har slaviske navn: Berlin, Leipzig, Dresden, Stettin, Breslau, Pommern, Schlesien, Brandenburg. Selve navnet på dei staten som er kjernen i det moderne Tyskland er slett ikke germansk: «prøysserne » var et folk nær i slekt med litauerne. Tyskerne utryddet dem, men arvet navnet. Ennå i dag fins noen små slaviske språkøyer ikke langt sørøst for Berlin, i Lausitz. De fleste tyskerne øst for Elben har slaviske forfedre; det stiller de tyske rase-teorier i et underlig lys.
Frankerkongen Karl den store la også Tyskland inn under sitt styre, og ved en deling av riket mellom sønnesønnene i 843 fikk en av dem det området som stort sett svarer,til det senere Tyskland—de slaviske områdene i øst unntatt. Senere erobret kongene Nord-Italia, og i 962 lot Otto I seg krone som keiser i Roma. Siden sto hele Tyskland—med' Østerrike—under keisermakten. Men keiserne ble valgt av 7 av de mektigste småfyrstene i Tyskland, og de klarte aldri å få virkelig herredømme over hele riket. Fra 1438 lå keiserverdigheten alltid hos fyrstene av huset Habsburg. I det landet som var habsburgernes arveland, nemlig Østerrike, regjerte de selv. Men det øvrige Tyskland var delt i en mengde små og store fyrstedømmer der fyrstene styrte som de ville selv om de anerkjente keiserens overhøyhet. I samme stilling sto de geistlige føydalherrene og de mange frie byene.
 

Det tyske lappeteppet.
1500—1800.

Mot slutten av Mellomalderen begynte det i Vesteuropa å utvikle seg en sterk statsmakt. Kongene samlet landene under sitt styre, i kamper med selvrådige føydalherrer som før hadde styrt sine små eller store områder selv. Men i Tyskland gikk utviklingen den motsatte veien. I steden for at Keiseren samlet hele Riket under sitt faste styre, ble Riket endelig oppløst i en mengde små fyrstedømmer der de enkelte fyrstene etterliknet kongene i Frankrike så godt de kunne. Helt til begynnelsen av det 19. århundre var Tyskland delt i om lag 300 «stater». I virkeligheten var oppdelingen gått enda videre. Det eksisterte en mengde «rikssteder», rikslandsbyer», «riksgrevskaper» osv. som faktisk var uavhengige, og til dette kom bispedømmene og andre områder under geistlig-styre. Alt i alt var Riket delt i over 1000 små og store selvstyrende enheter, og et politisk kart over Tyskland fra denne tiden ser ut som et lappeteppe. Det tyske riket eksisterte bare på papiret. Keiseren hadde ingen makt utenfor de områdene som hans slekt hadde i arvelig eie. Han styrte i Østerrike. I det som siden ble samlet til det nye tyske riket regjerte småfyrstene som de ville. Fra 1600-tallet sto keiserens makt over Tyskland bare på papiret.
I Vest-Europa hadde kongene samlet landet med støtte fra borgerne i de voksende byene. De var imot de usikre og vanskelige forhold som oppstykkingen skapte for handelen. Kongene kjempet seg til makten med deres hjelp og knekket de mektige føydalherrene. I Tyskland derimot bygde eneveldet i de mange små fyrstedømmene på et forbund mellom småfyrster og adel. Byens borgere spilte ikke samme framtredende rolle. I den store handelen over verdenshavene som begynte på 1500-tallet, tok tyskerne ikke del. Mange byer mistet etter hvert det frie styret de før hadde hatt. De fleste av de tyske lilleput fyrstene interesserte seg lite for økonomiske framskritt. De prøvde isteden ved sine miniatyr-hoff å etterlikne den prakten som de franske kongene kunne utfolde ved hoffet i Versailles. Ofte skaffet de seg penger ved å leie ut tvangs utskrevne bønder som kanonføde til andre land. Helt like var imidlertid ikke forholdene i alle disse små og store fyrstedømmene. I noen av dem, særlig i vest, var byene rikere og friere, og fyrstene prøvde å etterlikne Frankrike også i annet enn luksus og lettsindighet.
 

Brandenburg.

En av de litt større statene var «kurfyrstendømmet Brandenburg. Men den var samtidig en av de mest tilbakeliggende. Dette gjaldt ikke de områdene disse kurfyrstene eide i vest, ved Rhinen. Men tyngdepunktet lå i øst, i det landet tyskerne hadde kolonisert på slaverne bekostning. I århundrer hadde godseiere, ofte rene røverriddere, tyrannisert landet omkring borgene sine. Mange av dem hadde slavisk blod i årene. Det ser en av navnene: Quitzow, Bülow, Lützow, Brauchitsch, osv. Disse røver-ridderne utviklet seg i løpet av århündrer til den junkerklassen som har spilt en så skjebnesvanger rolle i tysk historie. Fra slutten av mellomalderen ble bøndene tvunget ned i et fast avhengighetsforhold. Godseieren overtok eiendomsretten til bondens jord. Bonden måtte ikke bare betale avgifter av det han dyrket på sin jord. Han hadde også plikt til å arbeide på godseierens egen jord og til å utføre alle slags oppgaver som ble pålagt ham. Etter hvert forsvant alle begrensninger av de kravene godseieren kunne stille. Bonden var økonomisk prisgitt ham. Men avhengigheten var ikke bare økonomisk. Godseierne styrte distriktene sine med sitt eget politi og sine egne domstoler. Bonden mistet all frihet; han ble «en slags krysning mellom et menneskelig vesen og et trekkdyr», et umælende best som ble drevet til arbeidet med pisken og stokken. Disse godseierne i Øst-Tyskland tilegnet seg sjelden tidens forfinete, franske kultur. De var uvitende og brutale barbarer. Øst-Tyskland lå økonomisk og kulturelt langt tilbake for landene ved Rhinen; i Brandenburg fantes ingen sterke, frie byer med energiske og våkne borgere. Berlin var en småby som ikke ble dominert av borgerne, men av fyrsten, hans hoff, embetsmenn og offiserer.
Her i øst utviklet det seg et forbund mellom godseiere og fyrstemakt som varte helt til 1918 og som siden fortsatte i forbundet mellom Hitler og offiserskorpset. Prøyssiske historikere peker alltid på at Brandenburg lå i en utsatt militær stilling. På den store nordtyske sletten fantes det ingen naturlige grenser eller forsvarslinjer. I mange kriger støtte fremmede armeer sammen på Brandenburgs område. Selv om hverken fyrstene eller innbyggerne hadde noen interesse av krigen, var det landet som fikk betale.
Fram for alt 30-årskrigen, fra 1618—1648, gikk forferd, ut over Brandenburg. Da den var over, hadde landet visstnok tapt en stor del av sine innbyggere. På den tid var det ennå stadig strid mellom kurfyrstene og godseierne. Kurfyrstene ønsket å sentralisere administrasjonen, godseierne strittet imot og ville beholde hele makten over sine distrikter og bøndene der. Det var ikke en kamp for eller imot det slaveriet som rådde; det var en kamp om hvem som skulle kommandere og utnytte bøndene. Men i det 18. århundre oppsto endelig det faste forbundet mellom fyrstene—som nå var blitt konger—og junkerne.
 

Preussen.

Grunnlaget for denne alliansen ble lagt av Kong Wilhelm I, og det ble hans sønn Fredrik II (1740—86) som bygde opp den prøyssiske staten i samsvar med dette Kurlyrstene av Brandenburg hadde tatt titlen Konger av Preussen. Junkerne ga opp all motstand mot kongemakten. Til gjengjeld fikk de en privilegert stilling i staten. Alle stillinger i staten som betydde noe og som var velbetalte, var forbeholdt dem. Godseiernes sønner fikk adgang til en innbringende karriere som gjorde det overflødig å dele opp godsene mellom flere arvinger. Heller ikke var det godseierne som betalte fornøyelsen—de var fritatt for skatt. Godseierne oppga sin politiske frihet, men de beholdt alle sine rettigheter overfor bøndene.
Borgerne i byene fikk ikke adgang til å spille den rollen i staten som deres kunnskaper og dyktighet tilsa. Fredrik II utpekte bare en eneste gang en borgerlig mann til statsråd. Under krigene fikk enkelte borgerlige bli offiserer, men de ble avskjediget så snart freden kom. Borgernes og byenes oppgave var bare å betale skatter; det var de finansierte staten.Bøndene var trekkdyr. Men godseierne og staten utnyttet dem nå i fellesskap: hjemmearbeidet de som slaver, og samtidig var det de som ble kommandert inn i hæren—og der møtte de igjen sine egne godseiere som offiserer.
Den prøyssiske staten og det prøyssiske samfunnet ble bygd opp med krig for øye. Franskrnannen Mirabeau som hadde studert Preussen nøye, skrev en gang: «Preussen er ikke en stat med en hær, det er en hær som har erobret et folk.» I 1740 gikk 5/6 av statsutgiftene til hæren, 1786 3/4, i 1806 5/7. Preussen var et fattig og nokså lite land, men det opprettholdt en hær som ikke sto i noe forhold til landets formue og folketall. Under Fredrik II's far hadde Preussen den fjerde største hæren i Europa, mens det bare var nr. 10 i flateinnhold og nr. 13 i folketall blant statene. Den hvilte som en knugende byrde på bøndene som var soldater, og på byene der skatter på næringsmidler rammet selv de fattigste. Godseierne derimot kunne heve sin lønn som offiserer eller embetsmenn uten å betale en øre i skatt.
Den prøyssiske hæren besto av hovmodige og brutale godseiere som var blitt offiserer og av uvitende og undertrykte bønder som var blitt soldater. De ble styrt med pryl og trusler og grove ord; spissrot og andre former for tortur ble flittig brukt. Fredrik II sa: «Mine menn må være reddere for sine egne offiserer enn for fienden». Det er klart at disse soldatene ikke ville slåss og dø frivillig. De hadde ikke noe «fedreland» å slåss for. De var heller ikke, som leiesoldatene i andre land, fristet med god lønn og rikt bytte. De måtte bli prylt fram og de ville bare slåss når de var livredde for offiserene. Dette systemet har satt spor i den tyske hæren helt inn i vår tid. Den tyske offiserstypen, den brutale underoffiseren, den krypende og holdningsløse soldaten som vi selv har møtt—de har aner langt tilbake i tiden. Men siden den gang er den tyske hæren sjølsagt blitt modernisert også i den forstand at disiplinen ikke lenger bygger bare på tvang, men også på fanatisk nasjonalisme hos troppene. Fredrik II's soldater ante ikke hva de sloss for—og ingen propagandaminister prøvde å forklare dem det.
Det prøyssiske samfunnet og den prøyssiske staten ble militarisert. Også andre land hadde naturligvis sine hærer og stilte strenge krav til disiplin der. Men i andre land skjelnet en mellom det som krevdes i hæren og det som krevdes i det sivile livet. I Preussen innførte en kommandotonen og den militære disiplinen i statsapparatet og i arbeidslivet. Hele Preussen—og senere Tyskland—ble gjort til «en stor kaserne». Kommando og blind lydighet var grunnprinsippet, de menneskelige egenskapene som ikke kreves i krig, hadde en bare forakt til overs for.
Slik var Preussen—og da Tyskland ble samlet, var det som «et forlenget og forstørret Preussen». Vi skal ikke her gå inn på de krigene prøysserkongene førte og hvordan landet vokste. Men vi skal peke på hvordan nye krefter gjorde seg gjeldende, og hvordan prøysser-staten klarte å stille dem i sin tjeneste og skape det moderne imperialistiske Tyskland. Dette ble en fare for verden som den fattige gamle junkerstaten aldri hadde vært.
 

Liberalisme og nasjonalisme.
1800—1862.

I Preussen fantes det på Fredrik II's tid ingen sterk middelstand. Fredrik II måtte en gang utstede forbud mot at offiserer moret seg med å pryle borgere på gaten i Berlin. Selv hadde han tilegnet seg en overfladisk fransk kultur som fikk ham til å forakte sitt eget folk; han sluttet sitt liv med de hånlige ordene: «Jeg er trøtt av å regjere slaver.» Preussen var—bortsett fra de områdene ved Rhinen som prøysserkongene hadde lagt under seg — økonomisk den mest tilbakeliggende delen av Tyskland.
Men i det 19. århundre forandret det tyske samfunnet seg. Handelen tok et veldig oppsving, og henimot midten av århundret begynte den tyske industrien å utvikle seg etter britiske forbilder. En ny og selvbevisst middelstand vokste fram i byene, og franske og britiske frihetsideer begynte å vinne innpass blant folket. Den prøyssiske statsbygningen tok lite hensyn til denne nye utviklingen. Det vokste fram et voldsomt motsetningsforhold mellom den eneveldige staten, bygd på forbund mellom adel og konge, og den nye middelstanden som kjempet for del i makten og som var grepet av vest-europeiske ideer.
Den tyske liberalismen som vokste fram, rettet seg ikke bare mot det reaksjonære styret i alle de tyske statene, men den bekjempet fyrstene også fordi de sto i veien for Tysklands samling. Forretningsmennene ønsket ett samlet tysk marked. Både liberale forretningsfolk og radikale demokrater mente at alle tyskere var ett folk og de fleste håpet på en folkestyrt republikk.
Bortsett fra Østerrike, var Preussen den sterkeste enkeltstaten i Tyskland, og alle liberale og radikale kretser la den for hat. De så i den prøyssiske staten den største hindringen for Tysklands frihet og enhet. Ikke bare var den reaksjonær, men kongene og godseierne i Preussen hadde en dyp avsky for alle ideer om å samle Tyskland. De følte seg som prøyssere, ikke som tyskere, og de så på samlingsideene som farlige og revolusjonære.
Det ble gjort flere forsøk på å gjøre styret i Preussen mere liberalt og moderne. Det første fant sted under Napoleonskrigene. Da gjaldt det å samle alle krefter i folket til motstand mot det franske fremmedveldet, og liberale embetsmenn fikk lov til å planlegge reformer fordi folk hadde tapt tilliten til den gamle staten. Junkerstaten og junkerhærene hadde vist seg foreldete og hjelpeløse overfor Napoleons armeer, der soldatene var fylt av patriotisme og der offiserene ikke var født til embetet. Men da Napoleon var slått, seiret reaksjonen igjen, og junkerne hindret at de fleste reformene kom lenger enn til papiret.
Det neste forsøket kom i revolusjonsåret 1848. I februar hadde franskmennene reist seg mot kongedømmet og innført republikken. Det ble signalet for den tyske opposisjonen, og den gikk til aksjon. Fyrstene, selv kongen av Preussen, måtte vike, og et slags tysk parlament trådte sammen i Frankfurt for å utarbeide en forfatning for hele Tyskland. Men meget snart kom en reaksjon i Tyskland som i Frankrike. Det viste seg at den tyske middelstanden, ledet av forretningsfolk og professorer, trass i all sin høyrøstethet hadde fått «undersåttmentaliteten» i blodet. Den ble skremt av at håndverkere, arbeidere og radikale intellektuelle stilte vidtgående sosiale og demokratiske krav som ikke stemte med hva den velhavende mellomklassen ønsket. Parlamentet ble en ren komedie, og snart fikk fyrstene igjen full kontroll over situasjonen. De måtte tildels innføre forfatninger. Men stort sett styrte de videre som før, og da det var gode tider og sterk økonomisk vekst i 50-årene og 60-årene, var mellomklassen tilfreds og brydde seg lite om politikk.
Ut over i 60-årene begynte opposisjonen likevel igjen å reise hodet. Den liberale mellomklassen var nå blitt mye forsiktigere enn i 1848, men den hadde også vokst seg mye sterkere. Den tok nå opp kampen for liberale forfatningsreformer i Preussen. Men nå møtte den en motstander som var av et helt annet slag enn de inn: skrenkete prøysserkongene, de uvitende prøyssiske junkerne og de stramme og autoritære embetsmennene. Denne mannen het Bismarck, og han kom til å spille en avgjørende rolle i tysk historie.
 

Bismarck samler Tyskland.
1862—71.

Bismarck var selv en junker, men hans mor kom fra en velhavende borgerlig familie, og han var en mann som forente junkerens autoritære innstilling med den våkne borgerens vidsyn og forstand. Hans store tanke var at den prøyssiske staten skulle stille seg i spissen for en samling av Tyskland. Dermed skulle den ta luven fra opposisjonen. Men det nye Tyskland skulle da ikke bli en liberal republikk. Det skulle bli et «forlenget og forstørret Preussen» der prøysserkongene med sine embetsmenn og junkere tok ledelsen. Han arbeidet målbevisst for dette. Det var en manns verk. Opposisjonen forsto lenge ikke hva Bismarck tok sikte på, og de ville heller ikke likt hans planer om de hadde forstått dem i tide. Og kongene, såvel som Bismarcks junkerkolleger, hadde ingen ting til overs for så dristige planer. Men Bismarck gjennomførte planen i tre etapper etter at han var blitt statsminister i Preussen i 1862 under voldsom motstand fra den liberale opposisjonen.
Den første var krigen med Danmark i 1864. De liberale i Tyskland ville komme tyskerne i Slesvig-Holstein til hjelp mot danskekongen, og Bismarck tok nå initiativet. Han gikk til krig sammen med Østerrike og ble plutselig tiljublet av gamle motstandere.
Da han hadde lammet og splittet opposisjonen på denne måten og gjort Preussen til forkjemper for tyskhetens sak tok han opp neste oppgave. Preussens rival i arbeidet for å vinne ledelsen i Tyskland, var Østerrike. I 1866 vendte han seg mot østerrikerne, og slo dem i en kort og seierril krig, til overraskelse for de fleste. Han stilte ingen fredsvilkår som kunne hindre senere vennskap mellom de to statene, men han brukte høvet til å stenge Østerrike ute av Tyskland.
Deretter kunne han vende seg til den tredje oppgaven: å samle hele Tyskland i en seierrik kamp mot en ytre fiende under prøyssisk ledelse. Denne fienden var Frankrike. Han klarte å narre den franske keiseren—Napoleon III—slik at Frankrike i tyskernes øyne ble stående som angriperstaten, og krigen ble ført i en rus av nasjonal begeistring. Tyskerne seiret—og verden var enda mere forbauset enn i 1866. Bak seiren lå de hærreformene som Bismarck hadde drevet igjennom i Preussen, og som gjorde hæren til den mest moderne i Europa.
Nå var tiden kommet for å virkeliggjøre det store målet. Krigen og seieren hadde skapt en slik nasjonal begeistring, at det ikke reiste seg noen åpen motstand. Den prøyssiske kongen ble kronet som tysk keiser—selv ville han mye heller fortsette å være bare konge av Preussen. Han ble drevet fram av Bismarck. Det blir påstått at han hadde tårer i øynene av raseri under kroningen, og i hvert fall hatet han Bismarck til sin død.
Men nå var det nye tyske riket blitt til—uten Østerrike. I spissen for alle fyrstene sto prøysserkongen som tysk keiser. Ved siden av seg fikk han en Riksdag valgt av folket, men det ble ikke gjennomført et parlamentarisk styre slik som i Storbritannia, der regjeringen utgikk av et flertall i Parlamentet. Riksdagen hadde begrensede rettigheter. Keiseren, regjeringen, embetsverket og hæren sto uavhengig overfor Riksdagen. Regjeringene manøvrerte behendig med Riksdagen og allierte seg snart med ett, snart med et annet parti. Bare slik kunne den hevde seg. Men spillet lyktes. Bak en tilsynelatende halv-demokratisk fasade, med valg og Riksdag, med stor tale- og ytringsfrihet, levde den autoritære prøysserstaten videre. Junkerne var nå som før kjernen i offiserskorpset.
Men samtidig fant en langsom endring sted i det sosiale grunnlaget for den prøyssiske og tyske staten. Den hang sammen med at Bismarck imøtekom den tyske middelstan:: dens ønske om et samlet Tyskland. I 1870 ble mellomklassen sprengt. Noen fortsatte i opposisjonen på en demokratisk linje. Men storparten av den tyske mellomklassen forsonet seg med prøysserstaten; den kom til å bygge på et forbund mellom industriherrer, embetsmenn og junkere som varte helt til inn i den siste krigen.
 

Fra Bismarck til keiser Wilhelm.
1871—1890.
 

Da Bismarck samlet Tyskland, la han grunnen til en utvikling som til slutt brakte ham selv til fall. Han hadde ikke ført sine tre kriger som erobringskriger, selv om Tyskland fikk både Slesvig-Holstein og de franske landskapene Alsace og Lorraine. Etter krigene med Østerrike og Frankrike prøvde han endog å holde tilbake dem som i seiersrusen ønsket så store landevinninger som mulig. Bismarcks mål med krigene var indrepolitisk: han ville samle Tyskland under prøyssisk ledelse.
Bismarck var «militarist», men ikke «imperialist». Dette vil si at han ville gjøre Tyskland til en sterk militærmakt, men at han ikke ønsket å erobre et tysk imperium. Hans mål var defensivt. Det gjaldt å bevare den nye tyske staten. Hovedfienden var Frankrike, der folket aldri glemte nederlaget i 1870 og de tapte landskapene i øst. Men Frankrike alene kunne ikke gå til krig. Det gjaldt derfor å hindre at andre makter i Europa allierte seg med Frankrike mot Tyskland.
For det første var vennskap med Storbritannia viktig. Storbritannia var en sjømakt og midtpunktet for verdens kolonirike. Bismarck ville ikke vekke britenes mistenksomhet ved å skape en sterk tysk flåte eller ved å gjøre Tyskland til en stor kolonimakt. Når Tyskland likevel fikk en del kolonier i Afrika da denne verdensdelen ble delt, var det ikke på Bismarcks personlige ønske—kravet kom fra nye krefter i Tyskland som vi kommer tilbake til. Derimot så Bismarck gjerne at Frankrike tok opp kampen med Storbritannia om kolonier—det ville føre til et spent forhold mellom Frankrike og Storbritannia og det fikk franskmennene til å tenke på andre ting enn Alsace-Lorraine og revansje over Tyskland.
Da Preussen slo Østerrike i 1866, satte Bismarck seg imot at en påtvang Østerrike fredsvilkår som for all framtid gjorde vennskap mellom de to statene umulig. Derfor ble ikke det slagne Østerrike noen fiende av det nye Tyskland. Tvertimot, etter 1870 ble Østerrike mer og mer avhengig av det sterkere Tyskland, og de to statene ble stadig mer intimt knyttet sammen. Men her reiste det seg et problem som var det vanskeligste Bismarck hadde å løse. Det var fiendskap mellom Østerrike og Russland, først og fremst fordi de to maktene tørnet sammen på Balkan. Bismarcks hovedmål var å hindre at Russland allierte seg med Frankrike. Derfor måtte han stadig søke å mekle mellom Russland og Østerrike, og han skapte et innviklet system av traktater og mot-traktater for å holde fast ved likevekten mellom Østerrike og Russland og ved Tysklands gode forhold til begge land.
Men Tyskland var inne i en veldig økonomisk framgang. Den tyske storindustrien vokste fram. Den var helt fra først av organisert i store sammenslutninger, og makten over hele det tyske næringslivet var samlet hos et lite antall bankfolk og industrifyrster. Opprinnelig hadde de fleste forretningsfolk stått i opposisjon til Preussen og Bismarck. Men etter 1870 ble opposisjonen stadig mindre klar. Dette hang bl. a. sammen med at industrien nå tok opp kampen på verdensmarkedet. De store industriherrene drømte om et tysk imperium der de kunne ha monopol på råvarene og på markedene. Dette førte til et forbund mellom staten og industrien. Til dette kom at en stor del av industrien arbeidet direkte for staten. Den leverte krigsmateriell til hæren, og den var sterkt interessert i flåtebygging. Den ønsket også at staten skulle reise høye tollmurer rundt Tyskland for å verne industrien mot konkurranse. Da kunne den skru opp prisene i Tyskland og selge billig på verdensmarkedet. Endelig var det et tredje forhold som fikk industrien til å nærme seg til staten: den ønsket å få statens vern mot faren fra den voksende sosialistiske bevegelsen blant arbeiderne.
Litt etter litt dannet det seg et forbund av tre mektige krefter i Tyskland: den tyske staten, junkerne og industrien. Det tok årtier før denne utviklingen var brakt til ende. Industrifolkene var lenge mistenksomme overfor Bismarcks autoritære styre, de ønsket et større toll vern enn Bismarck ville innrømme dem, og de ønsket en kraftigere imperialistisk politikk. Også godseierne var ofte fiendtlig innstilt mot Bismarck fordi de mente at han hadde forrådt dem i 1870. De var dessuten lenge motstandere av tollvern—de eksporterte korn og ville ha billige industrivarer. Her var det en interessemotsetning mellom godseierne og industrien. Bismarck på sin side balanserte behendig mellom forskjellige krefter og sørget for å bevare kontrollen.
Men etter hvert begynte de sosiale skrankene å bli brutt ned mellom junkerne og de nye rikmennene. Typisk var det at inngifte nå fant sted i stor utstrekning. Rikmennene var smigret over å bli opptatt blant de fornemme godseierfamiliene, og godseierne hadde ikke noe imot få del i rikdommen. Den siste eieren av Krupp-verkene het Krupp von Bohlen und Halbach; det beskjedne håndverkernavnet Krupp har fått glans av det fine adelige navnet med «von». Dermed ble det ikke lenger slik at to økonomiske interessegrupper sto steilt og fiendtlig overfor hverandre. Avgjørende ble det at godseierne nå ble rammet av konkurransen med det billige oversjøiske kornet og at det nå i de store industribyene var et marked som var mer enn stort nok for Tysklands egen kornproduksjon. Godseierne ble selv interessert i tollbeskyttelse.
I 90-årene fant forsoningen endelig sted mellom godseiere og industrifolk. Godseierne fikk sin tollbeskyttelse, på samme måte som industrien. Siden har de store øst-tyske godsene vært en økonomisk belastning på samfunnet og staten. Det nyttet ikke alltid med tollbeskyttelsen — staten trådte til med direkte støtte til godsene. Da Hitler kom til makten, ble han støttet av junkere som var livende redde for at det skulle bli offentlig avslørt hvordan de hadde brukt de store subsidiene de hadde fått i årene forut. Samtidig med dette økonomiske forliket, fant noe annet og viktigere sted: industrien satte sin listiske politikk igjennom. Det betydde at Bismåtte gå, og han tilbrakte sine siste år med å gi advarsler og spådommer. Han hadde full rett til under hans etterfølgere slo Tyskland inn på en halsbrekkende, imperialistisk kurs som måtte munne ut i en storkrig der Tyskland ble stående alene.
Forgrunnsskikkelsen i den nye staten ble Keiseren, Wilhelm II.
 

Mot avgrunnen.
1890—1914.
 

Bismarck hadde gitt Tyskland en sterk, autoritær statsmakt, den sterkeste hæren i verden og et nasjonalistisk ideal som kom til å gjennomsyre storparten av det tyske folket. Han hadde skaffet seg et instrument som han selv brukte forsiktig; i hendene på hans etterfølgere ble det like farlig for verden som for Tyskland selv.
Fra 90-årene kastet Tyskland seg ut i en orgie av nasjonalisme. Stadig mer utfordrende ble tyskernes fødte over-legenhet framhevet; dels ble tyskerne framstilt som det ledende kulturfolket, dels begynte teoriene om den over-
legne nordiske rasen å vinne terreng. Professorer og skribenter gikk i spissen, hele mellomklassen ble revet med, og bak propagandaen sto lederne for den tyske industri- og finansverden.
Bismarck ville for enhver pris hindre at de andre stor maktene allierte seg mot Tyskland. Også hans etterfølgere var alltid redde for «innkretsingen». Men samtidig førte de en politikk som støtte bort alle andre makter i tur og orden. Tyskland begynte flåterustingen for alvor Den ble støttet av svære frivillige organisasjoner som samlet inn penger og drev propaganda. Hele propagandaen gikk ut på at Tyskland skulle ha en «plass i solen d.v.s. at det skulle ha sjømakt og kolonier. I denne tiden oppstod det dype tyske mindreverdighetskomplekset overfor engelskmennene — og det tyske hatet mot det britiske veldet.
Samtidig ble det mer og mer klart at Tyskland ønsket å tvinge Frankrike ned i stillingen som en faktisk lydstat. Dette vakte ikke bare hatet mot Tyskland til live igjen i Frankrike. Men det førte også til at både Frankrike og Storbritannia glemte det fiendskapet som var oppstått mellom de to maktene i kappløpet om kolonier i Afrika i 80- og 90-årene. Litt etter litt nærmet de to maktene seg til hverandre, og lenge før verdenskrigen arbeidet generalstabene sammen.
Samtidig ble det i utallige skrifter og foredrag hevdet at tyskerne hadde en «kulturmisjon» i øst. De slaviske folkene ble gjerne omtalt i de mest foraktelige og krenkende ordelag; det var bare tysk kultur og tysk organisasjon som kunne ryste den slaviske verden opp av søvnen. Dette vakte uro og harme hos de slaviske folk, ikke minst i Russland.
Tyskerne avga utallige vennskapsforsikringer til Russland, og de smigret tsaren etter beste evne. Men de gikk nå langt mer aktivt sammen med Østerrike enn før. Østerrike var jo et halvt slavisk rike dominert av et tysk og ungarsk mindretall. Og på Balkan kom Tyskland og Østerrike til å opptre stadig mer i fellesskap. Det førte uunngåelig til at Russland begynte å se Tyskland, ikke Østerrike, som hovedfienden. Tyskerne allierte seg med Tyrkia og satte dermed en bom for russernes gamle drøm om herredømmet over Istanbul. Følgen av alt dette var det forsvarsforbund mellom Frankrike og Russland.
Tyskerne sørget selv for at de ble "innkretset". Men da resultatene av den tyske nasjonalismen begynte å tre klarere fram, øket naturligvis hysteriet og frykten. Mens Bismarck etter 1870 hadde søkt å hindre «innkretsingen» ved en forsiktig politikk, ble programmet for Wilhelm lI's Tyskland å bryte seg igjennom «innkretsingen». Men ikke en gang i dette kunne tyskerne vise måtehold. De prøvde å «bryte ut» på alle mulige punkter samtidig— over havene slik at de kom i konflikt med Storbritannia, ved å prøve å tvinge Frankrike i kne slik at de vakte franskmennenes hat, ved å trenge fram over Balken og Tyrkia slik at de vakte frykt både hos russerne i Svartehavet og hos britene i Middelhavet og Det indiske hav. Den uunngåelige følgen ble at Storbritannia, Frankrike og Russland skritt for skritt ble drevet sammen. Det gikk smått fordi det var mange interessekonflikter mellom disse maktene og fordi hverken britene eller russerne riktig kunne tro at tyskerne var blitt så gale som deres propaganda ga inntrykk av.
Krigen kom, og Tyskland sto alene med Østerrike-Ungarn mot både Storbritannia, Frankrike og Russland.
 

Tysk demokrati.
1870—1914.
 

I tiden etter 1870 døde den tyske liberalismen. I andre land, som i Frankrike, i England og også i Norge, samlet liberale partier store masser av folket omkring demokratiske krav: alminnelig stemmerett, parlamentarisk styre, sosiale reformer, full åndsfrihet osv. Mellomklassen dannet tyngden i disse partiene, også mange rike forretnings folk var med, en stor dei av bøndene ble trukket inn lenge støttet de våkne blant arbeiderne slike liberale partier før de ble sterke nok til å danne egne arbeiderpatier. Men fra 1870 ble den tyske mellomklassen etter hvert mer og mer nasjonalistisk, keisertro og reaksjonær.
Bismarck var dessuten altfor klok til å tro at Tyskland ikke trengte reformer. På overflaten var det nye Tyskland like demokratisk som mange andre land, og når det gjaldt sosiale reformer gikk det i spissen. Men bak denne fasaden lå en virkelighet som var langt fra demokratisk. Regjeringene ble oppnevnt av Keiseren og var ikke avhengig av et fast flertall i Riksdagen. I mange av de gamle enkeltstatene—som hadde egne fyrster og utstrakt selvstyre—var forfatningene mer reaksjonære enn rikets. Særlig var dette tilfelle i Preussen. Der var velgerne delt i tre klasser. Den store massen av folket hørte til tredje klasse; den var underrepresentert og så maktesløs at de fleste ikke en gang gadd stemme. Dette treklassesystemet som ga all makt til de velhavende, besto helt til slutten av første verdenskrig.
Embetsverket, hæren og industrien satt med all makt De kunne bevare den fordi de tok ledelsen i den nye nasjonalistiske strømningen. Opposisjonen var svak. Noe stort liberalt og demokratisk parti fantes ikke. Opposisjonen kom særlig fra to hold: fra katolikkene og fra sosialdemokratiet.
Den katolske kirken var langt fra frisinnet og demokratisk i sin overbevisning. Men den representerte et mindretall i folket, og særlig i Preussen var den svak. De tone-angivende kretsene, med keiseren i spissen, var protestanter. Katolikkene ønsket derfor å finne et vern mot statsmakten i Berlin. De hadde all fordel av et demokratisk styresett som ga mindretallet en viss trygghet. Og de var ivrige tilhengere av at de enkelte statene skulle ha stor frihet. Dermed ville de beskytte de katolske delene av riket, som f. eks. Bayern, mot å bli oppslukt. Mange av lederne for det såkalte katolske «sentrum» var oppriktige demokrater. Men stort sett nøyde partiet seg med å trygge sin stilling best mulig og oppnå størst mulige innrømmelser av praktisk art. Noen virkelig prinsipiell opposisjon reiste det ikke, og de katolske velgerne var på ingen måte immune overfor den nasjonalistiske stemningen som var grunnlaget for de herskende kretsenes makt.
Langt alvorligere var opposisjonen fra sosialdemokratiet. Bismarck hadde etter 1870 ført politisk krig mot katolikkene fordi han mente de truet Tysklands nye enhet. Men han avblåste kampen for å vende seg mot sosialdemokratiet, som ble forbudt. Sosialdemokratene fikk likevel delta i valgene, og trass i forbudet mot partivirksomhet, gikk de stadig fram. Keiser Wilhelm opphevde sosialist-loven, og da kunne partiet arbeide helt legalt.
Den tyske arbeiderbevegelsen oppsto i 60-årene, og alt da var liberalismen i oppløsning. Nettopp fordi arbeiderne ikke fant sterke demokratiske bevegelser de kunne alliere seg med, fikk de tyske arbeiderpartiene fra starten av et sterkere sosialistisk preg enn bevegelsene i mange andre land. Opprinnelig hadde det vært en strømning som ville søke forbund med statsmakten mot kapitalistene. Men da Karl Marx' teorier ble gjort til grunnlaget for bevegelsen, betydde dette først og fremst at de tyske sosialdemokratene stilte seg i sterk kampstilling til hele den tyske staten. De lot seg ikke friste av de sosiale lovene som Bismarck gjennomførte for å vinne arbeiderne.
Sosialdemokratene samlet før forrige krig om lag en tredjedel av folket. De sto som en stat i staten, med sine egne teorier, med front mot militarismen, med en fast organisatorisk oppbygging; lederen, August Bebel, ble ofte kalt for «mot-keiseren». De hadde vist tilbake forsøkene på å «revidere» marxismen, d.v.s. på å nå fram til et samarbeid med staten. Men dette var i teorien I praksis var det annerledes, og det fikk en se da flertallet av sosialdemokratene mot all forventning gikk meci i krigen i 1914.
I sitt daglige arbeid var de aktive sosialdemokratenc kommet langt bort fra prinsippene. De arbeidet i Riksdagen for at staten skulle gjennomføre sosiale reformer. De satt i kommunestyrene, samarbeidet med andre partier og var opptatt med praktisk arbeid. Fagforeningene førte ikke bare kamp mot industrifolkene, men samarbeidet også med dem i spørsmål som kunne bli løst uten konflikt. De kom i intimt forhold til staten bl. a. på grunn av den omfattende sosiallovgivningen. Etter hvert kom sosialdemokratene derfor i praksis til å samarbeide med den statsmakten som de i prinsippet bekjempet, og litt etter litt kom dette til å prege innstillingen.
Til dette kom at den intense nasjonalistiske propagandaen trass i sosialdemokratenes mot-propaganda hadde satt dype spor også hos arbeiderne. De hadde gått på folkeskoler som var vel organisert, men gjennomsyret av autoritær nasjonalisme og militarisme. Siden hadde de tjenestgjort i hæren og lært prøyssisk disiplin—det var sjelden kluss mellom offiserene og sosialdemokratiske soldater. Troen på at tyskerne var alle andre folk overlegne, var trengt inn i sinnene. Da krigen kom og «fedrelandet var i fare», ble derfor også den store massen av arbeiderne revet med slik som også lederne. Hadde de kunnet hindre krigen, ville de nok gjort det. Men da den var et faktum, oppga de all opposisjon.
 

Krig og revolusjon.
1914—18.
 

Tysklands aggressive nasjonalisme hadde ført til at Frankrike, Storbritannia og Russland nærmet seg til hverandre, og tyskere klaget stadig mer høylydt over at de ble «innkretset»! Tysklands eneste store forbundsfelle var Østerrike-Ungarn. Men dette gamle riket sto på svake føtter, og det var like mye en belastning som en tilgang for Tyskland. Det sto i sterk motsetning til Russland, og det var redd for den voksende nasjonale sjølkjensla hos de slaviske folkegruppene i riket: tsjekker, slovaker, slovener, serber, kroater, polakker og rutenere. Sør for grensen lå den nye slaviske staten Serbia, og dette stimulerte slaverne i Østerrike-Ungarn til å kreve selvstyre. Mange i Østerrike-Ungarn mente at enten måtte Serbia bli underkuet eller også ville riket stå i fare for å gå i oppløsning.
Tyskland hadde ikke lenger noe valg: det måtte hindre at dets eneste sterke forbundsfelle ble varig svekket. Den store konflikten begynte med at en serbisk nasjonalist drepte den østerrikske tronfølgeren. Den østerrikske regjeringen la skylden på Serbia og nyttet høvet til å stille krav som ikke lot seg forene med Serbias suverenitet. Serberne opptrådte medgjørlig, men det var åpenbart at Østerrike-Ungarn nå var fast bestemt på å knekke den lille slaviske staten fullstendig.
Den tyske regjeringen holdt ikke Østerrike tilbake enda den visste at Østerrike bare kunne gå til aksjon når den var sikker på i siste omgang å få Tysklands fulle støtte. Krig med Serbia betydde nemlig krig med Russland som ikke rolig kunne se på at de to mellomeuropeiske stormaktene la hele Balkanhalvøya under seg. Det ville stille Russland i en vanskelig stilling i en ny krig, og trass i at russerne av mange grunner ville foretrukket å få utsatt oppgjøret, gikk det til krig da Serbia ble angrepet. Tyskland stilte seg på Østerrike-Ungarns side — det visste at ellers ville dette riket ikke kunne hevde seg mot russerne. Ble det knust, ville Tyskland stå uten en eneste pålitelig forbundsfelle i Europa. Men når Tyskland gikk til krig mot Russland, kunne ikke Frankrike holde seg utenfor—Tyskland og Østerrike-Ungarn sammen kunne lett knekke Russland og dermed ville Frankrike i annen omgang stå alene og maktesløst overfor et overmektig Tyskland. Frankrike gikk til krig, og til veldig overraskelse og forbitrelse hos det store tyske publikum gikk Storbritannia snart inn på fransk side. Den direkte årsaken var at tyskerne uten varsel overfalt Belgia; den dypere grunn var at Storbritannia ikke i noe fall kunne tillate tyskerne å erobre hele det europeiske fastlandet Dermed var verdenskrigen i gang. Senere, da det så alvorlig ut for Storbritannia ikke minst på grunn av ubåtkrigen, gikk også Sambandsstatene med—de kunne ikke rolig risikere at Storbritannia ble kuet og at Tyskland ble herre i Atlanterhavet.
Tyskerne hadde regnet med en rask seier. Krigen viste også at Tyskland var en veldig militærmakt, og nesten hele verden måtte gå sammen i en felles kraftanstrengelse for å holde tyskerne stangen og til slutt å tilføye dem et nederlag. I første omgang hadde de et stort forsprang. Men kom krigen til å vare lenge, måtte motstandernes overlegne hjelpekilder langsomt og sikkert gi dem overtaket. Krigen trakk i langdrag, den kostet store ofre og de siste krigsvintrene var det svelt og nød i Tyskland. Men helt til det endelige nederlaget på vestfronten, trodde tyskerne at de skulle seire — eller i hvert fall unngå nederlag. Nesten de encste som nektet å godta krigen som uunngåelig, var et mindretall blant sosialdemokratene, og i de siste krigsårene vant denne gruppen sterkere tilslutning blant arbeiderne fordi nøden og håpløsheten bredte seg. sosialdemokratene holdt prinsipielt fast ved at krigen var en forsvarskrig, og stort sett avviste de tanken om store landevinninger. Men konsekvente var de ikke, og en del kjente sosialdemokrater lot seg helt rive med av nasjoalistiske stemninger. Ellers svelget regjeringen, de militære sjefene, de store industrifolkene og hele middelstanden i drømmer om erobringer og om et framtidig tysk herrevelde i Europa.
Nederlaget i 1918 kom som et forferdelig sjokk på det tyske folket. Keiseren flyktet til Nederland, de ledende kretsene var i panikk og oppløsning. Makten falt i hendene på sosialdemokratiet. Men det var nå splittet i tre partier. Kommunistene ønsket en sovjetrepublikk etter russisk forbilde. Når vi nå ser tilbake på det kan vi si at dette lå utenfor mulighetens grenser, vestmaktene og de fleste tyskerne var like redde for bolsjevismen. På den andre siden sto «flertallssosialistene»—de egentlige sosialdemokratene. De ønsket en parlamentarisme etter vesteuropeisk mønster og ville gjennomføre sosialismen gjennom et slikt system. Midt imellom sto de «uavhengige sosialistene» som siden ble sprengt og gikk opp i de to andre partiene.
Kampen mellom disse retningene ble så bitter at alt annet ble glemt. Sosialdemokratene tok imot hjelp fra de gamle reaksjonære kreftene for å slå kommunistenes opprørsforsøk ned. Litt etter litt kom det gamle Tysklands herrer seg etter den første lammelsen. Sosialdemokratene hadde ikke utnyttet det gunstige øyeblikket til en virkelig rengjøring i det tyske samfunnet. Tyskland ble en parlamentarisk republikk, men bak fasaden besto det gamle systemet, og dets representanter arbeidet målbevisst og systematisk.
 

Fra Weimar til Hitler.
 

I tiden fra 1918 til 1933 sto Tyskland under vekslende regjeringer. Som regel besto et samarbeid mellom sosialdemokratene og no en borgerlige mellomgrupper . Men industrien var fremdeles på de gamle hender, godseierne i øst satt med sine jordeiendommer, det nye Riksvernet ble gjort til kjernen for den framtidige massehær, og fra høyrekretser ble det organisert en rekke halvmilitære bevegelser som utfylte Riksvernet. Ved universitetene og i skolene fortsatte de gamle lærerne, og de nye gikk i deres fotspor. Embetsverket og domstolene var dominert av reaksjonære og nasjonalistiske kretser. De fleste forsto at Tyskland på mange år ikke kunne ta kampen opp igjen. Det måtte manøvrere forsiktig så lenge vestmaktene hadde krigen i friskt minne. Det gjaldt langsomt og forsiktig å forberede seg på en tid da en kunne gå til aksjon. I det tyske folket ble nasjonalismen holdt ved like ved en hensynsløs kampanje mot Versailles-freden, framfor alt mot erstatningene, mot den franske okkupasjonen i vest og mot de nye grensene. De tyskerne som var motstandere av en ny nasjonalisme sto nokså maktesløse — de torde ikke forsvare en fred som la millioner av tyskere inn under andre stater, og ville heller ikke innrømme at Tyskland alene var skyld i krigen.
Junkerne, industrifolkene og embetsmennene viste derfor en viss forsiktighet—de arbeidet på langt sikt. Men det fantes også dem som straks ville nytte den ulmende nasjonalismen for sine egne formål. En av dem var Adolf Hitler. Han knyttet etter forrige krig til seg flokker av desperate og forvirrede mennesker, og i 1923 prøvde
han å lage statskupp i München. Det slo fullstendig feil. Men han fortsatte å samle om seg eventyrere og fanatikere, og han hadde kontakter med kretser som ikke ville godta ham åpent, men som mente han kunne bli nyttig. I tiden 1923 til 1928 var det økonomisk oppgang—tyskerne fikk svære amerikanske lån, mye større enn det de betalte ut i krigsskadeserstatning. I denne tiden fant derfor ikke Hitlers hysteriske propaganda noen stor gjenklang. Men i 1929 kom den store økonomiske krisen, og snart var landet herjet av nød og arbeidsløshet—slik de fleste land var det. Hitler fortalte folket at alt ondt kom av sammensvergelsen mellom «jøder, marxister og plutokrater», og at det måtte fri seg fra Versailles-fredens <<lenker» Han lovte både å gjøre Tyskland sterkt og å fri folket fra nød. Hele den tyske mellomklassen og storparten av bøndene ble revet med-—de borgerlige partiene smeltet bort og velgerne gikk i millioner over til Hitler. De eneste som holdt så noenlunde stand var arbeiderpartiene, det katolske partiet som ble kalt «sentrum», og de tysk-nasjonale som representerte den gamle overklassen—industrien, offiserene og embetsmennene.
Arbeiderpartiene var maktesløse. Ikke bare var de i mindretall og uten sikre forbundsfeller. Men krigen mellom kommunister og sosialdemokrater raste like bittert til siste stund. Sosialdemokratenes ledere var altfor vant til å arbeide innenfor rammen av det gamle statsapparatet til at de skulle være i stand til å foreta dristige handlinger. Til dette kom at også arbeiderpartiene var revet med av harmen over Versailles-freden. Sosialdemokratene tolererte at de militære myndighetene omgikk og saboterte nedrustingsbestemmelsene i Versailles-freden. Det katolske partiet hadde lenge vært ledet av folk som var oppriktige tilhengere av republikken og parlamentarismen. Men det rommet mange politiske tendenser som rimelig er innenfor et religionsparti. Mange tenkte først og fremst på hvordan en skulle trygge den katolske kirkens stilling, og da de merket hvilken vei vinden blåste søkte de kontakt med diktaturtilhengerne på høyre fløy
De tysk-nasjonale foraktet den hysteriske underoffiseren Hitler, lo av dr. Goebbels' propaganda og likte ikke det brokete følge av desperados og banditter som ledet nazistpartiet. De ønsket et diktatur som ble utøvd av forretningsfolk, junkere og embetsmenn uten at demagoger og oppkomlinger blandet seg inn; de ville gjenreise Wilhelm II's Tyskland. Men de var enig i Hitlers nasjonalistiske mål, og stadig flere industrifolk begynte å gi ham økonomisk støtte. Da Hitler kom til makten i 1933, skjedde det i en koalisjon med de tysk-nasjonale. De trodde de kunne bruke ham— men det var de som ble brukt av ham, og han kvittet seg med dem så snart han ikke lenger trengte deres tjenester.
Han smeltet sitt parti sammen med statsapparatet. Han satte i gang en hensynsløs terror mot alle motstandere, først og fremst mot sosialister og kommunister. Samtidig som han kvittet seg med de tysk-nasjonale lederne, vant han industrifolkene og offiserene for seg. Industrifolkene fikk adgang til god fortjeneste og sikkerhet mot sine egne arbeidere. Offiserene fikk bygge opp den nye massehæren uten at partiet fikk blande seg opp i det. Det nye Tyskland bygde på en koalisjon mellom nazistiske eventyrere, industriherrer og junker-offiserer. Men nazistene var de sterkeste. De var kyniske, hemningsløse og brutale, og de brukte de andre slik det passet dem best. De bygde opp et terrormaskineri, med konsentrasjonsleirer og Gestapo, som holdt all opposisjon nede. De satte i gang en øredøvende og ensrettet propaganda som etter hvert satte sitt preg på folkets tankegang. De tok hånd om barn og ungdom og slettet systematisk ut alle tegn til frisinn og menneskelighet. Diktaturet satte alle tyske krefter inn på en ny krig, militært, økonomisk og åndelig.
Skritt for skritt gjennomførte Hitler sine planer. Han rustet opp, innførte alminnelig verneplikt, besatte den demilitariserte sonen i vest, overfalt Østerrike, blandet seg opp i borgerkrigen i Spania, lemlestet Tsjekkoslovakia, rykket inn i Prag, brøt ned det franske alliansesystemet med de østeuropeiske statene—og åpnet sommeren 1939 en kampanje mot Polen som varslet et nytt tysk overfall. Det førte til krig—mot Hitlers beregninger. Han hadde gjennomført den ene aksjon etter den andre mot bestemmelsene i Versailles-freden. Han hadde overfalt svake naboer eller tvunget dem i kne. Vestmaktene hadde holdt seg passive—de var blindet av frykten for bolsjevismen som dr. Goebbels holdt ved like i år etter år. Hitler håpet at de også ville bøye seg i spørsmålet om Polen. Men våren 1939 var også de konservative i Storbritannia blitt klar over faren, etter at de i mange år hadde sett Hitlers Tyskland som en bra motvekt mot Sovjetsamveldet. Det var da for sent å hindre krigen— men det gikk an å vinne den.
Krigen ble total. Men likevel er det en dyp avgjørende forskjell mellom aksemaktenes og demokratienes krigføring. Tyskland satte forakten for menneskeverdet opp som sitt første prinsipp. Den tyske staten bygde på den, og i krigen gjennomførte den bare de samme prinsippene som den hadde fulgt i fredstid i sitt eget land. 15—20 millioner mennesker ble drept i tyske konsentrasjonsleirer under krigen. Den tyske befolkningen var oppdratt til brutalitet og til likegyldighet overfor andre mennesker lidelser. De andre fascist-statene fulgte samme politikk som Tyskland, selv om de ikke var fullt så konsekvente.
Som keiser Wilhelm klarte også Hitler å samle verden imot seg, og det førte til hans nederlag. Også under forrige krig hevdet de allierte at de kjempet for demokratiske prinsipper mot prøyssisk militarisme. Denne gang var det langt klarere at vi ikke bare sto i krig med et annet rike som vil legge fremmede land under seg. Vi førte krig mot det systemet som dette landet representerte og som ville gjort livet lite verd å leve for frie mennesker om Hitler hadde seiret. Det var noe alle folk forsto og noe som ga dem kraften til å holde ut.

Hitler representerte den tyske formen for den internasjonale strømningen i vår tid som vi kaller fascismen; vi bruker det italienske ordet fordi Mussolini kom til makten alt i 1923. Det hender at en unnskylder Hitler med å vise til de økonomiske vanskelighetene Tyskland hadde å kjempe med og som gjorde folk desperate. Men vi skal huske på at verdenskrisen fra 1929 rammet også andre land. Like ille som i Tyskland var det Sambandsstatene, og også der krevde folk noe nytt i det gamles sted. Men amerikanerne valgte Roosevelt—tyskerne valgte Hitler. Forskjellen henger sammen med at tyskerne på grunn av sin historie hadde en annen innstilling enn amerikanerne.
Men fascistiske tendenser var til stede i alle land før krigen, og de seiret også i andre stater enn Tyskland. Hva var det som førte til fascismen og hvordan skal vi hindre at den oppstår igjen i nye former?

John Sanness.
   
                                                   
--------------------------------

   (5) Billeddel. Før, under og etter Hitler

Del A
 

Da Tyskland led et totalt nederlag i forrige krig og kapitulerte i 1918, gjorde de allierte en stor og kostbar feil. De unnlot å besette det overvunne Tyskland. Derfor kunne myten om at tyskerne ikke ble slått militært bre seg uhindret og få faste røtter i folket. Versailles-freden ble hånt og neglisjert. Tyskerne skrek opp at de var urettferdig behandlet, og det var denne misnøyen Hitler kunne bygge sin politikk opp på, først innenfor Tyskland og siden overfor andre land. - Bildet ovenfor viser blomstersmykkede tyske soldater som kommer "ubeseiret" tilbake til Berlin i 1919 og lar seg hylle.
 

Den historiske bakgrunn for de to verdenskrigene Tyskland satte i gang og tapte, er den harde politikken rikskansler Otto von Bismarck førte. Det var han som samlet de tyske småstater til ett rike under Preussen ledelse. Kongeriker Preussen ble bygd opp av Fredrik ll ; han skapte den prøyssiske disiplin, som siden har spredd seg til befolkningen, i hele det nåværende Tyskland, både i dagliglivet og i det militære. Fredrik ll sa en gang: "Mine soldater må være reddere for sine egne offiserer en for fienden." - Bismarck ble statsminister i Preussen 1862. For å gjennomføre planen om å samle de tyske statene, måtte han ty til kriger. Først vendte han seg mot Danmark i 1864 som forkjemper tyskheten. Han ville hjelpe det tyske mindretallet i Schleswig Hostein og fikk støtte av Østerrike, den andre store tyske staten. Etter vunnet krig kom turen til Østerrike, som ble isolert for framtiden. Med Europas mest moderne hær gikk så Preussen til angrep på Frankrike, som ble beseiret i 1871. - På bildet her ser en Bismark (i lys uniform) utrope Wilhelm l til tysk til tysk keiser i speilsalen i Versailles den 18. januar 1871.

Etter de heldige krigene søkte Bismarck å bedre forholdet til stormaktene, men hans landsmenn hadde fått blod på tann. Tysk industri hadde veldig framgang og tok til å konkurrere på verdensmarkedet, og industriherrene satte seg som mål å få monopol på råvarene og markedene. Det kom i gang intimt forhold til staten, som under keiser Wilhelm ll førte en halsbrekkende utenrikspolitikk; og i 1914 brøt den første verdenskrig Ut. Den gang som i siste krig sette tyskerne i gang en voldsom propaganda. Særlig ble England gjenstand for hat. Tegningen nedenfor er hentet fra det engelske Vittighets-
Bladet "Punch". Den forestiller en tysk familie som har sin "hat-time" om morgenen. - Bildet ved siden av viser keiser Wilhelm i samtale med den ukrainske generalen Skoropadski.
Denne generalen spilte også en rolle under siste krig. Da samarbeidet han med Tyskland som fører for det "fri" Ukraina

Borgen er tegn på ufred og usikkerhet. Den kan også være Tysklands symbol. Hele landet over finner en borger og andre festninger. De er minnene om hovmod, ufølsomhet, vold, tortur og fortvilelse gjennom århundrer.
 

Over er det berømte bildet av keiser Wilhelm og generalene Hindenburg og Lundendorf i hovedkvarteret under forrige krig. Keiseren yndet å la seg dyrke som genial militær leder. Det samme gjorde Hitler. Begge tapte verdenshistoriens største kriger.

Bildene på neste side viser to situasjoner fra 1919. De tyskerne som hadde fått nok av keiseren og hans krig, gjorde opprør. Det ble bygd barrikader i gatene i Berlin, og folk i uniform og sivil kjempet side om side. Bildet øverst gir et godt inntrykk av dette. - Nederst ser en et typisk eksempel på tysk holdning etter forrige krig. Såkalla "ubeseirede" general-
stabsoffiserer og grenaderer går i demonstrasjonstog . På en av plakatene står det: "Vi krever krigsfangene utlevert straks"!


 

                                                               Del B

Etter sammenbruddet forrige gang sto Tyskland under ulike regjeringer. Men nasjonalIsmen ble holdt ved like i folket ved en voldsom kampanje mot fredsvilkårene. En av dem som ville utnytte stemningen til egne formål var Adolf Hitler. I spissen for en flokk fanatikere og
                      
forvirrede mennesker prøvde han å gjøre statskupp i München i november 1923. Det gikk ikke. Så kom noen år med økonomisk oppgang for Tyskland, og Hitlers bevegelse var på retur. Men i 1929 ble det krisetider med nød og arbeidsløshet. Da fikk Hitler chansen. Han forklarte sine landsmenn at årsaken til elendigheten i Tyskland var "sammensvergelsen mellom jøder, marxister og plutokrater". Han lovet å gjøre Tyskland sterkt og fri det fra nød og "versailles-fredens lenker". Det nasjonalsosialistiske parti ble det største i landet. Men det hadde ikke absolutt flertall. Nazistene viste utvei. De tente fyr på Riksdagen og ga kommunistene skylden. Opinionen svingte over til Hitler, som ble rikskansler og Tysklands "Fuhrer".

Her er ruinene av Riksdagen. - Tysklands nasjonalforsamling. Demokratiet led nederlag og et hensynsløst diktatur fulgte. Hitler ville likevel at det skulle se ut som han styrte etter folkets vilje. Han sammenkalte en "riksdag" av bare nazister , hvor en hver form av opposisjon var utenkelig. Det lyder nesten som en spøk, men Hitler flyttet riksdagen til Kroll-
Operaen, som ses øverst på høyre side. Riksdagsmøtene, de få som fant sted, kom til å arte seg som operaforestilling med fantastiske dekorasjoner og kostymer ; nazipampene i hoved-
rollene med Hitler som førstetenoren, og trosfeller som det store tale- og hylekoret. - Hele Tyskland ble kledd i uniform. Hitler utnyttet behendig folkets svakheter. De som prøvde å protestere, ble satt i konsentrasjonsleir, Her er et massemøte av uniformerte jenter. Jentene var like ivrige nazister som guttene.

Hitlers propagandaminister, Joseph Goebbels, startet og holdt i gang et øredøvende , ensrettet propagandamaskineri, som tok hånd om voksne, ungdom og barn og systematisk slettet ut alle tegn til frisinn og menneskelighet. Nazistene hyllet seg selv over alle måte, og folket stemte i. Nasjonaldager og demonstrasjonsdager ble kledd i hakekorsbanner, og nazistenes egne merkedager ble også tidspunktene for storoppbud av folk, uniformer, faner og krigsmaskiner. - De to øverste bildene viser kjempeparader i Nurnberg, der alle partiorganisasjonene med stort og smått satte hverandre stevne hvert år i september. Det var de såkalte rikspartidagene. På det lille bildet øverst til høyre ser en hvor plassen for disse kjempeopptogene ser ut i dag. Den heter nå Soldiers' Field og fungeres som idrettsanlegg, slik området gjorde før Hitlers tid, - Det store bildet nederst viser sørgemarsjen gjennom Munchen som fant sted hvert års 9. nov. til minne om de nazister som falt ved Hitlers mislykte opprørsforsøk i 1923. Opptoget gikk gjennom hovedgatene, som var kledd i hakekorsbanner og svart, i overdrevent langsomt tempo, til tone av fedrelandssangen og Horst Wessel-sangen , spilt som sørgemarsjer. For hver avdød av betydning vart det reist en søyle som bar vedkommendes navn i gull. På toppen brant en "evig ild". Toget gikk til Kønigsplatz, nazismens nasjonalpark. Her hadde Hitler bygd ærestempler for de 16 falne fra 9. nov. 1923. Enkene og andre pårørende til disse 16 møtte fram hvert år, kledd i svarteste sorg, og Hitler hilste på hver enkelt, dypt rørt. Skuespillet gjorde sterkt inntrykk på tyskerne , som lett ble hysteriske. - Dette bildet er tatt 9. nov. 1936. Første gangen hæren var representert i opptoget. Ved siden av Hitler går den daværende øverstkommanderende general von Blomberg. Hele tiden etterpå hadde Hitler Wehrmacht i sin hånd. Den siste øverstkommanderende, Keitel, som ble hengt i Nurnberg 1946, var hans lydige slave, og mange kalte han for Lakei-tel.

                             --------

Del C

Hitler hadde lovet å skaffe arbeid til alle, og han skrøt av han kunne klare dette på kort tid. Alle vet at det ikke er arbeidsløshet når det er krig. Da Hitler overtok styret var det faktisk krigstilstand i Tyskland. Folket klaget på rasjon. Alle ble satt inn på å skape en slagkraftig hær som kunne gjennomføre Hitlers planer om tysk verdensherredømme. Våpenfabrikkene arbeidet dag og natt. Trass i alle traktater skapte Hitler verdens sterkeste militærmakt, og snart kunne han med den bak seg sette sin vilje igjennom overfor nabolandene. Østerrike ble tatt uten kamp, likedan områdene av Tsjekkoslovakia som hadde overveiende tysk befolkning. Nazistene her hyllet Hitler som befrier. Han ble tilbedt som en gud. Legg merke til det hysteriske uttrykket i ansiktet til den unge kvinnen på bildet her.
 

Det gjaldt at utlandet fikk beskjed om at det tyske folket sto bak Hitlers vellykte maktpolitikk . Det skulle holdes valg. En skulle stemme ja eller nei. Det var bare en stemmeseddel. For ja var det laget en stor sirkel, for nei en liten sirkel. Det ble sett et kryss i ja-sirkelen hvis en var enig i Hitlers politikk, hvis ikke, i nei-sirkelen. Det var dette tyskerne forsto ved frie valg! Det fryktede Gestapo sørget for at ingen torde stemme nei. Selvfølgelig ble det nesten bare ja stemmer, litt for mange til at utlandet festet absolutt lit til det. Men i Tyskland gjorde det sin virkning. Der var angiver-systemet allerede så utviklet at det kunne være livsfarlig å ytre tvil om resultatet til slektning eller venn - Kan noen være i tvil om hva Goebbels som Gauleiter i Berlin har stemt på? Her hylles han idet han forlater valglokalet.
 

Kort etter maktovertagelsen tok jødeforfølgelsen til. Jødene fikk skylden for Tysklands ulykke. Svære rikdommer ble beslaglagt. En motbydelig propaganda, hvor den beryktede Juliius Streicher førte an, ble drev intenst og virkningsfullt. Jødene ble nektet adgang til kinoer og andre forlystelsessteder og offentlige bad. En jøde skulle ikke en gang få lov til å sitte på en benk i parken, som vi ser på bildet øverst.

Og da tyskerne under Hitlers ledelse satte i gang en ny verdensbrann i 1939, ventet de ikke lenge med å strebe jødene etter liv og eiendom. Bildet over ble tatt da den tyske hær rykket inn i Polens hovedstad Warszawa. Forsvarsløse jøder av begge kjønn føres bort av ss-soldater for å møte sin visse skjebne, døden. Men først skal de utnyttes til hardt arbeid i krigens tjeneste. Røyken velter opp over den brennende byen.

Bildet over ble tatt da Hitler fikk underretning om at Paris var falt uten kamp, to måned etter angrepet på Norge og en måned etter angrepet i vest. Det taler for seg selv.
 

For tyskerne var det ikke nok å slå Frankrike. Alle spor etter nederlaget forrige gang måtte viskes ut. Hevnfølelsen er dypt forankret i folkesjelen, til Tyskland og hele verdens ulykke.
På biledet over ser en den historiske jernbanevognen fra Compiegne-skogen i Frankrike. I denne vognen ble våpenstillstandsbetingelsene undertegnet i 1918. I samme vogn og på samme sted dikterte Hitler Frankrike sine vilkår i 1940. Men han nøyde seg ikke med det. Vognen ble ført til Berlin i trumf for å ydmyke Frankrike og for at tyskerne skulle nyte gleden over hevnen.

Det lille bildet over er det interessant å se sammen med bildet av keiser Wilhelm og generalene som står foran. Det forestiller Hitler som den store hærfører som tar sine generaler med på råd. Til venstre står den tyske hærens øverstkommanderende, von Branchitsch , til høyre generalstabssjefen, Halder. Tidspunktet er august 1941, den første fase av krigen mot Sovjet-Russland. - Mange trodde i førstningen at hæren var Hitlers verste motstander, og det var den kanskje på sett og vis. Men alt i 1938 gjorde Hitler et kupp som sikret han full kontroll.
                                               -----------------------------

                                                              Del D
 

En stort anlagt propaganda gikk forut for de tyske angrep på Norge og de land som delte dets skjebne. Straks soldatene hadde erobret et område, ble presse og
kringkasting tvunget inn på tysk side i full utstrekning. Sjelen i det hele var den tyske propagandaministeren, Goebbels. Ovenfor ser en ham da han kom til Oslo den første krigsvinteren. Mannen i uniform på hans ene side er general von Falkenhorst.For- kledd som sivilperson på hans annen side går Reichskommisar Terboven. --- Det hemmelige tyske statspoliti, Gestapo, var ikke mindre snar i vendingen. Under sin fryktede og beryktede fører, Himmler, tok det til med sitt uhyggelige arbeid straks det fantes fotfeste. Bildet her under viser Himmler ved et av de besøkene han gjorde i Oslo. En kunne bare vente seg overgrep og
forfølgelser når han dukket opp.
 

 

Tyske soldater på vakt foran Norges Storting. Kan noen glemme det synet? Og skal vi noen gang få se noe liknende hjemme i Norge?. Det skal og må ikke skje. De norske soldatene som er med på å holde Tyskland besatt, skal hjelpe til med å oppdra den tyske befolkning til et fredelig medlem av folkenes store familie. Det tyske folket må lære at angrepskrigen ikke er midlet til å fremme sine interesser.
 

Da tyskerne uten foranledning fra norsk side gikk til angrep på landet vårt, møtte de bare svak motstand. Men de bombet og brente i byer og bygder og strebet Kongen etter livet. Landet ble besatt etter at kampene hadde vart i to måneder. Siden fulgte fem lange tunge år under tysk okkupasjon, da lov og rett ble satt til side og trampet på av jernbeslåtte "germanske" støvler. I Norge har vi alltid arbeidet på å finne fram til lykke og velstand i frem med hverandre og med andre land. Forsvaret ble forsømt og glemt, og det fikk vi betale for. Det ble en kostbar lærepenge. - Det nederste bildet gir et godt inntrykk av forholdene omkring 9. April 1940. Det store tyske troppetransportskipet "Rio de Janeiro" ble torpedert utenfor Lillesand den 8. April. Soldater, hester og utstyr fløt omkring i sjøen i store mengder. Her ser vi overlevende fra forliset bli tatt vare på med all mulig omsorg. Det vitner iallfall om omsyn til andre folk, om ikke annet.
 

"Fredens engler daler ned i Belgia" har den berømte engelske tegneren L o w kalt dette bildet. Den alvorlige meningen er tydelig nok. En vil kjenne igjen Himmler i den svarte SS-uniformen. I hånden holder han "Gestapos dødslister", som Belgia og alle de andre landene tyskerne besatte kom i skjebnevanger berøring med.
Også bildet under er alvorlig ment. Hitler spør Himmler: "Hvorfor liker de oss ikke, Heinrich?" Hvor de for fram og myrdet og brente slo tyskerne om seg med fagre, men falske lokketoner. Alle husker frasene om "den fremstrakte hånden" og "det tyske storsinnet". De ventet forståelse og samarbeid når de stengte skoler og universiteter og fengslet og henrettet folkets fremste menn og kvinner.
 

Før tyskerne gikk til åtak hadde de sikret seg samarbeid med folk som skulle gjøre det lettere for dem å bryte inn. Og det viste seg dessverre at det ikke var vanskelig å finne hjelpere. Overalt var det æresløse og mislykte individer som stilte seg på angripernes side mot sitt eget fedreland. Vi husker alt for godt hvordan det var i Norge. De sjofleste landsforrædere ble framstilt som folkets tjenere, mens de som med livet som innsats kjempet for sitt lend hjemme og ute ble stemplet som forbrytere. Quislingene så seg ikke engang for gode til å gå i tysk krigstjeneste. Øverste bilde viser en defilering av den såkalte "Norske legion" - norskfødt ungdom i tyske uniformer - for Quisling, mannen hvis navn er blitt et internasjonalt skjellsord. Det virker som en forhånelse der soldatene vender ryggen til Norges Storting og Q. Står med ryggen til Det kongelige slott.
Norge ble som andre tyskokkuperte land ribbet til skinnet. Tyskerne nøyde seg ikke med å trampe på lov og rett. De plyndret landet for mat og klær og lot det bare være akkurat tilstrekkelig igjen til at befolkningen klarte å hangle igjennom. Fotografiet nederst er av et typisk vitnesbyrd om det.
 

 

Her er et avskrekkende eksempel på hva de tyske okkupasjonstroppene kunne påføre befolkningen av ulykker. Det er norske kvinner som har innlatt seg med fienden og satt barn til verden. De stakkars barna kommer i en meget vanskelig stilling i samfunnet . Er de norske etter er de tyske, og hvordan blir forholdet til foreldrene? Og tenk på den skjebne som følger med det å være barn av en tysker og en "tyskerjente". De fleste av disse kvinnene var uvitende og uerfarne og lot seg blende av de tyske uniformene og friste av den rikdommen soldatene skaffet seg på bekostning av det land de hadde voldtatt - Soldater som okkuperer fiendtlig område, har vanskelige oppgaver. Tanken på framtiden, på hjem og fedreland må gå foran tanken på en selv i øyeblikket. Virkelig styrke viser seg i likevekt og måtehold.
 

 

Hammerfest var en av de norske byene som ikke ble berørt av krigshandlingene i 1940. Denne verdens nordligste by var midtpunktet for stor trafikk og virksomhet. I den lyse sommertiden lå det ofte svære turistdampere ute på havnen, og inne i byen var det et broket liv. Utenlandske turister satte sitt preg på byen, og på gatene kunne en se samene i sine maleriske drakter.
 

 

Men Hammerfest kom ikke helskinnet igjennom okkupasjonen. Sent på året 1944 trakk de tyske styrkene seg ut av Finnmark og Nord-Troms. Alt det som var bygd opp med tålmod, flid og svære anstrengelser gjennom generasjoner, ble brent og jevnet med jorden. Dett er et bilde fra brannen som utslettet Hammerfest. Befolkningen ble jaget bort og fikk bare lov å ta med seg ubetydelig av det de eide.
 

I dag er Hammerfest en gold ørken. En skulle tro at byen ville bli satt tilstrekkelig ut av funksjon når bebyggelsen som var av tre, ble svidd av. Tyskerne mente noe annet. Byen skulle jevnes med jorden, og det arbeidet ble gjort grundig. Finnmark og Nord-Troms i dag er bildet på et ødeleggelsesvanvidd så stort at en har vondt for å tro at mennesker i vår tid kan ha stått bak det.
 

                                                              Del E
 

Kan noen tro at kvinnen på dette bildet står og ser utover restene av en by?. Restene er forresten for mye sagt. Det fins ingenting igjen av den lille tsjekkiske byen Lidice og dens 700 innvånere. Dette er resultatet av en tysk straffeaksjon. Før denne udåden var en høy tysk SS-mann blitt likvidert. Det var "riksprotektoren" Reinhardt Heydrich, Himmlers nestkommanderende, en samvittighetsløs og farlig mann. Han ble tatt av dage i nærheten av Praha. <<<tyskerne mente at de som hadde likvidert ham holdt seg skjult nær Lidice og oppfordret dem til å melde seg. De kom ikke fram, og hele byen Lidice måtte unngjelde for det. Den mannlige befolkningen ble stilt opp i grupper på 10 og skutt. Kvinner og barn ble ført til den visse død i konsentrasjonsleirer. Byen ble brent og sprengt i luften. Siden ble jøder fra en konsentrasjonsleir satt til å utslette alle spor etter byen og begrave de henrettede. Etter dette ble også jødene skutt. Til slutt ble jorden pløyd opp og harvet over, slik at alt som kunne minne om at mennesker hadde levd her, ble slettet ut. Det skjedde i juni 1942. - Bildet ble tatt rent tilfeldig. Det er en kvinne fra en landsby i nærheten av Lidice som er stoppet opp for å be ved massegravene etter den mannlige befolkningen.

Da tyskerne sommeren 1940 var herrer over store deler av det europeiske fastlandet, ventet en over alt at de ville forsøke å gå i land i Storbritannia og avgjøre kampen der. Dette ble det ikke noe av. I stedet ville de prøve å tvinge England i kne ved et hensynsløst luftbombardement. Det mektige tyske luftvåpnet ble kastet inn i en veldig offensiv. Angrepet førte ikke til militære resultater. Tyskerne mistet svære mengder av fly, men de oppnådde å gjøre store ødeleggelser. Bildet over disse linjene er fra Coventry. Det bynavnet vil bli husket i historien. Coventry ble offer for et storangrep høsten 1940. Her var det ikke spørsmål om militære mål, og det la ikke tyskerne skjul på heller. Byen ble totalskadd. I sitt overmot ropte Hitler og hans drabanter at dette var prøven på hvordan det skulle gå med engelske byer hvis Storbritannia fortsatt nektet å bøye seg. Det tyske flyvåpnet skulle "coventrysere " byene, ble det truende slått fast i den tyske og tysk-kontrollerte presse og kringkasting. Den totale luftkrigen Tyskland innledet med dette og fortsatte til de mistet overtaket, vendte seg mot dem selv. Ruinene av de tyske byer burde være et varsko for framtiden, der de står som en anklage mot Nazi-Tyskland og den angrepskrig det satte i gang.

Da Franklin D. Roosevelt døde i april 1945, mistet Sambandstatene en stor president og verden en stor forkjemper for fred og forståelse mellom folkene. Alt fra Hitler tok til å bruke truende språk mot naboene, prøvde Roosevelt å mekle. Hån og kraftuttrykk var Hitlers svar. Da det kom til krig og ikke alt gikk slik som tyskerne ønsket, skyldte Hitler støtt og stadig på Roosevelt, som ble kalt "krigshisser". Til og med Roosevelts død nyttet han til å rakke ned på ham. - Low's tegning ovenfor er et godt uttrykk for den siviliserte verdens syn på Roosevelt og aksemaktenes førere. Roosevelt står med fredens symboler, duen og palmegrenen, i hendene, mens Hitler og Mussolini, væpnet til tennene, brøler "krigshisser!" imot ham. - I desember 1941 viste Hitler hvem krigshisseren var, da han stikk imot sine berømte raseteorier sluttet forbund med Japan og gikk til angrep på U.S.A. Bildet nedenfor er fra riksdagsmøtet i Krolloperaen, da Hitler meddelte at han sluttet opp om Japan.

Tyske soldater i Berlin- - - -
Her er et bilde fra en militærparade i Berlin i mars 1941, da tyskernes makt var på det høyeste. Soldater med de "seierrike faner" defilerer i hanemarsj for Hitler og hærens øverstkommanderende på Unter den Linden, hovedgaten i Berlin.

- - - - og i Moskva
Dette er også tyske soldater som marsjerer. Det er bare den forskjellen at de går i Moskvas gater, ubevæpnet og uten "seierrike faner". Det var 57 000 tyske soldater som denne gangen paraderte som krigsfanger for befolkningen i den sovjetrussiske hovedstaden.


Ja, ja, det er tungt. Men vi skal fortrøste oss på føreren.

Han har lovt selv å gjøre tegningene til det nye Berlin. Nordmannen Ragnvald Blix, som kalte seg Stig Høøk mens han oppholdt seg i Sverige under krigen, er mester for denne tegningen. Her har han laget en bitende satire på Goebbels og hans propaganda under den siste delen av krigen. Da tyskerne hadde mistet overtaket i luften, fikk de selv prøve virkningene av bombekrigen. Som alle husker fikk Berlin en hard medfart. For å holde motet opp hos befolkningen, måtte Goebbels sette nye rekorder i fantastiske påstander. En gang sa han til og med at berlinerne på sett og vis fikk gratis hjelp av de allierte bombeflyene. Berlin skulle jo bygges om og reguleres allikevel, hadde der Führer sagt !

Krigen ville ha sluttet lang tid før den gjorde, hadde nazistene gitt seg da alle chanser for seier for dem selv etter alminnelig sunn fornuft var borte. Men Hitler hadde engang uttalt at hvis han led nederlag, skulle han trekke hele Europa med seg i fallet. Det klarte han ikke. Men sitt eget land fikk han iallfall ødelagt grundig ved å fortsette den håpløse motstanden til alt stanset av seg selv. Alle krefter som på noen måte kunne nyttes, ble kastet inn i kampen. Barn og oldinger fikk våpen i hånd og ble til "Folkestormen", som Goebbels påsto ville bringe tyskerne seieren. Alle husker hvordan det gikk. - Bildet ved siden av er et rystende eksempel på hvordan nazistene samvittighetsløst utnyttet barnas edleste instinkter og følelser - fedrelandskjærlighet og offervilje. Den 15 år gamle gutten i flyvåpnets uniform bryter sammen da den håpløse kampen er slutt, og gråter.

Byen Aachen i den tett befolkede industrisonen i Vest-Tyskland var den første store tyske byen som ble erobret av de allierte. Den overga seg i oktober 1944. Disse fire småguttene fra Aachen er et av de utallige bevisene på de forbrytelser den tyske militarismen og Goebbels´ propaganda har begått mot ungdommen. Willy Etschenburg, 14 år, Bernhard Etschenburg, 10 år, Hubert Heinrichs, 10 år, og Victor Etschenburg, 8 år, hadde lært at tyskere overga seg aldri. De hadde fått tak i to gevær, et tysk og et amerikansk, og skjøt på allierte soldater etter at byen var falt. De hadde ikke krefter til å håndtere geværene, og måtte ha fast anlegg for å kunne skyte. Etschenburg-guttene er brødre. Den eldste av dem var medlem av Hitler-Jugend. - Det fins mange barn av denne sorten i Tyskland i dag. En av de fremste oppgavene okkupasjonsstyrkene har er å oppdra denne ulykkelige ungdommen til normale og sunt tenkende mennesker.
 

                                                                   Del F
 

På bildet over kan stå som symbol på Nazi-Tysklands nederlag og fall. Siegestor - seiersporten - i nazibevegelsens hovedstad, München, slår revner og truer med å styrte helt sammen. Bronseløvene som stod på toppen, ligger veltet i gaten.

Se godt på bildet ovenfor .Du vil kanskje more deg over tegningen første gangen. Men så vil du skjønne at Blix her har laget en tegning som gir mer enn et godt og treffende poeng i øyeblikket. Himmler og SS-folkene hans hadde dødningehodet til luemerke. Det var symbolet deres, og det levde de opp til. Døden, som historien kjenner som en hard og ubønnhørlig, men iallfall hederlig kar, har fått Himmlers hode til luemerke. Kanskje mannen med horn og hestehover vil få avløsning som symbolet på det onde i denne verden?

Hele den siviliserte verden kjenner i dag til de redselsfulle tragedier i de tyske konsentrasjonsleirene. Millioner av mennesker, som ikke hadde begått andre synder enn å elske sitt fedreland, hvilken nasjon de nå tilhørte, og å tro på fred og rettferd, levde i måneder og år i en nød og elendighet som historien ikke kan vise maken til. De ble behandlet verre enn lavtstående dyr, og for mange, mange ble døden en befrielse, enten de bukket under av sult eller sykdom eller de falt som offer for massehenrettelsene. Bildet øverst er det minst rystende en kunne finne fra en av de største og verste leirene, Bergen-Belsen ved Hannover. Uttærede mennesker, som selv står ved gravens rand, bærer døde bort til likhaugene. Da styrker fra 2, britiske armé rykket inn i leiren i april 1945, hadde de ulykkelige fangene vært uten mat og vann i 6 dager. Fryktelige epidemier raste, og soldatene ble vitne til de mest hjerteskjærende scener. Døde og døende lå om hverandre. De fleste av dem som ennå hadde en gnist av liv igjen, hadde ikke krefter nok til å få brakt likene bort.

Dette kunne gjerne være et bilde fra Norge under krigen. Det minner meget om reiseforholdene i den tiden. Men bildet er tatt høsten 1946 i Tyskland, nærmere bestemt Würzburg. Nå er det tyskerne som må sloss for å få en trang og ukomfortabel plass på toget. Det er ikke som i de tider da tyske soldater lå og sov alene i norske jernbanekupeer, mens norske sivilpersoner satt oppå hverandre - mange av dem i fare for å bli kastet av på nærmeste stasjon, fordi de ikke kunne bevise at de var ute i det tyskerne kalte "livsviktig ærend".

Tyskland må bli en fredelig, folkestyrt rettsstat. Det er langt fram til dette målet, men det må og skal bli nådd. Et skritt i den riktige retningen ble tatt da det ble holdt valg i Berlin 20. Oktober 1946. Det var første gang på 14 år at tyskerne kunne møte fram til frie valg. 2 millioner gyldige stemmer ble talt opp.

Den 30. September 1946 i Nürnberg falt dommen i den største og uhyggeligste rettssaken i historien. På anklagebenken satt alle de store tyske nazilederne som var blitt funnet i live. Det har aldri vært reist noen alvorligere tiltale enn denne: forbrytelse mot menneskeheten. En skal ikke
her gå nærmere inn på hva disse mennene har gjort. Det er en plikt for ethvert opplyst menneske å kjenne til det. - Her er de fotografert i rettssalen i Nürnberg kort før dommen ble lest opp. Det er tegnet inn en hvit sirkel om hodet på dem som fikk dødsstraff. I første rekke fra venstre sitter: Gøring, Hess, Ribbentrop, Keitel, Kaltenbrunner, Rosenberg, Frank, Frick, Streicher, Funk og Schacht. I annen rekke: Dönitz (bare hånden er synlig), Raeder, von Schirach, Sauckel, Jodl, von Papen, Seyss-Inquart, Speer, von Neurath, Fritsche. - Bildet til nederst viser hvordan Nürnberg for største delen tar seg ut i dag. Av den vakre gamle byen er det nesten bare ruiner igjen.

Den tyske militarismen gjennom århundrer har satt dype spor i folket. Men tysk natur og bebyggelse er også merket av denne nedarvede nasjonale lasten. Se på dette bildet. Høyt oppe i åsen ligger ruinene av middelalderborgen. Ved foten ligger ruinene av bebyggelsen fra vår egen tid. - I Amerika har en et slagord i kampen mot lovovertrederne: "Crime does not pay!" - forbrytelser lønner seg ikke. Den setningen kan en med fordel sette sammen med dette bildet.

Øverste bildet ble sendt ut til den nazistiske "høsttakkefesten" 5. oktober 1941. Denne teksten fulgte med. "Bestefar og sønnesønn bærer mannsarbeidets byrder mens faren som soldat ved fronten verner hus og heim og Tysklands framtid" - De allierte nasjoner ser helst av alt at tyskerne skal leve i rolige og trygge kår, opptatt av fredelig og skapende arbeid. En er klar over at det er disse to generasjonene en har til hjelp under den kolossale omstillingsprosessen som må finne sted: slektleddet før Adolf Hitler - de tyskerne som tross alt har opplevd en noenlunde menneskeverdig tilværelse - og de helt unge, som ennå kanskje kan oppdras til normale, harmoniske mennesker. Mellomgenerasjonen, som typisk nok ikke er representert på bildet, vil ikke kunne bidra særlig til å redusere skadevirkningene etter de to verdenskrigene
 

                                                   --------------------------------

                       (6)Demokrati

av høyesterettsjustitiarius Paal Berg
Autokrati:—eller på norsk envelde—kaller vi styresettet i et land når det er en enehersker som sitter med den politiske makten. Er det et lite fåtall av folket som har makten, taler vi om oligarki eller fåmannsvelde. Er dette fåmannsvelde i hendene pa en krets av rikmenn kaller vi det plutograti eller rikmannsvelde. Demokrati eller folkestyre er det styresettet som legger den politiske makten i hendene på et flertall av folket i landet.
Fremmedordene autokrati, oligarki, plutokrati og demokrati har vi fra Oldtidens Hellas. Fra autokrati og oligarki hadde hellenske statssamfunn mange- hundre år før vår t idsregning vunnet fram til folkestyre med rett for hver fri borger til å være med når statssaker skulle avgjøres. I disse små hellenske statene med sitt demokratiske styresett finner vi de eldste røttene til demokratisk politisk kultur i den vesterlandske kulturverden. Rettsstat-tanken o g de bærende demokratiske grunntankene hører med til den kulturarven vi har fra Oldtidens Hellas.
Vi har ned gjennom tidene hatt mange og ulike former for demokrati. Det eldste og enkleste demokratiske styresett er at de frie menn møter til tinge og tar personlig del i styret av sitt samfunn. Slik var folkestyret utformet i de små hellenske bysamfunn. Vi kjenner og fra vår egen sagatid denne formen for folkets selvstyre. Og den lever ennå i noen små kantoner i Sveits. I kanton Appenzell f. eks. møter de røysteføre borgerne hvert år en søndag på vårparten på torget i en av kantonets byer for å velge medlemmer av regjeringen og andre embetsmenn og stemme over lovforslag som regjeringen har lagt fram. Men en slik primitiv form for folkestyre høver ikke for et stort moderne statssamfunn. I et stort land er det representative demokrati den eneste mulige form for et folkestyre. Fordi folket ikke selv kan ta direkte del i statsstyret, må det velge tillitsmenn til å styre landet som representanter for folkeviljen.
En demokratisk stat kan være organisert som et monarki med en konstitusjonell konge som statssjef. Eller den kan være en republikk med en president som landets første mann. I begge tilfelle kan den politiske makten enten være delt mellom statssjefen og det folkevalgte parlament, eller den kan være helt og holdent hos parlamentet, og i så fall taler vi om p arlamentarisme som s tatsskikk en i land e t .
Stor-Britannia er et kongerike, men all politisk makt er hos Parlamentet. Kongen må ta til rådgivere dem som Parlamentet vil han skal ha. Såmbandsstatene i Amerika er en republikk, men makten er delt mellom den folkevalgte kongress og Presidenten, som dg er folkevalgt. Sine rådgivere kan Presidenten velge uten å føle seg bundet av Kongressens ønsker eller vilje.
I Sveits er demokratiet kanskje mest konsekvent gjennomført. Men Sveits har, likesom Sambandsstatene i Amerika, ingen parlamentarisme. Når nasjonalforsamlingen trer sammen etter nytt valg, velger den Forbundsregjeringen. Dens funksjonstid er den samme som Nasjonalforsamlingens egen, og den kan ikke drives bort ved noe mistillitsvotum. Vår Grunnlov av 1814 er bygd på den demokratiske folkesuverenitets-tanken. All politisk makt har sitt utspring fra det suverene folk. Men Grunnloven knesatte rnaktdelings-prinsippet. Den skapte en maktbalanse mellom Stortinget og Kongen, o: Kongen i statsrad. Grunnlovens tanke var at på den måten skulle folket trygges mot at makten ble misbrukt, det være seg av Kongen eller av et flertall i Stortinget.
Kongen i statsråd og Stortinget skulle være to sideordnede organer for folkeviljen med hvert sitt maktområde. Den utøvende makt og forvaltningen, både den sentrale og den lokale, lå hos Kongen og de kongevalgte embetsmenn . Stortinget had de lovgivningsmakten og retten til å utskrive skatter og avgjøre hva Statens penger skulle brukes til.
Etter hvert ble tyngdepunktet i vårt statsliv mer og mer flyttet over til Stortinget. Siden Riksretten i 1884 er parlamentarismen blitt vår faste statsskikk. Dermed er Stortinget blitt den høyeste representant for folkevilj en. Men over Stortinget står folket i valg, med sin suverene rett til å skifte ut de stortingsmenn det ikke lenger har tillit til.
For norsk samfunnsliv var Eidsvoll-Grunnloven revolusjonerende. Nordmennene var ikke lenger en enveldig konges undersåtter med en absolutt plikt til lydighet under hans vilkårlige vilje. Norge var blitt en demokratisk rettsstat med et grunnlovfestet vern om hver enkelt borgers individuelle rett som menneske. Vi var blitt frie borgere i et rettssamfunn der folkets vilje var høyeste lov.
Eidsvollsmennene had de lagt grunnmuren til den nye norske samfunnsbygningen. De hadde tømret veggene og hadde lagt taket. Å gjøre huset til en god og velstelt heim for hele det norske folket ble den oppgaven kommende ættledd skulle løse. Folket i valg var etter Grunnloven ikke hele det norske folket. Røysterett hadde bare embetsmenn, bønder og byborgere. Flertallet av voksne menn og alle kvinner var politisk umyndige. Men røysteretten er etter hvert blitt utvidet. 1898 fikk vi almen røysterett for menn, og i 1913 for kvinner.
En av milesteinene på veien mot et fullt utbygd folkestyre her i landet er formannskapsloven av 1837, som Stortinget drev gjennom mot regjeringens vilje. Den ga oss lokalt selvstyre i by og bygd. Folkevalgte kommunestyrer avløste det embetsmannsstyre som vi hadde arvet fra enveldet under dansketiden. For den politiske kultur her i landet har det kommunale selvstyre vært en skole av uvurderlig verdi.
Et uttrykk for det norske folkets vilje til å være husbond i eget hus var den lange og seige kampen for å vinne fram til full likestilling i unionen med Sverige. Kampen førte til at unionen ble brutt, og dermed tok vi også internasjonalt vår lagnad i våre egne hender.
I de 125 år som var gått siden frigjøringen i 1814, var vi nådd langt i arbeidet for å skape levelige livsvilkår her i landet for hele det norske folket, om vi enn ikke var nådd helt fram. Men så brøt ulykken inn over oss. Den demokratiske rettsstaten vi hadde bygd opp, ble lagt i grus av fremmede voldsmenn.
I de fem lange årene under et brutalt fremmedvelde i landet lærte vi å forstå verdien av vårt gamle frie folkestyre. Vi lærte å sette pris på de demokratiske rettstrygdparagrafene i Grunnloven, de som ga hver borger rett til å tale fritt—som forbød vilkårlig fengsling og tortur, og forbød å straffe noen uten etter lov og dom.
Det var fem tunge år. Men vi ga aldri opp troen på at vi skulle vinne vår fridom igjen. Og nå har vi landet frelst og fritt. Men det har kostet. Uhørte lidelser, sorg og savn i tusener av hjem. Og tusener av dyrebare liv har vi tapt.
En lærepenge har vi fått. en dyrekjøpt lærepenge som vi aldri må glemme. Vi har lært at vi ikke må stå forsvarsløse om ulykken atter en gang skulle velte inn over landet. Vi har lært at uten fridom er livet lite verd. Forsvaret av landet må vi holde i orden, selv om det skal koste.
Det har vært talt om vår tids demokratiske krise. Det er så, at åtak nok kunne gjøres mot den måten demokratiet i enkelte land har vært satt ut i livet på, men ikke mot selve den demokratiske grunntanken. Det måtte t o verdenskriger til for å syne den livskraft demokratiet eier. Begge de to verdenskrigene har synt oss at folkestyrte land ikke mangler handlekraft når det gjelder. Vi har sett det ikke var demokratiene, men diktaturstatene som var bygd på sand. Men historien mangler heller ikke eksempler på at demokratier er gått til grunne i selvfortærende indre splid.
Demokrati er et styresett som stiller store krav. Grunnvilkårene for et sunt og levedyktig demokrati er almenånd innen alle lag av folket, folkeopplysning og politisk kultur, og ikke minst selvdisiplin og måtehold hos dem som i kraft av flertallets rett sitter med makten. Demokratiets grunntanke er at den politiske kursen i et land skal legges slik som flertallet av folket vil. Men et flertall skal ikke glemme at det engang kan bli et mindretall, og at det da etter spillets regler skal gi makten fra seg til det nye flertall. Det kan være godt for den nye tids mindretall, om det kan peke på at det som flertall ikke hadde misbrukt sin makt til egen fordel, men hadde vist almenånd og måtehold. Det vil da med rette kunne kreve den samme almenånd og det samme måtehold av det nye flertall.Et flertall som ikke legger band på seg kan bli likeså brutalt og despotisk som en maktsyk enehersker. Og et opplyst og rettsindig envelde kan være mer humant og liberalt enn et demokrati med hensynsløse ledende menn. Det gamle dansk-norske envelde for 1814 var, stort sett, et mildt og landsfaderlig styre, som ikke ga grunn til klage over maktmisbruk og overgrep fra de styrendes side. Omvendt hadde demokratiet i Oldtidens Aten under sitt forfall utartet til å bli et hemningsløst masseherredømme.
Det politiske demokrati er ikke noe mål i og for seg. Dernokratisk flertallsstyre er et middel i folkets hånd til å bedre sine livsvilkår. Demokratiet livsrett ligger i om det makter å løse denne oppgaven bedre enn noen annen styreform.
Vi tror på demokratiet fordi det alene bygger på hvert menneskes rett til å leve et menneskeverdig individuelt liv—og fordi det gir den beste garantien for at styremaktene vil se det som sin oppgave å gjøre staten til en virkelig velferdsstat for alle lag av folket—en velferdsstat med grobunn for hele folkets vekst og framgang, sosialt, kulturelt og økonomisk.
Vi tror på demokratiet fordi demokrati er rettstrygd, toleranse, åndsfrihet og hver manns rett til å si sin mening offentlig om hvordan landet blir styrt, og hvordan det bør styres. Den offentlige kritikk og kontroll er for demokratiet selve livsnerven. Uten rett til frimodig kritikk ingen trygd mot korrupsjon og misbruk av makt.

Paal Berg.
                                            --------------------------------

        (7)Hva Krigen kostet Norge

Av universitetsstipendiat Peter Jakob Bjerve.
 

Det vi nærmest mener med spørsmålet om hva krigen kostet Norge, er tapene av menneskeliv, krigsskadene, kostnadene ved vår egen krigføring og frigjøringen av landet, nedgangen i levestandarden og endelig tæringen på vårt kapitalutstyr. Vi skal se på det nedenfor.
Men problemet rekker enda lenger. Vi kan også spørre om hvor høy levestandard og nasjonalinntekt vi ville hatt om vi ikke var blitt trukket inn i krigen og så rekne skilnaden mellom denne og den faktiske levestandarden og nasjonalinntekten som et tap på grunn av krigen. Eller vi kan feste oss ved skilnaden mellom den nasjonalformuen vi ville hatt i dag uten krig og den vi nå har. Disse tenkte tapene kan vi ikke gå inn på, men vi må vite om dem.
 

Tapene av menneskeliv.

Falne under krigen i Norge 1940 ............ 847
Falne militære i alliert tjeneste........ . ca. 1 200
Falne «frontkjempere» .............................625
Omkommet ved krigsforlis ...................3 392
Døde i tysk fangenskap ...................ca. 2 000
Henrettet av tyskerne .......................... ....368
Sivile døde ved krigsoperasjonerca. ......1 000
I alt ... ...............................................ca. 9400
Statistisk Sentralbyrå regner med at om lag 9 400 norske menneskeliv gikk tapt direkte som følge av krigen—ved krigsoperasjoner, krigsforlis, dødsfall i tysk fangenskap og henrettelser. Ved krigsforlis omkom det hele 3 392, mot ca. 2 000 under forrige verdenskrig. (Antallet sjøfolk var i 1939 ca. 40 000.) I forhold til den samlede folkemengde utgjør tapene av norske menneskeliv under den andre verdenskrigen om lag 3 %, dvs. den samme tapsprosenten som for Kanada. De norske tapene ligger under de britiske, på ca. l °/o av befolkningen, men over Sambandsstatenes på ca. 2%. For Kanada, Storbritannia og Sambandsstatene er da også savnede soldater regnet med.
 

Krigsskadene.

Handelsflåten .....................................800 mill. 1939-kr.
Hvalfangerflåten....................................60 —»—
Bygninger...........................................400 —»—
Løsøre ................................................130 —»—
Ymse...................................................410 —»—
Sum krigsskader 1 800 mill. 1939-kr.

Statistisk Sentralbyrå har beregnet de samlede krigsskader til 1 800 mill. 1939-kr. (At skadene regnes i 1939-kr. vil si at de er verdsatt etter prisene i 1939.) Dette blir om lag 6 °/o av nasjonalformuen dette året. Hele 2/3 av krigsskadebeløpet faller på skip og bygninger; det er her hovedproblemet ligger.
Mesteparten av tonnasjetapene skyldes krigsforlis, torpedering, miner, bomber, osv., men litt skyldes også alminnelige sjøforlis. Ialt mistet vi under den andre verdenskrigen ca. 2 350 000 brutto-tonn av handelsflåten, eller ca. halvparten av tonnasjen sommeren 1939. Under forrige verdenskrig var det absolutte tonnasjetapet ikke stort mer enn halvparten, men regnet i forhold til førkrigstonnasjen var tapene praktisk talt like store. Sammenlikner vi de norske skipstapene med de britiske, finner vi at tapsrisikoen for norske skip i alliert fart har vært om lag den samme som for den britiske handelsflåten. Men da Norge under krigen ikke fikk gjenoppbygd forholdsvis like mye som Storbritannia, var vår gjenværende handelsflåte etter krigen atskillig mindre i forhold til førkrigsflåten enn den britiske. Tapsprosenten for Sambandsstatene var atskillig mindre enn den norske og britiske, og takket være den imponerende nybyggingen under krigen, har Statene nå en 3-4 ganger så stor handelsflåte som i 1939.
For hvalfangerflåten var tapene under denne verdenskrigen både absolutt og relativt långt større enn under forrige krig.
Storparten av de skipene vi mistet, var assurert i utlandet. Vi har derfor fått utenlandsk valuta som erstatning, men ikke full erstatning. For det første er nemlig skipsprisene steget så sterkt under og etter krigen at erstatningsbeløpene ikke dekker hele kostnadene ved å gjenanskaffe skipene. For det andre vil det ta lang tid å gjenanskaffe dem, og i denne tida går landet glipp av store fraktinntekter som vi ellers kunne ha nytt godt av. Tar vi omsyn til dette, vil vi finne at Norge alt i alt har lidt et betydelig tap.
Hittil er det til Krigsskadetrygden for bygninger meldt om lag 45 000 bygningsskader på grunn av krigen. Men da enkelte anmeldelser omfatter flere bygninger, er det samlede antall krigsskadede bygninger atskillig større. Skadene byr på særlig store problemer fordi de er så sterkt konsentrert, nemlig på Finnmark og Nord-Troms og på de nedbrente byene lenger sør. Boligforholdene, transporten av materialer, tilgangen på arbeidskraft, osv. er derfor blitt langt vanskeligere enn om skadene hadde vært mer jevnt spredt over hele landet, og alt dette hemmer gjenreisingen.

Foruten skadene på skip og bygninger, har vi krigsskadene på løsøre, varelager, veier, jernbaner, bruer havneanlegg, jord, m. v., men dette skal vi ikke gå nærmere inn på.
 

Okkupasjonskostnadene.

Som okkupasjonskostnader regner vi verdien av allc varer og tjenester som Norge måtte levere til tyskerne under okkupasjonen. Disse kostnadene er beregnet til 7,8 milliarder 1939-kr., eller mellom 12 og 13 milliarder kr. etter prisene i dag, dvs. om lag det dobbelte av nasjonalproduktet i 1945. (Nasjonalproduktet er den samlede produksjon av varer og tjenester etter fradrag for alle varer som blir brukt opp under produksjonen av andre varer.) For 1944 kan vi regne med at de tyske okkupasjonskostnadene var forholdsvis like tunge å bære for Norge som krigskostnadene for Storbritania og sam- bandsstatene.
Den tyske utbyttingen av norsk arbeidskraft og norsk næringsliv foregikk på flere måter. For det første arbeidet mellom 100 og 150 tusen mann direkte i tysk tjeneste. (De kunne i stedet f. eks. ha bygd boliger.) For det andre kjøpte tyskerne norske varer og kunne således indirekte utnytte både norsk arbeidskraft og norsk produksjonsutstyr. For det tredje kjøpte de og brukte opp en betydelig del av de varelagre som Norge hadde den 8. april 1940. Disse varene og tjenestene skaffet tyskerne seg først og fremst ved hjelp av penger som de «lånte» i Norges Bank. Dessuten tok de også en del varer som krigsbytte eller de rekvirerte dem uten noe pengevederlag. Men realøkonomisk måtte virkningen bli den samme i alle tilfellene.

I tallene ovenfor er det ikke tatt omsyn til de arbeidsdagene som gikk tapt på grunn av politisk fangenskap, flukt fra landet, m. v. Hvilke verdier dette dreier seg om, gir statistikken over fange- og flyktningetallet inntrykk av. I alt var om lag 40 000 personer innom tyske fengsler for kortere eller lengre tid og ca. 50 000 måtte flykte fra landet.
 

Kostnadene ved vår egen krigføring og ved frigjøringen av landet.

; Vi har ennå ikke fullt oversyn over kostnadene ved vår egen krigføring og heller ikke over kostnadene ved frigjøringen av landet. En foreløpig beregning viser at krigføringen utenfor Norge kostet vel 1 milliard kroner. Kostnadene ved frigjøringen av landet kommer på langt nær opp mot dette beløpet. Alt i alt kan vi derfor si at disse kostnadene er små sammenliknet med byrdene ved den tyske okkupasjonen.
 

Nedgangen i levestandarden.

Under en krig blir en stor del av produksjonskreftene i samfunnet nyttet til fordel for krigføringen. Arbeidskraft blir ført over fra produksjonslivet til de militære styrkene. Industrien blir nyttet til å produsere uniformer, kanoner, tanks, ammunisjon, m. v. Transportvesenet må gi militære transporter fortrinsrett, osv. Dersom det ved krigsutbruddet er stor arbeidsløyse og mye unyttet produksjonsutstyr, trenger krigen i første omgang ikke å gå særlig hardt utover den sivile produksjon og levestandarden. Krigens krav kan da tilfredsstilles gjennom en større produksjon ved hjelp av de tidligere arbeidsløse produksjonsfaktorene. Dette ble såleis gjort i Sambandsstatene i de første par årene av krigen. Der økte produksjonen til og med så sterkt at det samlede konsum i landet steg samstundes med at ytelsene til krigføringen ble stadig større.
Men før eller senere vil en nå et punkt da både arbeidskraften og produksjonsutstyret blir fullt utnyttet. Skal krigsproduksjonen da kunne økes ytterligere, må det overføres produksjonskrefter fra sivile formål til krigsformål. Den «krigsviktige» produksjon får fortrinsrett framfor den sivile. Konsekvensen av dette må bli at økingen i krigsproduksjonen skjer på bekostning av det sivile konsumet. Levestandarden blir senket.
Noe liknende var det som skjedde i Norge under krigen. Rett nok ble vårt næringsliv utnyttet til fordel for den tyske krigføringen, men de realøkonomiske konsekvensene av dette ble stort sett de samme som om næringslivet var blitt utnyttet i vår egen krigføring. Tysk ern e la b es lag på en så stor del av vår produksjon at dette måtte gå ut over levestandarden. I tillegg til dette kom at den samlede produksjon langt fra ble økt, men tvert imot sterkt redusert, bl. a. på grunn av avsperringen. Begge disse omstendighetene: det tyske forbruket av norske varer og tjenester og nedgangen i vår samlede produksjon, førte til at vi fikk en nedgang til om lag halvparten av 1939 nivået i den delen av vår produksjon som stod til disposisjon for norske formål. Nedgangen var så sterk at det samlede konsum ikke kunne reduseres tilsvarende. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at konsumet totalt sett gikk ned med 25—30 °/o. Men hvorfor ble ikke nedgangen enda sterkere?
 

                   Nedgangen i levestandarden.
Tæringen på kapitalutstyret.

Svaret på spørsmålet i forrige avsnitt er at konsumet ble holdt oppe dels ved at vi brukte av de store førkrigslagrene, dels ved at vi slet på det gamle utstyret av klær, sko og andre utstyrsvarer, og dels ved at vi lot være å fornye og holde ved like produksjonsutstyret. Ved hjelp av denne realøkonomiske kapitaltæringen greidde vi å hindre at konsumet sank sterkere enn det gjorde.
Statistisk Sentralbyrå har beregnet den samlede kapitaltæring under krigen (utenom krigsskadene) til i alt ca. 4 milliarder 1939-kr., eller over 6 mililarder kr. etter prisene i dag. Sammen med krigsskadene har denne kapitaltæringen reist det gjenreisingsproblem som Norge i dag står overfor, et gjenreisingsproblem som må løses i de kommende år ved at vi nytter en forholdsvis stor del av produksjonskreftene til å bygge opp igjen kapitalutstyret. Vi ser såleis at de tyske okkupasjonskostnadene og nedgangen i produksjonen under krigen dels ble båret ved en nedsatt levestandard og dels ble veltet over på framtiden gjennom kapitaltæringen. Som følge av kapitaltæringen og krigsskadene er vi ennå ikke ferdig med byrdene av krigen og okkupasjonen. Under gjenreisingsperioden vil vi fortsatt få føle dem i form av en lavere levestandard enn vi ellers ville ha hatt.
Et mål for hvor stort behovet for å gjenreise kapitalutstyret er, får vi ved å legge sammen krigsskadene på 1,8 milliarder 1939-kr. og kapitaltæringen på 4 milliarder 1939-kr. Til sammen blir dette 5,8 milliarder 1939-kr. eller nesten 19 °/o av nasjonalformuen før krigen. Regnet om til prisene i dag, kommer den samlede kapitalreduksjon opp i ca. 10 milliarder kr. Til fradrag i dette beløpet må vi føre nedgangen i vår nettogjeld til utlandet på ca. 2 milliarder kr. Men ennå gjenstod ved frigjøringen 8 milliarder kr. som vår nasjonalformue må økes med for vi kommer opp på førkrigsnivået. Dette er mer enn hele nasjonalproduktet i 1946. Tallene viser at det vil ta flere år før nasjonalformuen kan bringes opp på førkrigsnivået.
 

Gjenreisingsproblemet.

Skal vi kunne heve levestandarden, må kapitalutstyret bygges opp igjen. Skal dette lykkes, må vi nytte ut den arbeidskraften og det kapitalutstyret vil alt har best mulig, og dessuten må en forholdsvis stor del av produksjonskreftene brukes til å bygge opp kapitalutstyret. Dette vil som nevnt bremse på økingen i levestandarden. Vi ser altså at til syvende og sist må alle krigskostnadene bæres i form av en lågere levestandard, ikke bare under krigen, men også i framtida ved at levestandarden—særlig i gjenreisingsperioden—blir dårligere enn den ellers ville ha blitt.

P. J. Bjerve.
                                                  
--------------------------------

                   (8)Tysk og norsk

Av Sigrid Undset
Ett kan vi med sikkerhet gå ut fra: hadde tyskerne vunnet krigen, så hadde de kommet til å gå løs på denne oppgaven, å utrydde vår særegne norske kultur, så grundig de evnet. Hvor verdifull denne kulturen vår er, det kan vi ha forskjellige meninger om. Mange av de guttene og mennene som ga sitt liv for Norge var ikke så forferdelig fornøyde med allting her i landet den dagen da tyskerne snek seg inn på oss på stimannsvis. Men da skjønte de, at enten vi styrer det vel eller ille, så er Norge vårt land. Her har vi og ættfedrene våre siden steinalder og haugalder levd og lært oss hva vi måtte være og hva vi måtte klare for å greie oss gjennom dagene og årene i vårt vanskelige, uryddige land. Alt her er utrettet av stort og klokt og vakkert og godt er det folket vårt som har gjort. Og for alt som er skakt og vrangt og stygt har vi bare oss selv å takke. Synd og dumheter, flukt fra pinlige sannheter, blir vi aldri kvitt i et samfunn av mennesker, for så sant hvert menneske blir født separat, må det også frelses separat. Men det er i samlivet med våre egne, i kjennskapet til tradisjonene om alt våre fedre har øvet og holdt kjært, at det gode og dugelige i vår sammensatte natur får de beste vekstvilkår. Fremmedvelde kan aldri fremme annet enn det verste og skjendigste, både i herrefolket og i det folk som lar seg beherske. Tyskerne snakket jo en hel del om at de og vi skulle liksom være stammefrender. Og et sted langt tilbake i forhistorisk tid har nok de og vi hatt noen felles forfedrc Vi er kanskje noe slikt som fettere i femogtredevte eller førtiende ledd. Så det er ikke noe rart om familielikheten ikke har vært iøynefallende i historisk tid. Men når tyskerne kaller seg et nordisk folk, er det ikke riktig De felles forfedrene våre var ikke nordiske mennesker Noen av etterkommerne deres vandret østfra inn i MellomEuropa, en verden av dunkle skoger, elver og myrer, og kjempet og blandet seg med de alpine og keltiske og slaviske folkene som alt hadde levd der lenge. Noen vandret nordover og slo seg ned langs strendene av Atlanterhavet og Nordishavet, blandet seg og kjempet med de jeger- og fiskerfolkene som alt lenge hadde levd der og lært seg å vinne livsopphold av havet og fjellene. De ble de nordiske folkene.
Havet og landet bestemte de retningene vår kulturutvikling skulle følge. Ikke slik at vi levde helt avstengt fra verden i vest og øs t og sør . Alt i forhistorisk tid mottok de mennesker som holdt til mellom storhavet og Kjølen,—ennå hadde ikke landet fått navnet sitt, Norvegr,—kulturimpulser fra Middelhavslandene. Men alt måtte tillempes etter de lokale forhold,—fattigdommen her nord, de lange veier mellom boplassene, som lå skilt av sund og fjord og fjell, de små arealene av dyrkbar jord som gjorde at selv bøndene i stor utstrekning måtte drive sjøbruk og veiding som binæringer. Bykultur eksisterte ikke,—først et stykke ut i historisk tid begynte det å vokse opp litt småby omkring noen av værene til veidefolket og markedsplassene til bygdemennene. Nok var hvert bygdesamfunn organisert omkring en høvding eller en konge, men rikene var små, — noen overveldende maktstilling i folket sitt kunne de ikke få, de måtte støtte seg på dets godvilje. Gårdene lå spredt med bergrabber og knauser og myrsøkk mellom hvert bol,—Norge er vel det eneste land i Europa hvor bøndene aldri har kunnet organisere seg i landsbysamfunn. Hver selveiergård var en enhet, hvor overhodet for ætten gikk i arbeidet sammen med frender og husfolk. De strammeste organisasjoner har vel vært båtlaget og skipsmannskapet, men fiske er jo sesongarbeid, og i gammeltiden ble alle skip lagt opp om vinteren. Lydighetsforholdet til høvedsmannen eller høvdingen varte så lenge ferden varte, men kunne ikke bli noe som gikk folk i blodet. Selve naturen i Norge bestemte oss til å bli individualister, på godt og på vondt. Hver mann måtte stole på seg selv og den lille kretsen av sine nærmeste, —med dem kunne han rådslå, men ellers fikk han selv avgjøre og dømme i de fleste situasjoner. Det gjorde at selvfølelse og sans for å verge sin rett og sin ære ikke ble noe privilegium for et fåtall innen folket. Like rett for alle var det ennå ingen som hadde drømt om, men hver mann hadde sin visse rett, og han hadde den som individ, ikke som del av et kollektiv,— landsby, kjøpstad, laug eller embetsverk.
Vel forutsatte det eldste norske samfunn at folk hadde treller. Men nordmennene var aldri så dumme at de trodde, noen mennesker liker å være treller: etter det som sagaene forteller om Erling Skjalgsson og trellene hans ser det ut som mange herrer gjorde det lett for trellene sine å kjøpe seg frihet og rydde seg bu. I tidlig kristen tid gir bøndene seg den loven, at til visse tider skal de kjøpe en trell og gi ham fri, til Guds ære,—i den hedenske tiden hadde de ved de samme leilighetene brukt å blote treller. — Og de frigitte trellene ble ikke livegne, livegenskap har aldri eksistert i Norge. Løysingen fikk sin rett liten i første generasj on, større for hans etterkommere, men han fikk den som individ og fri mann.
Det er ikke tilfeldig at "Tvillingrikene" Danmark og Norge opphevet negerslaveriet i sine små oversjøiske kolonier i 1792,—først av alle stater i verden. Det hang sammen med den nyvakte interessen for hva som var nordisk ånd.
Men det koster å være kar. Den norske individualismen har vi da også fått betale for. Norge er et av de europeiske territoriene som tidligst ble samlet til ett rike. Men riket fikk al dri en så fast organisasj on at det i lengden kunne verge seg mot å komme under fremmed hegemoni, dansk eller svensk, eller mot å bli beklippet og økonomisk vanstelt, ved vår egen slapphet og ulyst til samarbeid, eller ved fremmedes ukjennskap med forholdene her. «Å løfte i flokk» var en nokså splinterny tanke her i landet ennå, da tyskerne kom i 1940 og gjorde sitt beste for å bryte ned alt vi hadde bygd opp siden vi begynte å forstå nødvendigheten av organisasjon og samarbeid. Dette de fremmedes nedbryterarbeid er en av de immaterielle krigsskader som det kommer an på oss selv om vi skal få bøtt. Om vi kan få inn i våre individualistiske hoder at en viss disiplin kan være nødvendig som arbeidsordning (at disiplin ikke i seg selv er noen dyd har vi altså fått oss demonstrert til overmål, disiplin er en metode som en benytter seg av for å oppnå gode, dårlige eller nokså likegyldige formål), hvis vi skal kunne samarbeide, «løfte i flokk», for å bygge opp igjen hva krigen har lagt øde av materielle og immaterielle, moralske og åndelige verdier!
Det trenges mer enn noensinne nå, for den relative tryggheten vi hadde da vi var en utkant av Europa og torde tro at vi skulle få bygge vårt land i fred så langsomt og omstendelig som det ligger for oss, med vårt lynde, den far vi aldri igjen. Na er verden blitt en, og en nokså liten verden er den, hvis noe folk vil ufred. Var gamle trygghet må vi skrive av som krigstap. Også vår blåøyde illusjon om at vår livsstil, som vi kaller demokratisk, skulle forekomme andre nasjoner, med andre historiske forutsetninger, så umiddelbart tiltalende så de skulle se pa oss som et forbilde. Vår art av demokrati,—folkets selvstyre i størst mulig utstrekning, — er spesiell for nasjonene rundt Atlanterhavet,—England, til dels Frankrike, Belgia og Holland, de nordiske land og Amerika. Men at vi må gi slipp på en illusjon og se i øynene den sannhet, at det som vi trives med er kanskje for andre folk en avskylighet, er ikke noe tap.
- «Med lov skal land bygges, og ikke med ulov ødes», heter det i de gamle lovene våre,— de eldste skriftlige kilder vi har til vår historie. Så langt tilbake vi kjenner den var loven over hele folket,—alle var ikke like for loven, men bundet av loven var alle, fra kongen til løysingen. Det er galt når historikere i fortiden har oppfattet f. eks. «blodhevn» som lovløshet. Alle samfunn utvikler organer for lovgivning og rettslige avgjørelser før de utvikler organer for rettshåndhevelse. Inntil nordmennene, —et stykke ut i mellomalderen,—skapte de første begynnelser til et politivesen, måtte hver mann sammen med sine nærmeste sørge for at den rett han hadde etter loven ble effektiv, og at en dom som gikk i hans favør ble fullbyrdet. Uten det system som feilaktig er blitt kalt blodhevn hadde landet ligget i anarki.—At mektige menn den tiden trasset loven, øvde drap som ikke hadde hjemmel i lovene og lot være å bøte dem, var ille,—som det er ille at mektige menn i våre dager setter seg ut over trust lover og omgår lovene om aksjeselskaper. Men det vll alltid finnes mennesker som gjør slikt.
Det måtte bli slik i et folk, hvor alle holder stridt på sin rett til å rå seg selv og skinnsykt våker over at ingen krever lydighet av ham lenger enn det akkurat er nødvendig for at ervervslivet og landsforsvaret blir holdt oppe, at loven får en autoritet som den aldri har i land der autoriteten blir personliggjort, i kongemakt eller fyrstemakt eller militærmakt, eller ledere eller partistyrer. I årtusener har vi likefrem dyrket lov og rett. Vrangsiden av dette, vår glede ved juristeri og prosedering, har vi vitnesbyrd om helt fra sagatiden: mot slutten av Njålssagaen gasser fortelleren seg likefrem i de juridiske detaljene under saken mot Njåls sønner, og Bandamanna saga fra det tolvte århundre er den dag i dag en av de vittigste og infameste noveller om juristeri som er skrevet. I vår tid er det detektivromanen som er en spesialitet for Atlanterhavsnasjonene,—tyskerne for eksempel har aldri kunnet skrive detektivromaner. For poenget i dem er jo, at ingen annen enn den skyldige må bli straffet, den uskyldiges uskyld må bli brakt på det rene, om det ser aldri så umulig ut. Også i denne såre lette underholdningslektyre taler en ånd som er uforlikelig med ånden hos dem som henretter gisler—.

Det er den samme ånden som gjorde at Dreyfus-saken og Roger Casement-saken og saken mot Saccho og Vanizetti, Sletten-saken og Hetle-saken kunne bringe alle lidenskaper i de store og små Atlanterhavsstatene i sydende opprør. Og offisielt gjaldt opprøret om de anklagede var skyldige eller uskyldige—? At det kunne være opportunt for visse interesser å få dem dømt, selv om de ikke var skyldige, var~det vel noen som mente. Men ingen våget si det,—ikke i de landene. At vår sans for lov og rett, for sanndruhet og redelighet, har fått atskillige skrammer i de årene da vi fikk lære hva det betyr at <<land blir med ulov ødet», det er en kjensgjerning. Det er nå en av de ulykker som alltid har fulgt med krig, at et folks moralske rustning blir ille skamfert. Det var vårt hell at vi fikk nyte så lange fredsperioder så vi fikk tid på oss til å utbygge de moralske retningslinjer som vår historiske utvikling har fulgt ned igjennom tidene, — med avsporinger og tilbakeslag og sneisprang, naturligvis, men linjen er der. Alt i vikingtiden blir Leiv Eiriksson kalt den "hepne" ikke fordi han fant Vinland, men fordi han hadde hatt hell til å redde noen skipbrudne sjøfolk. Det motet som blir satt inn for å redde liv, har vi alltid satt høyest. Tyveri var alltid en forbrytelse som ble foraktet, —selv om en godt på en overbærende måte kunne more seg over en smart tyvestrek. Det ble holdt for usselt å lyve, selv om en flink skrønemaker nok hadde sitt publikum. Tortur som middel til å framtvinge tilståelse eller som straff hadde ikke plass i lovene våre uten i de århundrer da reformasjonen og de Oldenborgske kongene knyttet vår kulturutvikling altfor nært til Tyskland,—de gamle lovene våre kjenner ikke tortur, og de nye lovene våre etter 1814 verger om humanitet og sikkerhet i rettspleien.

Vi skal derfor ikke tro at vi er født bedre enn andre folk. Rettssakene mot våre hjemmegrodde torturister, krigsprofitører og tyskerlakeier, svikt i vår ærlighet og hensynsfulle holdning folk imellom, — ogsa kjønnene imellom,—burde lære oss, at vi har i oss mulighetene til å bli akkurat slike individer som alle ordentlige nordmenn så så inderlig ned på,—i årene før krigen. De egenskaper som vi satte høyest den tiden hadde vi dyrket fram gjennom lange tider. Lov og folkeskikk og offentlig mening oppmuntret folk til å være redelige, humane og hjelpsomme, — vi gikk ut fra at Gud selv sanksjonerte en slik livsholdning, og s elv de s om ikke hadde no en p ersonlig religiøs overb evisning opponerte lite mot den moral en som bygde på kristendom. Loven og folkeskikken og den offentlige mening arbeidet sammen på å bygge hemninger imot grusomhet, rå egoisme, moralsk søl og sommel.

Det står til oss selv om vi vil forsøke å bygge opp de gamle hemningene i en ny tid, fremme med de gamle og med nye midler framveksten av den redeligheten og den godheten som vi for ikke lenge siden holdt for vårt folks bærende verdier. Lykkes det for oss, så har vi i virkeligheten ikke grunn til å snakke om immaterielle krigstap her i Norge.

Sigrid Undset.
                                                  
--------------------------------
 

            (9)Folkerett og okkupasjon

Av høyesterettsdommer E. F. Eckhoff
Det er en utbredt oppfatning hos mange at det under en krig ikke gjelder noen lov mellom folkene, og jo grusommere og mer omfattende krigen er blitt, jo mer er denne oppfatning styrket. Og dog er den ikke riktig. Selv om folkerettens regler er sparsomme og foreldet, løser de likevel mange av de spørsmål som krig og okkupasjon kaller fram.
Da de tyske sjøstridskrefter om kvelden 8. april 1940 begynte angrepet på Norge, og da de norske kystfestninger satte seg til motverge og konge og regjering avviste det tyske ultimatum, var det blitt krigstilstand mellom Tyskland og Norge.
Krigslykken var på tysk side. Snart var hele landet besatt av fiendtlige tropper, og konge og regjering ble tvunget til å fortsette krigen fra England, hva der åpent ble sagt i den norske kunngjøring av 7. juni 1940. Kort sagt, våre lovlige statsmakter kapitulerte ikke.
Nå var da forholdet det at de tyske tropper og den norske sivilbefolkning måtte leve side om side i landet i fem år. De tyske myndigheter hadde makten og var selvsagt bestemmende i alle militære spørsmål, men de pliktet i forhold til sivilbefolkningen å ta visse hensyn etter 4. Haagkonvensjon av 1907 om Landkrigens lover og sedvaner. I innledningen til denne konvensjon, som er laget i fredsoptimismens dager før forrige verdenskrig, er det sagt at konvensjonen har til hensikt å minske krigens onder overfor sivilbefolkningen og at hvor konvensjonen i det enkelte ikke løser saken, skal løsningen følge etter fastsatt bruk mellom siviliserte nasjoner, menneskelighetens lover og av den offentlige samvittighets krav.
I traktatens 3. del er da fastsatt de nærmere regler som skal gjelde på det okkuperte område:
Om personlige rettigheter sies det at familiens ære og rettigheter, personenes liv, privat eiendom, religiøs overbevisning og religionsutøvelse skal respekteres. Konfiskasjon av privat eiendom og plyndring er uttrykkelig forbudt.
Det sies videre at befolkningen ikke kan ilegges no en felles bøtestraff eller annen straff på grunn av individuelle handlinger som den ikke kan anses å være solidarisk ansvarlig for.
Krav på ytelser in natura og tjenester fra befolkningens side til dekning av besettelseshærens behov, kan bare skje mot betaling. De skal stå i forhold til landets hjelpekilder og være av en slik art at de ikke fører med seg plikt for folket til å ta del i krigsoperasjonene mot eget fedreland.
Okkupasjonsmakten kan ikke uten erstatning beslaglegge eiendom som tilhører private eller kommuner. Derimot kan den uten erstatning bruke statens bygninger, og den kan også beslaglegge offentlige lager, transportmidler og lignende som tilhører staten og som kan brukes til krigsoperasjonene.
I det store og hele kan det sies at den tyske hær i Norge har respektert disse-regler, hva den før 9. april 1940 også hadde fått ordre om å gjøre. Det bortses da fra evakueringen av Nord-Norge, et spørsmål som bør undersøkes for seg. Når en derimot tenker på Reichskommissar, sivilforvaltningen og sikkerhetspolitiet, kan en trygt si at disse myndigheter i høy grad har handlet mot dem. En kan nevne konfiskasjonene, mishandlingen av fanger, skyting av sakesløse gisler og meget annet, som viser at den tyske politikk i Norge har vært ledet av ett prinsipp: å vinne krigen, om nødvendig også med brudd på høytidelig inngåtte forpliktelser.
Den bestemmelse i Haag-reglene som er den mest kjente, og som hele den norske motstand samlet seg om, var § 43, som sier at okkupanten skal sikre den offentlige orden og det offentlige liv, idet landets gjeldende lover skal respekteres om det ikke måtte foreligge absolutte hindringer. Denne bestemmelse er så å forstå at så lenge krigen varer, skal okkupanten respektere landets forfatning og rettsorden, hvis da ikke militære hensyn i en eller annen sak tvinger en til å sette dem til side. Kort etter 25. september 1940 ble det klart at Reichskommissar i strid med folkeretten under den pågående krig ville gi Norge et nytt politisk ansikt ved å påtvinge landet det nazistiske styre. Og hele utviklingen fra høsten 1940, fra Høyesteretts avgang til Quislings maktovertagelse 1. februar 1942 og hans styre senere i ly av tyske våpen til kapitulasjonen, var en serie av brudd på bestemmelsen i § 43. Man kan si at den norske kamp fikk sitt moralske og rettslige preg av forbitrelsen over dette tyske lovbrudd.
Nå er stillingen blitt en annen. Etter Tysklands nederlag skal norske styrker delta i okkupasjonen av Tyskland, og spørsmålet er hvilke regler nå gjelder?
Ved kapitulasjonsoverenskomsten av 8. mai 1945, som ble undertegnet av Den tyske overkommando ved Keitel, Friedeburg og Stumpf, ble det besluttet at fiendtlighetene skulle innstilles i Sentral-Europa samme kveld. Da det militære nederlag var fullstendig, erkjente overkommandoen at kapitulasjonen skjedde betingelsesløst og at den var villig til å motta de vilkår som seierherrene måtte pålegge.
I deklarasjon av 5. juni 1945 fulgte deretter seierherrenes foreløpige vilkår, undertegnet av de allierte overkommandoer ved Eisenhower, Sjukov, Montgomery og Lattre de Tassigny.
I korthet kan det sies at denne og følgende deklarasjon.
bestemmer: Det finnes ikke lenger noen tysk regjeringsmakt. Den øverste myndighet tilhører de fire seirende makter som erklærer seg berettiget til å ta alle nødvendige skritt for å opprettholde fred og sikkerhet. Alle tyske underordnede myndigheter er pålagt å gjennomføre de alliertes instruksjoner.
Det erklæres at det ikke er de alliertes hensikt å annektere Tyskland, men det skal foreløpig oppdeles i fire.soner. Den russiske sone ligger i øst, i vest ligger nordligst den britiske, deretter kommer den franske og i sør ligger den amerikanske sone. I den enkelte. sone er vedkommend.e militære sjef øverste myndighet. I alle felles saker om forvaltningen av Tyskland er det opprettet et kontrollråd, som har den øverste lovgivende og administrative myndighet. Dette kontrollråd har sete i Berlin, og det utgir sine forordninger i et skrift som kommer med samme tekst på engelsk, russisk, fransk og tysk.
Når en går gjennom denne publikasjonen, som altså inneholder gjeldende lover for det tyske folk og instruksjoner .til alle tyske myndigheter' er det.lett å se hovedlinjene:
Det tyske militærvesen skal knuses. Alle militære organisasjoner er oppløst. Alle våpen, all ammunisjon og all militær litteratur skal avleveres. Den tyske nazisme skal ryddes ut. Alle nazistiske organisasjoner er oppløst og all nazistisk litteratur skal avleveres. Aktive nazister skal fjernes fra alle offentlige stillinger og fra alle viktigere private stillinger. Alle nazistiske lover og alle unntagelseslover for jøder er opphevet. Krigsforbrytere med tysk borgerskap skal utleveres, det samme skal skje med borgere tilhørende de allierte nasjoner som har forbrutt seg mot sitt hjemlands lov.
De gamle domstoler er gjeninnført, og i prinsippene for deres virke er det sagt at det skal herske likhet for loven og at ingen skal få sin rettsstilling forverret på grunn av rase, nasjonalitet eller religion. I straffesaker skal ingen kunne miste liv, frihet eller eiendom uten at den anklagede har hatt forsvarer og rettergangen har vært offentlig og betryggende. Tiltalebeslutningen skal være klar og uttømmende, og vitneførselen skal være fullstendig, også den som går til den anklagedes fordel. Dommeren plikter å dømme etter lovens bestemmelser, og det er ham forbudt å dømme etter den «sunne folkefølelse» som i nazismens tid. Endelig er det sagt at domstolene skal være uavhengige i forhold til administrasjonen, også i motsetning til den forgangne tid.
I følgende tilfelle skal de tyske domstoler ikke ha domsmyndighet:
Ved straffbare handlinger rettet mot-allierte okkupasjons myndigheter, allierte borgere eller alliert eiendom. Ved forsøk på gjenoppretning av naziregimet eller gjennopptaking av naziorganisasjoners arbeid. Ved straffbare handlinger hvor allierte militære eller sivile personer har deltatt.
Og andre saker som den allierte overkommando ikke ønsker prøvd for tysk domstol.

Foruten den nye organisasjon av de tyske domstoler som her er skissert, er det truffet mange bestemmelser om oppbyggingen av den nye tyske siviladministrasjon. I bestemmelsene gjentas det stadig at alle offentlige stillinger skal besettes med personer som etter sin politiske og moralske innstilling vil by sikkerhet for en sunn og demokratisk utvikling i Tyskland.
Det er senest i oktober 1946 trukket opp meget detaljerte regler om pågripelse og straff for de forskjellige politiske forbrytelser. Disse blir inndelt i grupper: Hovedskyldige, såkalte aktivister, nazister og militarister, Nutzniesser, d. e. de som har søkt egen fordel ved politisk virksomhet, og medløperne. Straffene er meget forskjellige. Det er regelmessig dødsstraff og formuestap for de hovedskyldige, mens medløperne slipper med at de ikke kan være valgbare og må betale erstatning til et fond som skal gjenopprette den skade som er voldt. Den siste bestemmelse minner i mangt og meget om det solidaransvar vi har for våre hjemlige nazister.

Dette er som en vil se en kort utredning av den statsrettslige stilling i det okkuperte Tyskland i dag.
Om de norske tropper er det bare å si at de i ett og alt står under norsk lov som om de hadde vcert hjemme i Norge. Selv om det ennå formelt er krigstilstand mellom Tyskland og Norge, er den tyske sivilbefolkning ikke rett1øs. Den kan forlange at de minimumsregler som Haagkonvensjonen gir til vern om liv, frihet og eiendom skal respekteres, fordi den beskyttes, som det sies i innledningen til konvensjonen, «av folkerettens grunnsetninger, således som disse går fram av fastslått bruk mellom siviliserte nasjoner, av menneskelighetens lover og av den offentlige samvittighets krav.

E. F. Eckhoff.
                                              
--------------------------------

            (10)Moral og sunn sans

Av overlege Ørnulv Ødegård.

Vår evne til å gjøre en innsats til beste for oss selv og andre er ikke i første rekke avhengig av den kroppslige helsen, men fremfor alt av at vi også sjelelig er i god form Den som er legemlig svak eller vanfør kan likevel finne en plass hvor han kan gjøre nytte for seg og føle ]ykke og personlig velvære—men langt vanskeligere er dette for slike som i sitt sinn er dårlig tilpasset de forhold de lever under. Et menneskesinn kan ikke tenkes som noe isolert. Det får først innhold ved en stadig vekselvirkning med verden omkring. Den måten vi tenker, handler og føler på blir derfor bestemt av to sett av krefter: de som finnes medfødt i vårt eget sinn, og som vi kaller det sjelelige anlegg—og de som går ut fra de vilkår vi lever under, den livserfaring vi møter, det vi gjerne kaller miljøet.

Det står stadig strid om hva som betyr mest. anlegg eller miljø, og i den krigen vi nettopp har vært igjennom sto de to syn steilere mot hverandre enn noen gang før. Nazistene la all vekt på anlegget, og «rasen» eller «blodet>> som de sa. De hevdet at medfødte og arvelige anlegg bestemte om menneskene skulle bli sterke og verdifulle og skapt til å herske over andre—eller om de var veike og verdiløse og bare dugde til arbeidsslaver. Vil ikke «undermenneskene» finne seg i sin skjebne, eller kan de ikke tilpasse seg på den plass de blir satt, så truer konsentrasjonsleiren eller likvideringen. Tusener av sinnssyke ble avlivet i den tids Tyskland. Og som med menneskene så også med folkene: Også der var noen bestemt til herrer og andre til slaver, det avhang av hvor meget de hadde av det nordiske «ariske» blodet. Øverst sto selve herrefolket, lavest sto jødene, og med dem var det ikke annet å gjøre enn å rydde dem ut. Anlegget var menneskenes skjebne, som det lite nyttet å kjempe mot. Det viktigste mentalhygieniske tiltaket ble derfor å sterilisere alle med mindreverdige anlegg, så de ikke fikk forplante seg—gjerne med tvang.

En slik tankegang strider ikke bare mot menneskelighet og moral, men også mot sunn sans og mot vitenskapelig erfaring. I virkeligheten betyr menneskenes medfødte og arvelige anlegg aldri noen ubøyelig skjebne, men bare muligheter som kan nyttes ut til godt eller vondt, alt etter som miljøet er. Demokratiet er alltid bygd på det synet, og vitenskapen har gitt det rett. En jøde kan lett oppdras til å bli nazist, likesom en tysker kan bli god demokrat. Den forskjell vi finner mellom folkelynnet i forskjellige land har mindre med rasen å gjøre enn med de kulturelle og sosiale forholdene, med skikk og bruk. Og likedan er . det med de enkelte menneskene. Anlegget bestemmer bare de grove retningslinjene i den sjelelige utviklingen: om et menneske skal bli intelligent eller åndssvak—følsom eller kald—rask eller langsom—omskiftelig eller stadig, jevn eller svingende i humør og arbeidstiltak—lys eller mørk til sinns. Alle mere spesielle karakteregenskaper, slike som forfengelighet, tyvaktighet, ærgjerrighet, engstelighet eller liknende blir formet ut ved miljøvirkningen, særlig da i barndom eller tidlig ungdom.

Anleggene er nesten aldri verdifulle eller verdiløse i seg selv (selv om en nok må innrømme at det finnes anlegg som det er vanskelig å gjøre noe godt ut av)—de er stort sett nøytrale, og bærer mulighet i seg til flere utviklingsretninger. Derfor har samfunnet ansvar på seg for barna og de unge, og derfor legger det demokratiske samfunnet slik vekt på opplysning og sosial rettferd. Men av denne grunn har vi også selv ansvar for den måten vi forvalter vårt anlegg på. Det nytter ikke å gå ut fra at menneskene blir automatisk bestemt av anlegg og miljø, slik at det bare er å la skjebnen føre en dit den vil—&Mac220;&Mac220;jeg kan ikke for at jeg er sånn», som så mange sier. Vi har alltid sjansen til å velge mellom flere muligheter, og dermed til å lede vår egen utvikling i den retningen vi helst vil. Det er med mentalhygienen som med kroppens hygiene: den er ikke bare samfunnets sak, men også en personlig oppgave, en sosial og moralsk plikt. Noen er så lykkelige at de går den rette veien framover så å si i blinde, av instinkt, eller av hell om en vil. Men en går alltid sikrere hvis en kjenner til de kreftene som virker i ens eget sinn og de som virker i miljøet. Det er slike ting mentalhygienen prøver å undervise i.
At folk har ulike evner, står ikke til å nekte. Men derfor behøver ikke den som er mindre vel utstyrt å være mindre verdt. Det gjelder bare at enhver får den opplæring som passer for ham, og kommer på en plass i samfunnet som han kan fylle. Her kan yrkesveiledningen være ungdommen til stor hjelp. Men det viktigste er at en ikke taper motet fordi om evnene ikke strekker til i konkurransen og fordi en må nøye seg med en beskjeden plass. Den som plages av å føle seg underlegen blant kameratene, vil ofte prøve å hevde seg ved å gjøre gale streker: det er særlig de evnesvake som blir bråkmakere, og prøver å imponere de andre ved å være den som «tør mest» i retning av disiplinbrudd og jenter og fyll. Kameratene kan ha stor skyld her, ved å la de svakere føle sin underlegenhet for sterkt, enten det nå er legemlig eller sjelelig svakhet det gjelder. I et demokratisk samfunn er alle like gode, såfremt de gjør sin plikt etter sine evner, og alle yrker er like nyttige såfremt de er hederlige. Viktig er det også at det ikke blir stilt større krav til den enkelte enn han kan klare —stadige nederlag bryter ned karakteren.
Men det er allikevel ikke evnene som er av størst betydning for den sjelelige helsen, det er følelseslivet. Følelsene har større makt over oss enn tanken—ja på bunnen er det de som driver oss i all vår ferd, så tanken mest får den oppgaven å styre skuta så godt råd er. Det som fremfor alt skaper vanskeligheter er at vi har så mange forskjellige slags følelser, som gjerne vil trekke oss i forskjellige retninger. Da oppstår det vi kaller en konflikt i vårt sinn, som hos en soldat når det blir bedt om frivillige til et farlig oppdrag. Gj elder det sterke følelser, som ikke kan forlikes, kan slike konflikter forstyrre vår sinnsro og kanskje til og med vår sjelelige helse. For mest mulig å unngå slike konflikter må vi ordne våre følelser og interesser, slik som vi ordner trafikken i en storby for å unngå kaos: noen får forkjørselsrett, fordi vi regner dem for viktigere• og verdifullere enn andre. Tanken på framtiden går foran tanken på hva som i dag kan gi mest morro—tanken på andre, på hjem og fedreland, går foran tanken på en selv —tanken på plikten går foran lysten til å skulke unna —tanken på et framtidig familieliv går foran trangen til å få dekket øyeblikkets seksuelle behov.
Jo bedre orden vi har på de stridende drifter og følelser i vårt sinn, desto bedre for sinnets helse. En slik orden lærer vi hjemme og på skolen, og når vi blir voksne flytter vi kanskje litt om på reglene slik at vi får en moral med personlig preg. Men alltid vil den mer eller mindre støtte seg til en ytre autoritet som vi har lært noe av og som vi akter og stoler på—tror på. Det er viktig at denne autoriteten ikke skal føles som noe påtvunget— noe som vi lystrer bare av angst for straff. Det gjelder å finne fram til en autoritet som vi kan godta, som vi kan bygge inn i vårt eget sinn, slik at vi får følelsen av å handle av egen fri vilje og ikke under ytre press. Klarer vi det, har vi fått disiplin i vårt eget indre—den eneste form for disiplin som har virkelig verdi.
Det er dette som er den demokratiske «frihet under ansvar» —og som vi setter opp mot den tvangsmessige disiplin i de autoritære statene. Vi lystrer fordi vi stoler på den som gir ordren, fordi han har fått sin myndighet på lovlig demokratisk vis, og fordi han har forklart oss hvorfor ordren er riktig. De andre lystrer fordi førerens absolutte makt tvinger dem til det, og fordi de er blitt ensrettet ved propaganda. Når slike folk blir uten sin fører, melder hjelpeløsheten seg, og det tar lang tid før de de kan læres opp til selv å velge, i frihet og under ansvar.
Av de enkelte følelser menneskesinnet er utstyrt med er angsten den som kan bli farligst for vår sjelelige helse. Angst er en naturlig ting når ytre fare truer, og den er selvsagt ikke noe å skamme seg over. Men alt for ofte bygger oppdragelsen og samfunnets autoritet på angsten, og dermed blir det bygd inn i karakteren en engstelig innstilling til livet som helhet, også til slikt som i virkeligheten ikke er farlig. Slik overdreven angst er vanskelig å bli kvitt igjen. Ser vi den hos en kamerat, hjelper vi ham bedre ved å overse den enn ved å gjøre narr eller komme med taktløs «oppmuntring». Vår egen angst demper vi best ved å se den i øynene og prøve å finne ut hva den bunner i. Den er jo et ganske alminnelig naturfenomen, og ingen personlig vanære eller skam.
Ofte tar angsten form av skyldfølelse. Det er riktig og sunt å føle skyld når en har gjort noe en forstår er galt —men det er ikke naturlig at skyldfølelsen setter seg fast og tynger oss ned også når vi gjør vårt beste, eller at den knytter seg til naturlige ting i vårt sinn. Særlig typisk er den skyldfølelsen som hos mange unge hefter ved det seksuelle—oftest kanskje ved en så naturlig ting som onanien. Hvis angst og skyldfølelse tar overhånd, hjelper det ofte å få snakke ut med noen—helst kanskje med en kyndig lege.
I samværet mellom mennesker skaper selvfølelsen ofte vanskeligheter—særlig i sosiale grupper som lever i tett organisert samband, og hvor konkurranseforhold gjør seg gjeldende. De som har for stor selvfølelse kan bli brysomme nok for seg selv og kameratene. Men vanligere er det likevel at selvfølelsen svikter, så en får mindreverdsfølelser: en synes ikke en strekker til overfor arbeidsoppgavene, at en ikke kan hevde seg overfor kameratene. I en flokk av unge menn er det alltid noen som har anlegg for slike «komplekser>>, men det avhenger mye av tonen blant kameratene om det skal ta overhånd. Erting og overlegenhet og klikkdannelse gir god grobunn for mindreverdsfølelsen. Heller ikke er det sunt når konkurransetendensen kommer for sterkt fram. For enkelte kan premiesystemet være en sunn stimulans—hos andre kan det føre til at det saklige formålet tapes av syne. Ikke minst kan det hende i idrett, så premiejaget blir viktigere enn helsen. En saklig innstilling er alltid det beste middel til å holde selvfølelsen i tømme: i arbeid som i lek skal en legge vekten på det nyttige formålet—ikke på å vinne beundring og fordel for seg selv.
Mindreverdsfølelsen blir ofte dekket med en maske av overlegenhet, skryt, snobberi eller råbarka «mannfolkvesen». Dette gjelder ikke minst på det seksuelle området, hvor unge menn gjerne føler seg usikre og sky: så dekker de over det ved råprat, eller ved å dilte med kameratene på jentetrafikk som de i grunnen bare føler avsmak for. Virkelig styrke viser seg alltid i likevekt og måtehold uten fakter og store ord.
I all sjelsvirksomhet spiller vanen stor rolle. Det en gjør vanemessig koster ingen viljeinnsats—derfor vil sunne livsvaner spare sjelelig energi, gjøre oss mere effektive og skåne oss for sjelelige konflikter. Det regelmessige ved militærlivet er derfor god mentalhygiene—men det blir lett trettende hvis en ikke i fritiden skaffer seg avveksling som bryter ensformigheten. Det er viktig at en arbeider planmessig med den rette bruk av fritiden, og skaffer den rette blanding av det som er nyttig og utviklende, og det som bare gir avspenning og morro.
Også våre følelser har sine vaner: vi er bundet til mennesker og livsformer som vi er blitt vant til og holder av. For mange er det likevel en lykkelig spenning i å komme bort fra det hjemlige og tilvante, men for andre blander det seg hjemlengsel i opplevelsen. For den som lengter, får det være en trøst at nettopp han er den som mest av alle trenger å komme ut—fordi lengselen viser at han henger for sterkt fast ved hjemmet. En tid i andre forhold kan gjøre ham mere moden og uavhengig.
Meget av det som er tungt og vanskelig i vårt sinn lysner og letner i en lett alkoholrus: da øker selvfølelsen, sorgene glemmes, plikter og ansvar legges vekk, og det ser ut som en har funnet en løsning på alle plagsomme konflikter. Men som alle vet er det ingen varig løsning rusen kan gi—etterpå blir alt dobbelt tungt, og så fristes en til å bøte på det med en ny rus. Jo mere en synes en trenger alkoholvirkningen for å bøte på sjelelige vanskeligheter, desto større er faren for at en skal gli over i virkelig misbruk. Derfor skal den som nettopp «trenger» alkohol, sky den som pesten—og for all ungdom er måtehold en plikt hvis en skal holde seg i legemlig og sjelelig god form og lede sin egen utvikling i sunne baner.
.De vanskeligheter vårt sinn møter i forholdet til miljøet er så uendelig varierte at ingen bok kan gi oppskrifter på hvordan de alle sl;al bøtes på. Ikke minst vil en okkupasjons-soldat møte mange problemer som hverken han selv eller andre har kunnet forutse, og hvor en ikke har erfaringer fra før å bygge på. Når slikt dukker opp (og før eller siden vil det hende for de fleste) er det ingen annen råd enn å møte problemene åpent og ærlig, og ikke lukke øynene for dem eller vike unna som en ofte kan ha lyst til. Fremfor alt nytter det ikke å bli gående alene med det. En skal ikke sjenere seg for å legge det fram for kamerater og overordnede, selv om en synes det er nokså personlige ting det gjelder. Mange av de andre har det sikkert likedan, og en finner lettere løsningen i fellesskap. Men da gjelder det å ha den rette holdning til tingene: ikke ta alt som personlig urett og krenkelse; som en skal syte og klage over, eller krangle om—men se objektivt og saklig på det, med godt humør og med en positiv vilje til å nå fram til noe som er bedre. Den mentalhygienen militærlivet trenger, kan ikke fåes ferdiglaget—det er dere som skal hjelpe til med å lage den.

Ørnullv Ødegård.
                                                --------------------------------

            (11)Hygiene og idrett

Av cand. med. Birger Tvedt.
Fornuftig livsførsel
er betingelsen for høy sunnhetstilstand og for bedre utnyttelse av de legemlige og åndelige evner og anlegg.

Ernceringen inngår her som en meget viktig faktor. En fullverdig kost må være slik sammensatt at den inneholder alle de stoffer kroppen trenger (eggehvite, kullhydrater, fett, vitaminer, salter, smakstoffer og vann) i passende mengder.

Som drivkraft kan brukes både kullhydrater, fett og eggehvitestoffer. Under lett og middels tungt legemlig arbeid brukes begge de to førstnevnte grupper. Men under riktig hardt arbeid er det kullhydrater som er det billigste og beste brensel.

Kullkydrat - lag er kan vi legge opp i mindre målestokk. Det tar et par dager å fylle dem helt (men de kan tømmes på få timer under harde anstrengelser). Foran krevende, langvarige, legemlige anstrengelser (konkurranser og harde utmarsjer) er det viktig å spise masse brød, poteter o. 1. de 2—3 siste dager før. Dessuten må bevegelsene innskrenkes til et minimum i disse dagene for ikke å tære unødig på lagrene som holder på å bli fylt. Vi vil av dette skjønne at det ikke er noen nytte i å drikke sukkervann like før en konkurranse. Derimot er det bra med sukkerdrikker i den slapphetsperiode som ofte opptrer etter at 1/2-3/4 av distansen er tilbakelagt (f. eks. lange marsjer, skiløp o. lign.).

Måltidene.

4—5 måltider jevnt fordelt utover dagen er bedre enn 2—3 store, iallfall under legemlig arbeid.
Maten nyttes best når vi spiser med godt humør og lar alle tretter fare, tygger maten godt uten å skylle den ned med drikke og gir oss god tid, ikke spiser umiddelbart etter harde anstrengelser. Kroppen må først falle litt til ro. Derimot kan passende varm drikke være bra. Iskalde drikker er da mindre hensiktsmessig. For varm og for kald mat er alltid uheldig.
Vi bør spise til vi kjenner en viss metthetsfølelse, men aldri slik at vi er «stappa»; det er meget uøkonomisk. Siste måltid før sengetid og før krevende legemlige anstrengelser, konkurranser o. 1. bør inntas 2—3 timer i forveien og være lett sammensatt.

Hold magen i orden!

Det er av stor betydning at vi daglig sørger for regelmessig avføring dvs. minst 1, helst flere ganger daglig. Den må også være av passende konsistens, halvt grøt og halvt pølseaktig og uten vanskelighet gli ut. For å sikre en god tarmfunksjon er det nødvendig at kosten inneholder litt grove stoffer (grovt brød, grønnsaker), at vi venner magen til regelmessige uttømminger. Vi må altså ikke undertrykke trangen. Vi må dessuten sørge for at vi får tilstrekkelig mosjon og tilstrekkelig væske En alt for væskefattig kost gjør gjerne tykktarmsinnholdet for hardt.
 

Søvn og hvile

er meget viktig, men blir ofte tillagt for liten betydning. Nedsatt arbeidsevne og helse kan ofte tilbakeføres til mangel på søvn og hvile. Særlig for folk med hardt arbeid er det viktig å ta hensyn til dette. Jo hardere anstrengelsene har vært jo mer søvn og hvile fordrer kroppen. Er vi trette og uopplagte dagen etter en vanlig treningsdag skyldes det ofte at hvilepausene har vært for få og/eller søvnen for liten.
Søvnbehovet varierer fra individ til individ. Noen trenger mere og andre mindre søvn. Men stort sett kan vi si at 8—10 timer er vanlig søvntid for folk som ligger i trening eller har hardt arbeid. Normalt bør vi være uthvilt om morgenen når vi våkner.
Vi bør være oppmerksomme på de forhold som i alminnelighet kan forstyrre søvnen: Lys, lyd og temperatur. Søvnen blir ikke så god hvis soverommet er dårlig utluftet og temperaturen er over 10 gr. Trekk kan også være en hindring. Kalde soverom er det ikke så farlig med, hvis man har tilstrekkelig med klær på seg. Kalde føtter kan være en hindring. Sene måltider og særlig store måltider hører også med til de søvnforstyrrende faktorer. Hertil kommer sterk kaffe, sterke legemlige anstrengelser eller mangel på anstrengelser, det beror på hva man er vant med. A gå grublende til sengs er heller ikke bra.
Det kan neppe være bra å begynne å ligge med åpne vinduer hvis en ikke har vent seg til det tidligere. Det kreves en viss tilpasningstid.
Mange fremtredende idrettstrenere sier til sine elever at de kan hvile seg i form, for dermed å gjøre oppmerksom på hvilens store betydning. Anstrengelser og hvile må alltid følges ad på en fornuftig måte.Vi må sørge for at vi virkelig utnytter hvilepausen. Det gjelder både etter legemlige og andelige anstrengelser og etter måltidene—særlig middag.
 

Renslighet.

Gjennomført renslighet er et ufravikelig krav. Smuss og Støv, skitt og annet inneholder bakterier og kan danne en god grobunn for bakterier og framkalle sykdommer. Smusset kan komme fra arbeidet, støv i luften, fra våre utsondringer i avføring, urin, spytt og hoste. Særlig viktig er det at de som steller maten med pinlig nøyaktighet holder seg ren. Daglig vaskes hode, hals, hender og føtter og frotteres kraftig etterpå. Hendene bør alltid vaskes før måltidene. Til effektiv håndvask hører håndbørste. (Glem heller ikke negleklipp.) Tennene pusses morgen og kveld og munnen skylles grundig. Glem ikke å kjemme håret daglig. Hver mann må ha eget utstyr av håndkle, såpe, tannbørste, kam og helst også vaskefat, og sørge for at dette blir holdt rent.
Vask eller bad av hele kroppen med varmt eller lunkent vann er ønskelig etter en treningstime for å fjerne svette og smuss. En varm styrt etterfulgt av en kald dusj er naturligvis bedre enn kald styrt, men man kan klare seg med avvaskning med lunkent vann hvor der ikke finnes styrt. De mest skitne partiene vaskes med såpe hver dag, men huden tåler ikke alltid å bli vasket med såpe over hele kroppen daglig, for da kan hudens naturlige fettstoffer fjernes i for høy grad.
1—2 ganger pr. uke er det ønskelig med et kraftig svettebad i form av badstue. Husk da på at badet ikke må tas umiddelbart etter harde anstrengelser, men at hjertet først må falle litt til ro i løpet av 20—30 min. og at vi aldri går inn i badstuen uten å ha vasket grundig av oss med såpe og vann over det hele. Temperaturen i badstuen bør ligge på 70—80 gr. og luften skal være nesten helt tørr. Oppholdet bør ikke vare lenger enn 10—15 min. og etterfølges av avvaskning med varmt vann for så å gå over til det kaldere. Går vi direkte fra badstuen og ut til kald dusj e. 1. så vil svetten suges opp igjen.
En spesiell oppmerksomhet må vi ofre våre føtter. For å unngå illeluktende fotsvette, bør vi vaske føttene morgen og kveld, og frottere dem og helst også massere dem.
Svømmebad bør alltid drives under kyndige instruktørers veiledning og med alle sikkerhetsforanstaltninger i beredskap. Bad aldri umiddelbart etter overanstrengelse eller måltidene. Bad heller ikke der hvor der tømmes ut kloakker. Det kan føre til sykdom i tarmer og lunger.
Alt kjøkkentøy og alle spiseredskaper må kokes og vaskes etter bruken. Brukte redskaper må ikke gå på omgang av hensyn til smittefaren. I kjøkken, matsal, oppholds- og spiserom må der være den strengeste orden og renslighet.
Spytting er forbudt
Det er også meget usanitært å hoste og nyse uten å holde for munn og nese. Dermed kan vi spre masser av basiller.
 

Klærne våre

skal være så hensiktsmessige at de ikke hindrer blodomløpet. Videre skal de være så varme at intet parti av kroppen avkjøles. De må også kunne oppta en viss fuktighet. Klærne må lett kunne holdes rene. Undertøyet bør vaskes og skiftes hver uke. Om natten bør ikke undertøyet rulles sammen til en klump, men henges opp. På den måten fordamper fuktighet og illeluktende stoffer best.
For idrettstøy gjelder stort sett det samme. Det må ikke bli så stivt av smuss at det kan stå av seg selv. På grunn av smittefaren må vi også komme bort fra den uskikk å låne idrettsklær av hverandre.
Strømper og fotkluter må vaskes og byttes oftere enn det øvrige tøy. Skitne og stive strømper fremkaller lettere gnagsår og gir dårlig hudfunksjon.

Sengklær

må vaskes og skiftes hver 14. dag, luftes og bankes 1 gang for uken.

Skotøy

er ofte sørgelig forsømt. Vi bør passe på å få tilstrekkelig rommelige sko eller støvler, framfor alt at de er tilstrekkelig brede fortil slik at tærne får full bevegelsesfrihet. Vi må også sørge for å holde skotøyet rent, tørt og mykt.
 

Friluftsliv—mosjon—trening

inngår også som nødvendige faktorer i den personlige hygiene. Et allsidig og styrkende friluftsliv danner en kraftig motvekt mot ensidig arbeid og for meget inneliv. Det tilfredsstiller også kroppens bevegelsestrang, det setter fart i bevegelsesapparatet (musklene i armer og bein) og styrker hjerte og lunger. Friluftslivet gir dessuten øket velvære og avkobling.
Mosjon som drives regelmessig og fornuftig, helst i friluft, må vi finne plass til i den daglige sunnhetspleie. Mosjonere må vi gjøre hele året rundt, og derved øves yteevnen opp til et nivå som lett kan holdes.
Trening derimot er periodebestemt og består i systematisk å trene kroppen opp til en viss yteevne, som vi bare kan holde en kortere tid. Vi kan godt skjelne mellom sunnhetsform—overgangstrening (korrigerende og byggende trening, kondisjonstrening)—toppform.
Sunnhetsformen danner grunnlaget. Jo bedre den er jo høyere kan vi nå i de øvrige. Rasjonell trening omfatter; følgende avsnitt: — korrigerende og byggende trening, kondisjonstrening og spesialtrening.
Med korrigerende trening menes trening som tar sikte på å motvirke kroppslige svakheter som f. eks. stive ledd, slappe muskler, altfor slapp holdning osv. Den byggende trening skal skape et overskudd av krefter (muskler), og skape en harmonisk kropp. Dvs. at der skal bli et rimelig forhold mellom de forskjellige kroppsdeler. Det beste middel til å oppnå dette har vi i moderne gymnastikk med og uten redskaper og apparater.
Kondisjonstrening. Denne form for trening er det vi i daglig tale kaller utholdenhetstrening. Hovedhensikten er her å øke hjertets og lungenes yteevne. De beste øvelser til å trene opp utholdenheten er de som i lengre tid setter store muskelgrupper i kraftig virksomhet, f. eks. marsjer, løp over lengere distanser, skiløp, roing, svømming, osv.
Spesialtrening—teknikk omfatter innøvelsen av spesielle ferdigheter som veksler fra idrettsgren til idrettsgren, f. eks. høydehopp-teknikk, ski-teknikk, kulestøt-teknikk etc. Den tekniske trening består i at vi innøver forskjellige faser i en øvelse hver for seg, for til slutt å koble dem sammen til et hele.
Disse tre former kombineres slik: Vi begynner med den byggende og korrigerende trening, men samtidig driver vi litt kondisjonstrening. Etter hvert forskyves forholdet slik at gymnastikktreningen reduseres til fordel for kondisjonstreningen. Når vi på denne måte i løpet av 2—3 måneder har forberedt kroppen på de kommende oppgaver, kan vi ta fatt på den spesielle trening. Etter et par måneders tid kommer så toppytelsene. Toppformen er nådd. Fra denne glir vi så gradvis tilbake til sunnhetsformen. Men slik at vi forsøker å holde denne på et høyere nivå enn det vi startet fra. I overgangsperioden fra toppform til sunnhetsform bør der trenes og øves meget på forskjellige tekniske detaljer. Kroppen er da i god form og vi sparer således både tid og krefter.
Felles for all trening er den gradvise stigning i kravene gjennom hele treningsperioden og en avdempning i betydelig grad når formen er nådd. Det kan neppe sies for ofte og ikke understrekes kraftig nok at treningen i de første 2—3 ukene må drives lett og med meget langsom økning i kravene. Når således først grunnen er lagt, skal økningen skje betydelig raskere. Likeledes må det framheves at overgangen fra kondisjonstrening til spesialtrening (f. eks. fra terrengtrening til banetrening) må skje gradvis. Da må kroppen tilpasses de nye bevegelser.
I den daglige trening fordeles kreftene slik at vi alltid begynner med lettere øvelser og øker påkjenningene slik at den tyngste del av treningen faller omkring midten av treningsperioden. Mot slutten demper vi så noe av. Men vi må også sørge for at treningen blir avvekslende slik at anstrengende øvelser alltid etterfølges av lettere. Jo tyngre og intensere øvelsen er, jo større avspenning, f. eks.: Under løp med rykk må grunnfarten holdes desto lavere jo hurtigere og kraftigere rykkene er.
I løp uten rykk eller med lette rykk kan grunnfarten holdes betydelig høyere.
I yngre år bør treningen legges an på lang sikt (en 4— års plan) med økning av kravene fra år til år.
Treningen må aldri drives så hardt at det blir slit. Bare i kortere perioder i treningen kan vi tillate oss å kjøre for bort i mot fullt, eller fullt.
 

Treningskontroll.

For å kontrollere framgangen i treningen bør vi nytte oss av regelmessig vektkontroll 1 gang hver uke (helst) dog under de samme forhold hver gang. Når kondisjonstreningen for alvor tar fatt går vekten som regel ned de første 4—5 uker fra 2—5 % og siden vil den holde seg omtrent konstant eller kanskje stige ganske lett når vi nærmer oss toppform (særlig for de tynne typer).
Et uforholdsmessig stort fall i vekten kan varsle overtrening, men kan og bero pa sykdom (eller rangel). Eneste botemidlet mot dette er hvile inntil vekten er kommet opp igjen. Uforholdsmessig stor stigning i vekten viser at vi har trenet for lite eller spist for meget. Botemidlet sier seg selv. En annen form er kontroll av pulsen. Etter hvert som kondisjonen bedres vil pulsen bli lavere. Dette er et tegn på at hjertet er blitt større og kraftigere, og kan følgelig oppta og avgi mer blod for hvert slag og får derved anledning til å hvile ut mellom slagene. Pulskontrollen kan foretas på følgende måte:
Vi teller pulsen før og etter 30 dype knebøyninger som utføres i løpet av 1/2 minutt. Pulsen telles i 15 sekunder. Er vi i god kondisjon kan økningen være fra 40 før til 60 slag etter utførelsen. Hos utrenete eller mindre trenete finner vi at økningen kan være fra 70 slag før til 100—120 etter. Kontroller pulsen regelmessig. Helst om morgenen. Når toppformen kommer vil pulsen ikke bli lavere.
Et viktig holdepunkt er lystfølelsen. Er vi uopplagte når treningen begynner eller under treningen, og dette holder seg i lengre tid, kan det være tegn på enten for ensidig trening eller for hard kjøring. Dette er en begynnende overtrening som lett kan bekjempes ved lettere trening eller kortere hvile, ellers kan det gå over i kronisk overtrening med vekttap, pulsstigning, søvnløshet, appetitt-tap, irritabilitet. Treningen må da avbrytes for lengere tid.
 

Oppvarming.

Liksom en motor må varmes opp før den kan kjøres for fullt, må også kroppen gjennom lettere øvelser forberedes på større påkjenninger. Dette tar i alminnelighet fra 20— 30 minutter og bringer kroppen i lett svette. Når legemstemperaturen ligger på omtrent 38 gr. celsius, vil vi som regel kunne yte det beste.

Alkohol og nikotin.

Virkningen av alkohol selv i små mengder er en lammelse av sentralnervesystemet. Det viser seg først og fremst ved at bevegelsene avtar i sikkerhet og presisjon. Reaksjonstiden forøkes. Hurtigheten i bevegelsene avtar. Særlig kommer dette fram i øvelser som krever stor teknikk og hurtig reaksjonsevne, og stor dømmekraft. Først ved store alkoholmengder vil muskelkraften svekkes. Den nedsatte dømmekraft som selv mindre mengder med alkohol gir, kan føre med seg mange ulemper som f. eks. veneriske sykdommer, slagsmål, skader, ulykker etc. Dessuten kan alkoholbruk føre til alkoholmisbruk som kan få de alvorligste følger både for en selv og samfunnet.
Tobakk nedsetter også yteevnen. Ved forsøk viser det seg at pulsfrekvensen øker uforholdsmessig meget. Under ganske kortvarige øvelser nedsettes prestasjonene en de men særlig ved langvarige (kondisjons) øvelser blir prestasjonene betydelig redusert. Tobakksrøyken irriterer luftveiene og kulloksyden nedsetter blodets evne til å transportere surstoff. Nikotinen er en gift som påvirker nervesystemet i uheldig retning.

Smittsomme sykdommer.

En gjennomført personlig hygiene forhøyer sunnhetstil standen og øker motstandskraften mot sykdommer. Den vil også hjelpe til å hindre spredning av smittestoff (hoste spytt, skabb, lopper, lus o. 1.). Oppdager en utøy må de straks bekjempes med alle midler.

Veneriske sykdommer

pådrar en seg i de fleste tilfeller ved samleie, og er som oftest selvforskyldt. Som regel er også alkohol med spillet. Disse sykdommer kan på tross av de moderne legemidler svekke eller bryte ned helbreden for hele livet. Det er meget viktig å komme under kyndig behandling hurtigst mulig, dels for selv å bli helbredet og dels for å hindre spredning av smittestoffet til andre.
Det er en skam for mannskapene å pådra seg slike sykdommer. I kampen mot de kjønnslige utskeielser er de beste midler: avhold fra beruselse, allsidig idrettsliv, regelmessig arbeid og fornuftig anlagt fritidsbeskjeftigelse.

Birger Tvedt.

                                                     Tilbake til framsida