Livet i kasernen

Garnisonene besto av flotte, moderne kaserneanlegg, for det meste bygd i forbindelse med den tyske opprustning foran den 2. Verdenskrig. Kasernene var rommelige, som regel tre-etasjes blokker med gode forlegningsrom og depoter. Ved siden av kasernene var det gymnastikksal eller ekserserhus, vaktlokale og arrest. Enkelte steder var det også svømmebasseng; i Northeim hadde det til og med vann fra temperert kilde. Alle veier var asfaltert og egnet seg bl. a. godt for eksersis i sluttet orden. Rundt det hele gikk det et solid gjerde som lettet vakttjenesten. Offisermesser inngikk etter tysk skikk ikke i etablissementene; de ble isteden innrettet i hoteller eller egnede hus utenfor leirene.

     Leirene fikk navn med tilknytning til norsk historie, som Hegra, Bergenhus og Narvik. Over dem vaiet det to norske flagg. Det ene var leirflagget, som ble brukt på samme måte som hjemme. Det andre vaiet døgnet rundt over den høyeste bygningen og var flombelyst om natten. Det var okkupasjonsflagget som symboliserte vår status og vår rolle.

     Det som først og preget livet i garnisonene var utdannelsen, som dels foregikk i selve leirene, dels i nærmeste omegn. Den første tid etter kontingentskifte var viet fullføring av den grunnleggende utdannelsen. Deretter fulgte mindre avdelingsøvelser. De større øvelser forgikk derimot på store sentrale øvingsfelter.

     Kostholdet var basert på britisk forpleining, med den lille forskjell at vi fikk kaffe istedenfor te. Den britiske kosten ga i en overgangstid en del sultfornemmelser, men undersøkelser viste at den inneholdt tilstrekkelig av kalorier og vitaminer. Derimot inneholdt den mindre "fyllstoffer" enn vi var vant til. Sulten var dog ikke verre enn at en god del av grønnsakene - som det var mer av enn i norske rasjoner - ble igjen på bordene. Savnet av grovt brød, frisk melk, mer poteter og fisk var stort, og brigaden gjorde hva den kunne for å tilfredsstille disse behov, men det var vanskelig å få en særordning innen rammen av et omfattende forsyningssystem. Et uvant men kjærkomment innslag i "kostholdet" var romrasjonen som ble utdelt på manøver når været var surt. Strenge regler gjaldt for dens bruk; og den måtte nytes på stedet, for at ingen skulle gi sin rasjon til andre.

     Velferdstjenesten var sjefens ansvar, men hver avdeling hadde sin velferdsoffiser som sto for den daglige ledelse. Mange ulike ønsker og interesser skulle tilfredsstilles, og velferdstjenesten kom derfor til å spenne over en rekke felter, så vel i som utenfor leirene. De fleste leiren hadde kinoforestillinger et par ganger i uka. Fra Norge kom det foredragsholdere og en rekke kunstnerturnéer som ga forestillinger. Musikalske talenter som fantes i avdelingene ble utnyttet til å danne musikkorps, jazzband og sangkor, til glede for utøverne selv og andre. Andre hadde skuespillertalent og organiserte teatergrupper som spilte revyer. Leiravisene var også et godt tiltak som dels formidlet nyheter hjemmefra, dels behandlet de daglige hendelsene i leiren på samme spøkefulle måte som revyene. Velferdstjenesten skaffet også billetter til tyske opera-, operette- og teaterforestillinger, konserter og show.
      Spørsmålet om omgang med tyskerne - det såkalte fraterniseringsspørsmålet - var for øvrig en kinkig sak. Da den første kontingent skulle nedover, var okkupasjonen av Norge i friskt minne, og tanken på omgang med tyskere frastøtende. Folkemeningen var absolutt imot enhver omgang med sivile. Men saken var ikke så enkel, og en rekke hensyn gjorde seg gjeldende. Vi var en del av den britiske styrken og burde helst ha de samme regler. Men britene hadde et noe "mildere" syn, - de hadde ikke opplevd en okkupasjon. Også i Norge var det enkelte som hevdet at det ikke var riktig å isolere tyskerne, men heller søke kontakt med de gode krefter hos dem - kontakt med de mindre gode kunne ingen hindre likevel. Våre direktiver ble et kompromiss - litt mildere enn folkemeningen hjemme og litt strengere enn britenes. Da brigaden flyttet til Schleswig-Holstein, kom den i kontakt med et betydelig dansk mindretall, og etter hvert endret de politiske forhold seg. Derfor ble det gradvis lempet på bestemmelsene, slik at det ble anledning til å gå på restauranter, dansetilstelninger og kinoer.

     Idrett ble drevet både i tjenestetiden og i fritiden, organisert av en idrettsoffiser i hver garnison. I tjenestetiden som regel to timer gymnastikk og to timer kondisjonstrening pr. uke, foruten orienteringsløp fra tid til annen. I fritiden dominerte fotball og idrettsmerkeprøver. De øvrige ferdighetsmerker ble tatt i tjenestetiden. Det ble holdt mange konkurranser, først innen kompani og bataljon, deretter gikk de beste til brigademesterskap, som kunne omfatte terrengløp, militærløp, orientering, innendørs friidrett, svømming, tennis, bordtennis, håndball, fotball samt gevær- og pistolskyting. De beste fra brigademesterskapene gikk videre til allierte konkurranser, først i det distrikt de tilhørte, og så til mesterskap for hele den britiske sone. Slik var brigaden representert i mange mesterskap med flere gode plasseringer - Brig. 521 vant 13 øvelser i friidrett ved Hamburg Districkt`s mesterskap og Brig. 522 vant 1. Premie i terrengløp. Brigaden deltok også i allierte skirenn. Brig. 511 vant flere allierte konkurranser i Hartz, og Brig 512 gjorde rent bord i sonemesterskapet i Bad Hofgastein i Østerrike. Her deltok 13 mann som tok de syv første plassene i langrenn og for øvrig alle førstepremiene.

     Kantinen var samlingsstedet for soldaten når dagens strev med eksersis i sol og regn og annen kjedelig tjeneste var forbi. Der kunne han ta ett eller helst flere glass øl, eller bare en kopp te eller kaffe. I kantinen hersket "asylretten" hvor ingen andre enn soldater av rang opp til korporaler hadde adgang. Der kunne han skjelle ut alle sine overordnede fra den minste sersjantviktigper til den mest stjerneprydede oberst. Ingen kunne høre det, og ingen ilegge døgn. Han leste aviser, hørte de samme melodiene fra orkestret og hadde få bekymringer bortsett fra små kjærlighetssorger og frykt for utmarsj neste dag.

     Sykdom var aldri noe stort problem. Sykeprosenten lå gjennomsnittlig mellom 2 og 3, og dette var mindre enn hos britene. For Brig. 482 fordelte "sykmeldte dager" seg slik: Luftveisinfeksjoner 32%, skader 24%, halsinfeksjoner 16%, hudlidelser 11%, mage- og tarmlidelser 8% og andre årsaker 9%. Kjønnssykdommer følger ofte i en okkupasjons kjølvann, og det ble derfor lagt stor vekt på å forebygge dem. Legene holdt foredrag med film om konsekvensene, og i prestens time ble de moralske sider av spørsmålet behandlet. Det ble delt ut preventiver og opprettet såkalte PAC- rom, hvor soldatene kunne ta profylaktiske midler. I tillegg ble det foretatt spesielle legekontroller med henblikk på å oppdage eventuelle kjønnssykdomer.

      Tjenesten forløp ikke uten uhell. Ved hver kontingent var det i gjennomsnitt tre dødsfall. Disse fordelte seg på kjøreulykker, drukning og dødsfall under tjenesten. Kjøreulykkene dominerte, for de rette veiene fristet til hastigheter som de militære kjøretøyene og det glatte veidekket mange steder ikke egnet seg for. Når ulykken var ute, ga kameratene uttrykk for sin deltagelse overfor de pårørende gjennom en frivillig kameratforsikring, hvor hver mann betalte en chilling .

I brigaden var det fire feltprester, og hver av dem hadde gjerne en bataljon og noen selvstendige kompanier som "menighet". Den kristelige virksomhet omfattet kirkeparader i forbindelse med de nasjonale og kirkelige høytider, feltandakter, frivillige gudstjenester en gang i uken, bibeltimer og personlige samtaler. I "prestens time" ble emner av moralsk og kristelig karakter gjennomgått. Presten besøkte syke og arrestanter, og når noen var død, fulgte han kisten hjem. En god feltprest er av stor betydning for en avdelings ånd og moral, men forutsetningen er at han har evnen til å gli inn i det spesielle miljø som en militær avdeling utgjør. I så måte var vi heldige. Prestene delte tykt og tynt med avdelingene og de hadde en grei og liketil tone som passet godt blant tyveåringer.

Tilbake til framsida