Ordet fritt.
                                     Lesernes innlegg.
Fra  Einar Dalsaunet har vi mottatt

Dette er en historie litt utenom det vanlige og som stammer fra krigsårene.
Jeg vil nevne et navn, Geburg Aasland.
Han var blind pianostemmer som reiste rundt til forskjellige steder og var en kjærkommen gjest i folkeakademiene.
Han var en utmerket pianist og med toner fra sitt piano deklamerte han fra fine norske patriotiske sanger og salmer.
Da vi ruslet hjem etter en slik kveld følte vi at vi hadde vunnet krigen.
Aasland var også en skattet kåsør og behandlet div. emner med alvår og humør.
En gang kåserte han over emnet ekteskap og han sa følgende ; Det finnes ikke et ekteskap hvor det ikke er små gnisninger en gang iblant.
Da er det en gubbe i salen som bad om ordet: Vi har vært gift i seksti år og aldri har det forekommet et skeift ord mellom oss.
Da svarte Aasland.: Fy faen for et ekteskap.
Riktig nok glattet han litt over sitt utbrudd med å si ; I et hvert ekteskap møter en motbakker i blant, men drar en lasset sammen vil det som regel gå godt.
Geburg Aasland ble arrestert under krigen, -han var vel litt for frittalende for nazistene.
Hvordan det gikk med han vet jeg ikke, men jeg vil håpe den flotte karen fikk oppleve freden.
Aasland var vår inspirasjonskilde i folkeakadamiene som ga oss håp og tro om et fritt land.
                                         Einar Dalsaune

----------------------------------------------------------------------------------------------------
 

Minner Fra AR\BRIG 471

Klargjøring for utdannelsen av det første artilleriregiment i Tysklandsbrigaden startet sommeren 46. Fredrikstad ble valgt som utdanningssted, og undervisnings -og lokaliteter skulle klargjøres og materiell skaffes tilveie. Dette var rent nybrotts-arbeid, og jeg mener at det faktum at vi hadde en kjerne av befal som kjente materiellet og bruken av det fra sin tjeneste under krigen betød mye.
 Sammen med daværende major Hurlen dro jeg på ”turhe” til ulike steder for å skaffe det som trengtes på sambandssiden. Da rekruttene rykket inn tidlig september var alt så klaret som det kunne under det rådende forhold. Det var en samling av positivt karer som møtte, og som så på tjeneste i tyskland som en utfordring og en opplevelse verdt og ta med seg. Som forlegning ble Tyskerbrakkene på Øvre-og Nedre Mineberget og Kongsten nyttet, samt et par etasjer i artillerigården. Infanterikasernen ble ikke stilt til vår rådighet, uvisst av hvilken grunn. Ikke luksus akkurat, men kravene var ikke så store den gangen. Vi offiserer hadde det ikke stort bedre, men vi var aldri flere enn to på rommet.
Undervisningsrom hadde vi rigget til i Tøyhuset, Spesielt med tanke på radio og ekspedisjonsforskrifter. Alt etter britisk mønster. 19 og 22 settene var på plass, og etter kort tid fikk vi også 18- og 38- settene. Kara som ble tatt till denne opplæringen så på det som et privilegium, og innsatsen var deretter. Jeg var selv ansvarlig for radioundervisningen, og hadde en utmerket assistent i fenrik Halvorsen. Han kunne jeg stole på¨, bortsett fra at jeg for sikkerhets skyld måtte ta dagens første timer selv. Med det menneskemateriell vi hadde til rådighet måtte resultatet bli meget bra. Ærlig talt, jeg følte at kremen av norsk ungdom var stilt til min disposisjon.
Tiden i Fredrikstad gikk fortere enn svint. Radiofolkene ble snart meget dyktige på sine spesialfelt, og de øvrige kategoriserer som fulgte opp. Vi trente snart i oppsatt avdeling i batteri og bataljonforband og forberedte oss på skarpskyting med kanoner. Kulden begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. ”kaldeste desember i mannsminne,” sa de gamle. Det å sykle i bitende snø fra Nedre Mineberget til offisersmessa i Gamlebyen for å innta frokost, er ikke en av mine beste minner.
Frampartiet som var så hemmelig at det hadde kodenavn, det het ”Klaus II,” og dro fra Fredrikstad 13. januar, men måtte nytte Herøya som utskipingshavn i stedet for Moss, som var antydet tidligere.
Den 21. januar hadde vi våre første skytninger med 25 –pdr fra Gansrød. I mine notater står det: ”skjøt selv øyeblikkelig nøytralisering. Alt gikk OK.” Selv om en Lenkeskytning et par dager senere ikke gikk helt bra, følte vi oss ”Fit fot fight” og tjeneste i Tyskland.
Kulda holdt seg ,og jeg minnes en episode fra en hutrende morgenoppstilling. Feltpresteassistenten hadde fått ordet og begynte: ”Nå synger vi…,” da batteri sjefen brøt inn og glefset ”Gi faen i salmen og be fadervår”, det gjorde godt å komme i varmen igjen. Kuldemeldingene fortsatte å strømme inn og snart var så vel Oslofjorden som Skagerak dekket av is. Avreise fra Moss med ”Svalbard” ble skrinlagt og Herøya ble programfestet. Vi ble betenkte og utålmodige, men kunne trøste oss med at vakrere og villigere jenter enn de i Fredrikstad skulle en lete lenge etter. Min store stjerne var riktignok fra Kråkerøy, men jeg tapte kampen om henne. Slike slag kunne livet gi, også i 471.
Den 3. februar ble avdelingen forflyttet til Vallermyrene leir ved Porsgrunn, og kl. 14.15 den 6. var alle om bord i ”Svalbard” og reisen til tyskland startet. Nordsjøen var full av is, men ikke verre enn at ”Svalbard” brøytet seg fram. Et tysk fyrskip måtte vi hjelpe. De hadde sluppet opp for mat. Vi la til kai i Cuxhaven den 8 februar kl. 16.30, og i timene som fulgte kunne vi sette våre føtter på tysk jord. For de fleste var det for første gang. Turisttrafikken var ikke særlig utviklet i  de tidlige etterkrigsår.
Hele avdelingen overnattet i Cuxhaven. Offiserene på hotell Darlington,og de øvrige i kaserner. Ingen klaget over innkvarteringen, og tidlig neste morgen var alle på plass i toget som skulle føre oss til Holzminden. Det var svinkaldt, og togets vinduer var nediset og vannet i vognene tilfrosset. Togpersonalet hadde store problemer med å få toget i gang. En av våre majorer blåste seg opp og brukte ord som sabotasje og obstruksjon. Etter en tid begynte toget å sige å gå, og grytidlig neste morgen kom vi til Holzminden. Stedet som skulle bli vårt ”hjem” de kommende seks måneder.
Frampartiet hadde lagt forholdene vel til rette. Mannskapene flyttet inn i fine kaserner, som sammenlignet med brakkene i Fredrikstad, var ren luksus. Selv valgte jeg å bo i befalskasernen i leiren, men de fleste offiserene foretrakk hotell Reichscrone.
Det tok tid før vi fikk det utstyret vi ville ha. Riktignok hadde vi fått noen kjøretøyer, men kanoner, sambandsmateriell og ko- utstyr manglet. Tjenesten måtte legges opp etter dette og det ble mye for eks, indretjeneste og fysisk trening. Vi hadde en meget bra treningshall som ble nyttet tilnærmet døgnet rundt. Handball var i skuddet, og A-btt viste seg å være regimentets beste lag.
Den 17. februar hadde vi oppstiling for brigadesjef oberst Hauge. Han var sterk opptatt av fraterniseringsforbudet og vår holdning ovenfor tyskerne, særlig kvinnene. ”De er jåte” mente han. (jåte skrives også ljote, og betyr stygg.) Dette hadde mange vansker med å godta. Selv om de neppe bar preg av eleganse, noe datidens forhold ga små muligheter til, var det nok de som følte med dem. For det de hadde, hadde de tross alt her, og bare det betød mye.
Den andre uka i Holzminden ble det arrangert villsvinjakt, og daværende løytnant Svahn felte det første dyret. Dagen derpå var det stor villsvinmiddag med stor festivitas på Reichskrohne. Kulda varte med, og vi fikk mange syke. Influensa og forkjølelse herjet, og på en dag fikk batteriet 17 sjukmeldte, blant dem batterisjefen. Lørdag 22.februar steg optimismen. Batteriet fikk sine 4 kanontrekk. Riktignok var de i elendig forfatning, men det betød jo bare at vi hadde mer å henge fingrene i.
Den 27. februar inspiserte general Hansteen avdelingen. Han var som brigadesjef sterkt opptatt av en bestemt holdning over tyskerne. Vi skulle aldri vike en tomme når vi møtte dem, uansett hvor og uansett alder og kjønn. Fraterniseringsforbudet ble på nytt sterkt understreket.
De første refselser for svartebørs og fraternisering kom ganske tidlig. Det ble hevdet at børsprisene for en sigarett var 6 mark, men så var også marken av svært lite verdi. I vårt batteri gikk det ikke lengre enn til portforbudet, men i regimentet var det befal som ble funnet uverdig til tjeneste i Tyskland, og sendt hjem.
Selv om vi fikk noen mildere dager var temperaturen fortsatt lav. Vår kullbeholdning minket faretruende, men verre var det nok for lokalbefolkningen. Daglig kunne vi se dem, mest kvinner, bærende på kvistbunter som de hadde samlet i skogene rundt byen. Onsdag 6. mars kom en kullast til jernbanestasjonen, og vi følte oss sikret en tid. For meg førte det til en ikke helt morsom episode, da jeg dagen etter gikk på som daghavende offiser. Grytidlig neste morgen ringte vaktkommandøren og ba meg komme til vaktstua med en gang. Der ble jeg møtt av en sint, ikke helt edru, skotsk kaptein fra TimperControl. Han tok ladningsgrep på sin p-38, satte den i magen min og forlangte å bli ført til vår forsyningsoffiser som angivelig skulle ha stjålet TimperControls kull. Med det kjennskap til vår forsyningsoffiser regnet jeg at skotten hadde rett. Det ble en del parlamentering og bortforklaringer av ulik art. jeg måtte jo for all del få kapteinen ut av vaktstua, hvor skyting kunne bli katastrofalt. Han skrøt av sin krigsinnsats, og jeg kunne ikke være dårligere. Han merket seg min fallskjermving, og det virket som om det gjorde han litt betenkt. Da jeg foreslo duell, følte han nok at det ville være kujonaktig å si nei, og vi ble enig om sted og fremgangsmåte.
Vi stilte oss rett ut for skiltvakta med ryggen mot hverandre. Etter vaktas telling skulle vi gå 10 skritt og så snu oss og skyte. ”Han besinner seg nok”, tenkte jeg. På åtte vurderte jeg å løpe, men på ni ropte skotten. Han ville si at vi skulle gå til Timber Control for å drøfte saken. Vi kom til enighet, og jeg lovet og ordne opp med kulla neste dag. At jeg ikke hadde ammunisjon til min Albion-revolver unnlot jeg å nevne. Tilbake i Vakta ba jeg alle tie om det som hadde skjedd, fordi det var vår forsyningsoffiser som var synderen. At skotten handlet overilet var forståelig og måtte tilgis. Rapporten uteble fra så vel  meg som vaktkommandøren. Alt som kom på trykk var en notis i vår leiravis. Der sto det: ”Løytnant Sneltvedt er glad for at han har gått av som daghavende offiser.” Merkelig nok var det ingen som spurte hvorfor det gledet meg.
Mildværet kom til slutt. Weser gikk over sine bredder, og den 15. mars stod også bybroen under vann. Jeg kom med jeep, skulle kjøre over, og tok da igjen en eldre kvinne, bærende på en stor kvistbunt. Jeg stoppet, og tok resolutt tok jeg kvistbunten og kastet den inne i jeepens baksete. Løftet så den forskrekkede kvinnen inn på det ledige forsetet, og kjørte henne over elva. Satte henne og kvistbunten av, og ga henne en sjokolade og fikk et usikkert og forfjamset smil som takk. Selv følte jeg en glede og tilfredsstillelse over å ha satt meg utover vennlighets- og fraterneiingsforbudet.
Den 17.mars, 6 uker etter ankomsten til Holzminden, fikk vi våre kanoner. Riktignok manglet sikter, men allikevel. Vi var blitt mestre i å improvisere, og kanoneksersisen gikk for fullt. Etter det fikk vi jevnlige tilskudd, men vi måtte vente helt til 9. april før vi hadde tilstrekkelig med sambandsutstyr. Allikevel mistet vi aldri troen på at alt skulle gå bra, og alle ble på ulike måter sysselsatt i den lange materiellmangelperioden. Den fysiske treningen med ulike konkurranser holdt spiriten topp.
I politiske kretser på høyeste plan hjemme i Norge, og endog i stortinget,  pågikk debatten om k-soldater skulle få tjenestegjøre i brigaden. Det var hevet over tvil ar det var mange gjøremål som kunne utføres minst like bra av kvinner som menn. Spørsmålet var da om det var moralsk forsvarlig å la unge kvinner tjenstgjøre i mannsdominerende militære avdelinger utenlands. Vi som hadde krigerfaring i britiske avdelinger og hadde opplevd kvinnene i ATS, WAAF og WRNS hadde vansker med å forstå mistroen. Ikke rart at vi spurte oss selv om hva erfaringer skeptikerne hadde bedrevet i sin ungdom, som hadde gitt dem slik mistillit til dagens 20 åringer. Politikerne fant ut at modne kvinner (Mk er) ville være mer forsvarlig løsning. Jeg husker dagen de kom inn i leirporten i Holzminden. Gutta hang ut av kasernevinduene, morsomheter haglet, noen i spedd ironi. Jeg har intet negativt å si om Mkene. De gjorde jobben de ble satt til å løse. Likevel var det nok noen som følte at enkelte av dem var overmodne.
Den 24. mars var det igjen min tur til daghavende offiser, og da ble jeg atter en gang stilt overfor et ”problem”. Fire karer, feltmålere om jeg ikke husker feil, hadde tjuvlånt en jeep og dradd på en heisatur. Sern og Heier var navnene på to av dem, tror jeg. Saken var så alvorlig at de kunne bli funnet uverdige til tjeneste i Tyskland og bli sendt tilbake til Fredrikstad. Jeg følte at jeg måtte sove på saken. Tankene dro fram et minne fra krigsåra. Som korporal tjuvlånte jeg ”min” motorsykkel, og dro de sju mila til Edinburgh for å besøke en kamerat som lå på sykehus og en jente jeg kjente. Jeg unngikk refs, og syntes den gang at det var rettferdig. ”Hva med dem?”, tenkte jeg. De hadde jo vist initiativ, og også gitt inntrykk av full tilståelse. Det siste trodde jeg lite på, men de var kanskje snille gutter. En annen ting som telte mye var at det var svært så vanskelig å være dem foruten i den daglige tjeneste. Jeg valgte derfor å droppe saken, men uten å si noe om det til dem. I det minste fortjente de på å gå der i uvisshet en tid. Men hva med meg sjøl. ”Dette i tilegg til duellsaken”, tenkte jeg, og satt igjen med en nagende følelse av kanskje å være uverdig til tjeneste i Forsvaret.

Forberedelsene for Munster lager gikk nå for fullt. Vi visste hva det betydde å bli fulgt av britiske IG (Artilleriinstruktør, offiser) og AIGs ( Assisterende artilleriinstruktør, underoffiser) argusøyne. Den 13. april var vi på plass der, og i hele tre uker gikk treningen sin gang. De strenge herrer ga oss mange lovord, for vi ble gode, til dels meget gode. Det ble også tid til et par turer til ruinbyen Hamburg, mens vi var der. 


4. mai var vi igjen tilbake i Holzminden. Fotballsesongen var begynt for alvor. Vi hadde et meget godt regimentslag, og jeg var fast på laget. Den jeg husker best av de andre på laget var keeperen. Et fenomen som hjemme spilte i Fram, Lillestrøm. Han var også en utmerket handballkiper. Jeg husker ikke navnet hans, men jeg tror det var Larsen. ”Juler’n” fra Sandaker var nok den beste utespilleren. Han var elegant og teknisk god. Sammenlignet med ham var vi andre rene arbeidshester. Vi spilte oss fram til finalen i brigademesterskapet, men tapte. Ikke uventet, for keeperen var sendt eller reist hjem til Norge.
Det ble også tid til helgeturer. Bad Winterberg og Bad Pyrmont var vanlige mål. I Bad Pyrmont var det rehabiliteringssenter for tyske krigsinvalider. Vi møtte dem i rullestoler, med krykker og ulike hjelpemidler. At jeg iblant stakk til dem en sigarett eller litt sjokolade innrømmer jeg villig, og uegnethetsparagrafen så jeg bort fra.
I slutten av mai ble jeg beordret på et kurs på RAC (Panserkorpset) Training Center nær byen Bergen på Luneburgerheden. Ved en misforståelse møtte jeg der en uke for tidlig. Dette ga meg god tid til å lære område å kjenne. Blant annet fikk jeg følge en tidligere fange på en omvisning i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Han hadde sittet der i to år. Forholdene, slik de hadde vært der med sult, tortur, gasskammer og massedød., var nesten ikke til å fatte. Mannen som selv var jøde, kunne fortelle at blant de døde var over 30.000 jøder, mange kvinner og barn. Dette sammen med synet av de mange mektige store krigskirkegårder som vi passerte på ulike steder på våre reiser, ga inntrykk som har festet seg i sjelen. Krigens grusomheter, statsledere, grupper og enkeltmenneskets trang til grusomheter, tortur og mishandling har forsterket min tro på behovet for forsvar av vår egen sikkerhet, bygd på humanistiske prinsipper og demokratiske verdier.
Under oppholdet RAC Training Center ble det også anledning til en tur til Hamburg, hvor vi bodde på Atlantic Hotell. Der var det jeg traff Tanja van Linden, som var til forveksling lik den kjente franske filmstjernen Simone Simon. Heldigvis var hun hollandsk, i alle fall sa hun det. Det reddet meg fra fraterniseringsforbudet. Hamburg ble målet for mine permisjonsturer etter dette.
Det skal være sikkert at vinteren hadde vært kald og hard, men sommeren ble ikke bedre. Den var preget av uvanlig høye temperaturer og nesten ikke regn. Luneburgerheden, hvor vi hadde de fleste av våre øvelser, ble etter hvert en eneste stor ørken. Jeg husker at det å gjennomføre en skjult framrykning med kjøretøy var nærmest umulig. Store støvskyer røpet oss, selv på mils avstand. Hadde kulda gått utover tyskerne i vintermånedene, så ble ikke sommeren noe bedre for dem. Avlingene slo feil i hele Nord-Tyskland, og for dem som hadde lite fra før ble det tilnærmet katastrofalt.
De strenge fraterniseringsbestemmelser og børsforbundet smuldret noe opp etter hvert. Olaguttene egnet seg liksom ikke i rollen som herrefolk. Dessuten ga den utbredte fattigdommen, elendigheten og husene i ruiner mange følelser av medynk og overbærenhet. børsingen, som kunne gi begge parter fordeler, ble etter hvert også mer utbredt.
Siste halvpart av juni, hele juli og første uke av august var preget av øvelser, både i regiments- og brigadeforbund. Skarpskyting med kanoner stod stadig på programmet og det var ingen mangel på ammunisjon. Det var som om vi skulle ta igjen det vi hadde tapt i materiellmangelsperioden. At så vel befal som menige ble meget dyktige hersker det ikke tvil om. De ble et godt innslag i vår beredskap i årene som fulgte.
Både mens vi var i Fredrikstad og Tyskland hadde vi besøk av Stortingets forsvarskomité. Et av medlemmene var Randulf Dalland, representant for Kommunistpartiet. For flere av oss var han en god venn fra årene i utlendighet under krigen. Vi gledet oss over å se ham igjen, og han fikk derfor en hjerteligere mottakelse enn de andre. I Lundkommisjonens kjølvann kan det føles som om slikt kan ha hatt konsekvenser. Dalland har for lengst vandret, men selv i dag ville vi ha følt samme gjensynsglede.

Den 10. august begynte vi klargjøringen av materiellet for avlevering til 472. Det ble puss og atter puss avbrutt av ulike idrettsarrangement. Det var da laget som er avbildet i Veteranavisa 2-96 vant det to mil lange meldeløpet og slo neste lag med 45 minutter. Laget bestod av Vintervold, Karlsen, Aas, Forbord, Hustad, Ringstad, Rønning, Egge og Florholmen. Selv var jeg lagleder.
Den 15. var alt materiell overtatt av 472, og de fleste av oss kunne ta permisjon. Målet for meg var sjølsagt Hamburg. Vi hadde lært byen å kjenne, trivdes og slappet av der. Noe som vi følte for etter nærmere seks måneders intens innsats. Reperbahnen var nok jevnlig besøkt, og det bør vel ikke underslås at noen følte behov for å stikke innom Winkelelstrasse og Herbertstrasse.

Den 24. forlot vi Holzminden, gikk så om bord i Svalbard i Cuxhaven og denne gang gikk vi via Moss Fredrikstad. Den 27. var det stor parade for Artilleringspektøren og andre storkarer. Den 28. stilte reglaget i fotball opp mot et rekrutteringslag for Fredrikstads A-lag, som blant andre hadde et blad Spydevoll på laget. Jeg håper jeg husker rett når jeg hevder at vi slo dem. Den 29. august var det takk og avskjed, og enhver dro hjem til sitt.
                                                                                                                      Kristian Sneltvedt


15 04.09. I dag er det 15. april, og da kom jeg til å tenke på  hva som foregikk på Trøite den 15. april 1940

Det var den datoen den tyske hær startet sitt angrep på Ingstadkleiva Fort, senere kjent som Hegra Festning 

Tidlig om morgenen den 15. april ble jeg vekket av min far med ordre om øyeblikkelig å stille med hest og slede for å evakuere ”kvinner og barn”, på grunn av at nå haglet det med kuler og granater over gården. Det var Hegra festning som beskjøt et tysk kanonbatteri som var etablert ved nabogården.

I sin tid hadde far eksersert som artillerist, så han kjente ”musikken” og forsto at nå var vi i faresonen.  

Jeg var da bare 16 år men godt vant med hester.

Alle ble samlet på sleden, jeg mener å huske at det var ganske mange, for i kårbygningen var det foruten kårfolket, også noen som 9.april hadde evakuert fra Stjørdal. Min mor ble også med, men far og min søster ble igjen for å stelle dyra

Jeg kjørte ikke den lokale veien til Kyllo, men valgte å kjøre inntil bergknausen nord for gården, der var i skjul for eventuelle granater. Det var veldig mye snø den våren, og det var skareføre så vi kunne kjøre hvor som helst.

Det hele fortonet seg så uvirkelig; Kraftige drønn fra de tyske kanoner "hos oss" og uling og plystring fra fallende splinter

Vi ble enige om å kjøre til Kyllo øvre, og vi kom oss velberget  dit; det høres naivt, men vi mente vel at vi var litt i ly der bak berget.

Mens vi var der hørte vi braket da tyske fly slapp bomber over festningen, da hørte jeg kona på gården sukke: ”Å æ som hi to sønner oppå der”  

Etter en dag eller to flyttet tyskerne sine kanoner lenger opp i bygda, så da var faren over på Trøite, og vi dro hjem igjen.
Men artilleriduellen mellom festningen og beleirerne fortsatte oppe i østre del av Hegra helt til 5.mai. Da heiste festningen det hvite flagg, men festningen var ikke beseiret. - Det var den militære situasjon i resten av sør Norge som gjorde at det ikke lenger hadde noen hensikt å forsette kampen.

Soldatene på festningen kjempet under meget dårlig forhold
i 23døgn, det står det respekt av.

Og de satte Hegra festning på verdenskartet.

Johan Gisetstad   

 


02.03.09.Kapteinen vår.
Vår kaptein i vårt batteri het Blindheim. Han hadde vært ute en vinterdag før og var uhyre barsk. Han stilte alltid opp på vår side og var rettferdig. Vi ble faktisk glad i han.

Da vi ble dimittert våren 1948 hadde vi samlet inn det lille vi hadde og kjøpt en minneting som takk.
Den barske karen ble overasket, og vi kunne ane en tåre i øyekroken.

Einar Dalsaune


01.03.09. Sersjanten vår.

Vi hadde en sersjant fra Nord-Norge som faktisk var yngre enn oss. Vi regnet ham som en svekling, men han var stor i kjeften og titulerte oss ofte som hæstkuk.

Etter at han fikk ”juling” et par ganger ble han både blid og omgjengelig.

Hans store ønske var at vi skulle bli best til å marsjere. Og etter diverse terping ble vi ganske gode og han ble kompis med alle, og hingstens utstyr ble senere ikke nevnt.

Einar Dalsaune

 


28.02.09. Som et apropos til Dalsaunets opplevelse i Berlin,
 kan jeg fortelle om da jeg var på

     Svartebørshandel i Berlin august 1947

På slutten av august fikk jeg ordre om kjøre soldater til et internasjonalt militærmesterskap i friidrett i Berlin. En av mine kamerater i kompaniet ba meg da om å kjøpe et fotografiapparat til ham. Han visste at jeg hadde et godt kamera som jeg hadde kjøpt i Norge så han mente vel at jeg hadde litt vett på slikt. Han hadde noen engelske sigaretter, men det var bare et par uker siden vi hadde kommet til Tyskland så lageret hans var ikke så stort. Derimot hadde han tatt med seg fra Norge en liten koffert full av fabrikkrulla sigaretter hjemmeavla tobakk.

 I Berlin ble vi innkvartet på NAAFI (Navy Army and Air Forces Institutes) hotellet like ved olympiastadion. Der spurte jeg en av tyskerne som jobbet på hotellet om hvor jeg best kunne kjøpe kamera. Dagen etter la jeg i vei til den oppgitte adresse som viste seg å være en vanlig fotoforetning, men uten varer i hyllene. Da jeg spurte om de hadde fotoapparater og samtidig litt diskret viste fram mine ”betalingsmidler” kom det straks en litt lurvete type som tok meg ned en trapp og vider gjennom lange mørkelagte ganger og korridorer. Jeg fikk en uhyggelig følelse og likte meg dårligere og dårligere jo lengre vi gikk.
 Tenke seg til, jeg befant meg alene under Berlins ruiner, det var to uker siden jeg hadde kommet til Tyskland og hadde ingen erfaring med forholdene. De kunne sikkert ha robbet meg for sigarettene og slengt meg ut på gata. Omsider kom vi til ”svartebørsens høyborg”. Og bevare meg vel, der var det utvalg! Og den lurvete viste seg å være ganske vennlig. Jeg tok på meg en skikkelig ”forstå seg på mine” og blinket ut det flotteste Leicakamera jeg fant; det skulle jeg ha.  Greit det, - og så skulle det betales: De engelske sigaretten var OK, men det var ikke nok, så jeg la fram de norske hjemmeavlede. Det ble snudd og vent og luktet og snust, men nei, de ble ikke verdsatt høyt nok til å dekke det som manglet. Jeg forsøkte å protestere, men han så sikkert at jeg følte meg uvel, så en ny fyr ble tilkalt, en skikkelig stor brande av utkastertypen. Han skulle vurdere varen, - men nei, det var tommelen ned.  Jeg følte meg som sagt veldig liten og måtte bare gjøre det beste ut av det for å komme meg ut så snart som mulig.  Jeg måtte bare godta det beste tilbudet de kunne gi: Et godt Vogtlãnderkamera, og det var bra nok det, men det var ikke en Leica!
   Han som ga meg oppdraget var godt fornøyd med handelen, så dermed endte det godt til slutt.

Nr. 18146 Johan Gisetstad

 

    


27.02.09. Opplevelse i Berlin
Langpermen vi hadde i brig.472 var en togreise til Berlin, det  vil si det som var igjen av byen.
Vi bodde i sportspalasset ved Olympiastadion og hadde det fint.
Byen var delt i 4 soner: Russisk, fransk, amerikansk og engelsk.
Vi fra den engelske sone var ofte i fransk sone for å prøve det berømte franske kjøkken, og for å kose oss med mat og god drikke for en billig penge.
Vi fikk forskjellige delikatesser som smakte godt, men da frosken ble servert med brun saus var det stopp.
Det ble sent på kveld og vi måtte gjennom den russiske sone
for å komme oss hjem, noe som kunne ende i arrest.
Derfor troppet vi opp på tysk politistasjon hvor vi ble tildelt hver vår halmseng. Som takk for hjelpen, la vi igjen noen sigaretter, da vi dagen etter uten fare kunne gå tilbake til sportspalasset.

  Einar Dalsaune


 26.02.09.
 Reidar Lange, alias brig soldat nr 18119,  har sendt bladet
 denne spesielle julehilsen. ("bladet" var ei leiravis ved eskadronen ved navn Brevkassa)

 Julaften 1947
 Året var 1947 ----stedet var oppklarings-eskadronens leir.
 Kulda var jævlig -- men det var "godt vær"
 Det spraket under støvelsålene våre på vei til oppstillingen.
 I spisesalen hadde vi hatt "julefrokost" med bl.a. ca 10 gram
 "margarinis" -- ja du leste riktig -- margarinen var hard som stein.
 I sardinboksen lå den blanke "delikatessen" i grågul stivnet
  olje -- og så leverposteien da. Det var lettest å la være å
 forsøke å smøre på.
 Tankene mine var naturligvis hjemme ved en annen
  julefrokost da ordren kom:
 18119 melder seg hos eskadronsjefen etter oppstilling!
 Lett nervøse 18119 "melder seg"
 "kom og sitt ned". Var det riktig at jeg var i hotellfaget?
 "Ja, major."
 Saken var at eskadronskokken som av fag var pølsemaker,
 ikke turde ta ansvaret med å tilberede ribba.
 Vel --18119 var heller ikke kokk; men hadde tross alt litt
 praksis fra kjøkkenarbeide.
 I samarbeid med kokk Karlsen og div. kommanderte mann-
 skaper fikk vi berget julemiddagen.
 Men hvordan i all verden kunne vi få et koselig julemåltid
 i en atmosfære av harde, kalde trebenker, lange feite og
 stygge trebord i et halvmørkt lokale med hvit rand av luspulver øverst på veggen.
 Her måtte noe gjøres! 
 Heldigvis var det lov å bruke Hue i eskadronen, og 18119
 banket på eskadronsjefens og velferdsoffiserens dør.
 Om det var mulig å:
 Få noen til å hente granbar til å pynte med i salen.
 Få papirduker, få servietter. Det bygget seg på med nye
 ønsker. Kan vi få stearinlys?
 Enn lysestaker da - hva med det? Vi gikk i Reodor Felgens
 fotspor og lagde staker av halve poteter og fikk alufolie til å
 pakke dem inn i. Nasjonalfarget kreppapir fikk vi også og
  noen strimler med glitter.
 Men i alle da`r hvem skulle ordne all pyntinge som 18119 la
 opp til?
 Nei nå hadde jeg visst tatt meg "vann over hodet"
 Hue ja, hvorfor ikke bruke det nå da. --Gutta i troppen ville
 sikkert sette pris på å gjøre andre ting enn sluttet orden åling
  o.s.v i fytterakkern så kaldt.
 "Gå til troppen din og rekvirer de mannskaper du trenger"
  sa majoren.
 HEISAN! Nå ble det liv i 2. tropp. To mann ble sendt på
 innkjøpsrunde til Eidsvoll, flere ut i skauen etter granbar, og
  resten av troppen ble kommandert til Pyntingen. Glade gutter
 kan hende.
 Hvis jeg ikke tar helt feil fantes det en ovn eller to i spisesalen.  Vanligvis merket vi ikke at det ble fyrt i disse.

 "Åkke som er" - da gutta kom for å innta juleribba var alt
  klappet og klart- og tenk deg- noen hadde fyrt skikkelig.
 Spisesalen ja,det var vel ingen som trodde at den kunne bli
 lun og koselig! Men det var den denne julekvelden, og jeg
 18119 (eskadron 481) kommer aldri til å glemme denne
 spesielle juleaften.

  Reidar Lange
 


16.02.09.

Kåre Forbord har sendt oss noen betraktninger som han har kalt

Militæret som lærested.

Jeg vokste opp i de såkalte harde 30 åra, med arbeidsløshet og fattigdom, med krig og ufred i ungdomsåra, - med fornedrelse og tvang i 5 lange år.

 Da krigen endelig ble slutt, ble vi innkalt til militæret for tjeneste i Tyskland under mottoet: ”Til Tyskland for freden” Og det gledet vi oss til.

For meg var dette en god skole, alt ble lagt til rette for lærdom i mange fasonger i tillegg til de militære oppgavene.

 I min dagbok fra den tiden står det at jeg ble beordret til Gøttingen på kjøreskole. Dette var for meg midt i blinken, med god undervisning i alt som har med kjøretøy å gjøre bl a. kjøretøyforskrifter, vedlikehold og kjøreferdigheter.

 Etter endt tjeneste i hæren fikk jeg jobb i NSB sin bilavdeling og kjørte buss i 30 år. Det vedlikeholdet vi blev opplært til, blev også tatt i bruk hos NSB, og fikk benevnelsen A-B-C og D kontroller som fungerte i mange år. 

 Korrespondanseskolen NKS var også tilgjengelig og for mitt vedkommende tok jeg ett kurs i praktisk regning som kom meg tilgode senere i livet

 Ellers så fikk vi en 10 dagers perm som mange benyttet seg av og vi fikk selv velge hvor i Europa vi ville reise. Jeg valgte Belgia. Den turen har jeg beskrevet i andre steder.

 Vår soldatlønn på to og en halv shilling pr. dag var ikke rare greiene, men vi hadde sigaretter og de var gull verd som byttemiddel i forskjellige anledninger. Nesten alt kunne du få for disse sigarettene i bytte eller andre ting som ikke var så korrekt. Jeg har i lang tid etter min tjeneste i Tyskland hatt kontakt med min troppssjef og jeg fortalte han om en episode som også jeg var med på på noe ureglementert vis. Han bare blåste av det og sa at vi var så reale gutter at det gikk an å overse noe.

 Dette er bare noe jeg har plukket ut av min dagbok. Min jobb militært var OP signalist i artilleriet og stasjonert i Holtzminden fra mandag 10. februar til 24. august 1947.

 Kåre Forbord

 


 


13.02.09. Einar Dalsaune forteller:
   Som brigadesoldat tjenestegjorde jeg i Holzminden, hvor jeg
   var sammen med mange Bergensere fra byen og omegn.
   Gutter med humøret på topp og som fant på mange
   ablegøyer som ofte var på kanten, men vi kom alle hjem
   med rent rulleblad.
   En av disse karene var på tjuvperm til en nærliggende by,
   men returen til Holzminden var verre. Men han var ikke
   rådløs.
   Han praiet en tysk lokfører og et lokomotiv, og for en pakke
   sigaretter kom han seg vel "hjem" og var på oppstilling 
   neste dag!
 



12.02.09. Ivar Johansen har kanskje sett at vi mangler stoff til
                vår hjemmesiden og har derfor sendt oss Thorvald
                Stoltenbergs Norden-forslag. Meget interessant stoff
                innen nordisk samarbeid om forsvars-utenriks
og
                sikkerhetspolitiske spørsmål
.  Les her

Fra  Einar Dalsaunet har vi mottatt

Dette er en historie litt utenom det vanlige og som stammer fra krigsårene.
Jeg vil nevne et navn, Geburg Aasland.
Han var blind pianostemmer som reiste rundt til forskjellige steder og var en kjærkommen gjest i folkeakademiene.
Han var en utmerket pianist og med toner fra sitt piano deklamerte han fra fine norske patriotiske sanger og salmer.
Da vi ruslet hjem etter en slik kveld følte vi at vi hadde vunnet krigen.
Aasland var også en skattet kåsør og behandlet div. emner med alvår og humør.
En gang kåserte han over emnet ekteskap og han sa følgende ; Det finnes ikke et ekteskap hvor det ikke er små gnisninger en gang iblant.
Da er det en gubbe i salen som bad om ordet: Vi har vært gift i seksti år og aldri har det forekommet et skeift ord mellom oss.
Da svarte Aasland.: Fy faen for et ekteskap.
Riktig nok glattet han litt over sitt utbrudd med å si ; I et hvert ekteskap møter en motbakker i blant, men drar en lasset sammen vil det som regel gå godt.
Geburg Aasland ble arrestert under krigen, -han var vel litt for frittalende for nazistene.
Hvordan det gikk med han vet jeg ikke, men jeg vil håpe den flotte karen fikk oppleve freden.
Aasland var vår inspirasjonskilde i folkeakadamiene som ga oss håp og tro om et fritt land.
                                         Einar Dalsaune

----------------------------------------------------------------------------------------------------
 

Minner Fra AR\BRIG 471

Klargjøring for utdannelsen av det første artilleriregiment i Tysklandsbrigaden startet sommeren 46. Fredrikstad ble valgt som utdanningssted, og undervisnings -og lokaliteter skulle klargjøres og materiell skaffes tilveie. Dette var rent nybrotts-arbeid, og jeg mener at det faktum at vi hadde en kjerne av befal som kjente materiellet og bruken av det fra sin tjeneste under krigen betød mye.
 Sammen med daværende major Hurlen dro jeg på ”turhe” til ulike steder for å skaffe det som trengtes på sambandssiden. Da rekruttene rykket inn tidlig september var alt så klaret som det kunne under det rådende forhold. Det var en samling av positivt karer som møtte, og som så på tjeneste i tyskland som en utfordring og en opplevelse verdt og ta med seg. Som forlegning ble Tyskerbrakkene på Øvre-og Nedre Mineberget og Kongsten nyttet, samt et par etasjer i artillerigården. Infanterikasernen ble ikke stilt til vår rådighet, uvisst av hvilken grunn. Ikke luksus akkurat, men kravene var ikke så store den gangen. Vi offiserer hadde det ikke stort bedre, men vi var aldri flere enn to på rommet.
Undervisningsrom hadde vi rigget til i Tøyhuset, Spesielt med tanke på radio og ekspedisjonsforskrifter. Alt etter britisk mønster. 19 og 22 settene var på plass, og etter kort tid fikk vi også 18- og 38- settene. Kara som ble tatt till denne opplæringen så på det som et privilegium, og innsatsen var deretter. Jeg var selv ansvarlig for radioundervisningen, og hadde en utmerket assistent i fenrik Halvorsen. Han kunne jeg stole på¨, bortsett fra at jeg for sikkerhets skyld måtte ta dagens første timer selv. Med det menneskemateriell vi hadde til rådighet måtte resultatet bli meget bra. Ærlig talt, jeg følte at kremen av norsk ungdom var stilt til min disposisjon.
Tiden i Fredrikstad gikk fortere enn svint. Radiofolkene ble snart meget dyktige på sine spesialfelt, og de øvrige kategoriserer som fulgte opp. Vi trente snart i oppsatt avdeling i batteri og bataljonforband og forberedte oss på skarpskyting med kanoner. Kulden begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. ”kaldeste desember i mannsminne,” sa de gamle. Det å sykle i bitende snø fra Nedre Mineberget til offisersmessa i Gamlebyen for å innta frokost, er ikke en av mine beste minner.
Frampartiet som var så hemmelig at det hadde kodenavn, det het ”Klaus II,” og dro fra Fredrikstad 13. januar, men måtte nytte Herøya som utskipingshavn i stedet for Moss, som var antydet tidligere.
Den 21. januar hadde vi våre første skytninger med 25 –pdr fra Gansrød. I mine notater står det: ”skjøt selv øyeblikkelig nøytralisering. Alt gikk OK.” Selv om en Lenkeskytning et par dager senere ikke gikk helt bra, følte vi oss ”Fit fot fight” og tjeneste i Tyskland.
Kulda holdt seg ,og jeg minnes en episode fra en hutrende morgenoppstilling. Feltpresteassistenten hadde fått ordet og begynte: ”Nå synger vi…,” da batteri sjefen brøt inn og glefset ”Gi faen i salmen og be fadervår”, det gjorde godt å komme i varmen igjen. Kuldemeldingene fortsatte å strømme inn og snart var så vel Oslofjorden som Skagerak dekket av is. Avreise fra Moss med ”Svalbard” ble skrinlagt og Herøya ble programfestet. Vi ble betenkte og utålmodige, men kunne trøste oss med at vakrere og villigere jenter enn de i Fredrikstad skulle en lete lenge etter. Min store stjerne var riktignok fra Kråkerøy, men jeg tapte kampen om henne. Slike slag kunne livet gi, også i 471.
Den 3. februar ble avdelingen forflyttet til Vallermyrene leir ved Porsgrunn, og kl. 14.15 den 6. var alle om bord i ”Svalbard” og reisen til tyskland startet. Nordsjøen var full av is, men ikke verre enn at ”Svalbard” brøytet seg fram. Et tysk fyrskip måtte vi hjelpe. De hadde sluppet opp for mat. Vi la til kai i Cuxhaven den 8 februar kl. 16.30, og i timene som fulgte kunne vi sette våre føtter på tysk jord. For de fleste var det for første gang. Turisttrafikken var ikke særlig utviklet i  de tidlige etterkrigsår.
Hele avdelingen overnattet i Cuxhaven. Offiserene på hotell Darlington,og de øvrige i kaserner. Ingen klaget over innkvarteringen, og tidlig neste morgen var alle på plass i toget som skulle føre oss til Holzminden. Det var svinkaldt, og togets vinduer var nediset og vannet i vognene tilfrosset. Togpersonalet hadde store problemer med å få toget i gang. En av våre majorer blåste seg opp og brukte ord som sabotasje og obstruksjon. Etter en tid begynte toget å sige å gå, og grytidlig neste morgen kom vi til Holzminden. Stedet som skulle bli vårt ”hjem” de kommende seks måneder.
Frampartiet hadde lagt forholdene vel til rette. Mannskapene flyttet inn i fine kaserner, som sammenlignet med brakkene i Fredrikstad, var ren luksus. Selv valgte jeg å bo i befalskasernen i leiren, men de fleste offiserene foretrakk hotell Reichscrone.
Det tok tid før vi fikk det utstyret vi ville ha. Riktignok hadde vi fått noen kjøretøyer, men kanoner, sambandsmateriell og ko- utstyr manglet. Tjenesten måtte legges opp etter dette og det ble mye for eks, indretjeneste og fysisk trening. Vi hadde en meget bra treningshall som ble nyttet tilnærmet døgnet rundt. Handball var i skuddet, og A-btt viste seg å være regimentets beste lag.
Den 17. februar hadde vi oppstiling for brigadesjef oberst Hauge. Han var sterk opptatt av fraterniseringsforbudet og vår holdning ovenfor tyskerne, særlig kvinnene. ”De er jåte” mente han. (jåte skrives også ljote, og betyr stygg.) Dette hadde mange vansker med å godta. Selv om de neppe bar preg av eleganse, noe datidens forhold ga små muligheter til, var det nok de som følte med dem. For det de hadde, hadde de tross alt her, og bare det betød mye.
Den andre uka i Holzminden ble det arrangert villsvinjakt, og daværende løytnant Svahn felte det første dyret. Dagen derpå var det stor villsvinmiddag med stor festivitas på Reichskrohne. Kulda varte med, og vi fikk mange syke. Influensa og forkjølelse herjet, og på en dag fikk batteriet 17 sjukmeldte, blant dem batterisjefen. Lørdag 22.februar steg optimismen. Batteriet fikk sine 4 kanontrekk. Riktignok var de i elendig forfatning, men det betød jo bare at vi hadde mer å henge fingrene i.
Den 27. februar inspiserte general Hansteen avdelingen. Han var som brigadesjef sterkt opptatt av en bestemt holdning over tyskerne. Vi skulle aldri vike en tomme når vi møtte dem, uansett hvor og uansett alder og kjønn. Fraterniseringsforbudet ble på nytt sterkt understreket.
De første refselser for svartebørs og fraternisering kom ganske tidlig. Det ble hevdet at børsprisene for en sigarett var 6 mark, men så var også marken av svært lite verdi. I vårt batteri gikk det ikke lengre enn til portforbudet, men i regimentet var det befal som ble funnet uverdig til tjeneste i Tyskland, og sendt hjem.
Selv om vi fikk noen mildere dager var temperaturen fortsatt lav. Vår kullbeholdning minket faretruende, men verre var det nok for lokalbefolkningen. Daglig kunne vi se dem, mest kvinner, bærende på kvistbunter som de hadde samlet i skogene rundt byen. Onsdag 6. mars kom en kullast til jernbanestasjonen, og vi følte oss sikret en tid. For meg førte det til en ikke helt morsom episode, da jeg dagen etter gikk på som daghavende offiser. Grytidlig neste morgen ringte vaktkommandøren og ba meg komme til vaktstua med en gang. Der ble jeg møtt av en sint, ikke helt edru, skotsk kaptein fra TimperControl. Han tok ladningsgrep på sin p-38, satte den i magen min og forlangte å bli ført til vår forsyningsoffiser som angivelig skulle ha stjålet TimperControls kull. Med det kjennskap til vår forsyningsoffiser regnet jeg at skotten hadde rett. Det ble en del parlamentering og bortforklaringer av ulik art. jeg måtte jo for all del få kapteinen ut av vaktstua, hvor skyting kunne bli katastrofalt. Han skrøt av sin krigsinnsats, og jeg kunne ikke være dårligere. Han merket seg min fallskjermving, og det virket som om det gjorde han litt betenkt. Da jeg foreslo duell, følte han nok at det ville være kujonaktig å si nei, og vi ble enig om sted og fremgangsmåte.
Vi stilte oss rett ut for skiltvakta med ryggen mot hverandre. Etter vaktas telling skulle vi gå 10 skritt og så snu oss og skyte. ”Han besinner seg nok”, tenkte jeg. På åtte vurderte jeg å løpe, men på ni ropte skotten. Han ville si at vi skulle gå til Timber Control for å drøfte saken. Vi kom til enighet, og jeg lovet og ordne opp med kulla neste dag. At jeg ikke hadde ammunisjon til min Albion-revolver unnlot jeg å nevne. Tilbake i Vakta ba jeg alle tie om det som hadde skjedd, fordi det var vår forsyningsoffiser som var synderen. At skotten handlet overilet var forståelig og måtte tilgis. Rapporten uteble fra så vel  meg som vaktkommandøren. Alt som kom på trykk var en notis i vår leiravis. Der sto det: ”Løytnant Sneltvedt er glad for at han har gått av som daghavende offiser.” Merkelig nok var det ingen som spurte hvorfor det gledet meg.
Mildværet kom til slutt. Weser gikk over sine bredder, og den 15. mars stod også bybroen under vann. Jeg kom med jeep, skulle kjøre over, og tok da igjen en eldre kvinne, bærende på en stor kvistbunt. Jeg stoppet, og tok resolutt tok jeg kvistbunten og kastet den inne i jeepens baksete. Løftet så den forskrekkede kvinnen inn på det ledige forsetet, og kjørte henne over elva. Satte henne og kvistbunten av, og ga henne en sjokolade og fikk et usikkert og forfjamset smil som takk. Selv følte jeg en glede og tilfredsstillelse over å ha satt meg utover vennlighets- og fraterneiingsforbudet.
Den 17.mars, 6 uker etter ankomsten til Holzminden, fikk vi våre kanoner. Riktignok manglet sikter, men allikevel. Vi var blitt mestre i å improvisere, og kanoneksersisen gikk for fullt. Etter det fikk vi jevnlige tilskudd, men vi måtte vente helt til 9. april før vi hadde tilstrekkelig med sambandsutstyr. Allikevel mistet vi aldri troen på at alt skulle gå bra, og alle ble på ulike måter sysselsatt i den lange materiellmangelperioden. Den fysiske treningen med ulike konkurranser holdt spiriten topp.
I politiske kretser på høyeste plan hjemme i Norge, og endog i stortinget,  pågikk debatten om k-soldater skulle få tjenestegjøre i brigaden. Det var hevet over tvil ar det var mange gjøremål som kunne utføres minst like bra av kvinner som menn. Spørsmålet var da om det var moralsk forsvarlig å la unge kvinner tjenstgjøre i mannsdominerende militære avdelinger utenlands. Vi som hadde krigerfaring i britiske avdelinger og hadde opplevd kvinnene i ATS, WAAF og WRNS hadde vansker med å forstå mistroen. Ikke rart at vi spurte oss selv om hva erfaringer skeptikerne hadde bedrevet i sin ungdom, som hadde gitt dem slik mistillit til dagens 20 åringer. Politikerne fant ut at modne kvinner (Mk er) ville være mer forsvarlig løsning. Jeg husker dagen de kom inn i leirporten i Holzminden. Gutta hang ut av kasernevinduene, morsomheter haglet, noen i spedd ironi. Jeg har intet negativt å si om Mkene. De gjorde jobben de ble satt til å løse. Likevel var det nok noen som følte at enkelte av dem var overmodne.
Den 24. mars var det igjen min tur til daghavende offiser, og da ble jeg atter en gang stilt overfor et ”problem”. Fire karer, feltmålere om jeg ikke husker feil, hadde tjuvlånt en jeep og dradd på en heisatur. Sern og Heier var navnene på to av dem, tror jeg. Saken var så alvorlig at de kunne bli funnet uverdige til tjeneste i Tyskland og bli sendt tilbake til Fredrikstad. Jeg følte at jeg måtte sove på saken. Tankene dro fram et minne fra krigsåra. Som korporal tjuvlånte jeg ”min” motorsykkel, og dro de sju mila til Edinburgh for å besøke en kamerat som lå på sykehus og en jente jeg kjente. Jeg unngikk refs, og syntes den gang at det var rettferdig. ”Hva med dem?”, tenkte jeg. De hadde jo vist initiativ, og også gitt inntrykk av full tilståelse. Det siste trodde jeg lite på, men de var kanskje snille gutter. En annen ting som telte mye var at det var svært så vanskelig å være dem foruten i den daglige tjeneste. Jeg valgte derfor å droppe saken, men uten å si noe om det til dem. I det minste fortjente de på å gå der i uvisshet en tid. Men hva med meg sjøl. ”Dette i tilegg til duellsaken”, tenkte jeg, og satt igjen med en nagende følelse av kanskje å være uverdig til tjeneste i Forsvaret.

Forberedelsene for Munster lager gikk nå for fullt. Vi visste hva det betydde å bli fulgt av britiske IG (Artilleriinstruktør, offiser) og AIGs ( Assisterende artilleriinstruktør, underoffiser) argusøyne. Den 13. april var vi på plass der, og i hele tre uker gikk treningen sin gang. De strenge herrer ga oss mange lovord, for vi ble gode, til dels meget gode. Det ble også tid til et par turer til ruinbyen Hamburg, mens vi var der.
4. mai var vi igjen tilbake i Holzminden. Fotballsesongen var begynt for alvor. Vi hadde et meget godt regimentslag, og jeg var fast på laget. Den jeg husker best av de andre på laget var keeperen. Et fenomen som hjemme spilte i Fram, Lillestrøm. Han var også en utmerket handballkiper. Jeg husker ikke navnet hans, men jeg tror det var Larsen. ”Juler’n” fra Sandaker var nok den beste utespilleren. Han var elegant og teknisk god. Sammenlignet med ham var vi andre rene arbeidshester. Vi spilte oss fram til finalen i brigademesterskapet, men tapte. Ikke uventet, for keeperen var sendt eller reist hjem til Norge.
Det ble også tid til helgeturer. Bad Winterberg og Bad Pyrmont var vanlige mål. I Bad Pyrmont var det rehabiliteringssenter for tyske krigsinvalider. Vi møtte dem i rullestoler, med krykker og ulike hjelpemidler. At jeg iblant stakk til dem en sigarett eller litt sjokolade innrømmer jeg villig, og uegnethetsparagrafen så jeg bort fra.
I slutten av mai ble jeg beordret på et kurs på RAC (Panserkorpset) Training Center nær byen Bergen på Luneburgerheden. Ved en misforståelse møtte jeg der en uke for tidlig. Dette ga meg god tid til å lære område å kjenne. Blant annet fikk jeg følge en tidligere fange på en omvisning i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Han hadde sittet der i to år. Forholdene, slik de hadde vært der med sult, tortur, gasskammer og massedød., var nesten ikke til å fatte. Mannen som selv var jøde, kunne fortelle at blant de døde var over 30.000 jøder, mange kvinner og barn. Dette sammen med synet av de mange mektige store krigskirkegårder som vi passerte på ulike steder på våre reiser, ga inntrykk som har festet seg i sjelen. Krigens grusomheter, statsledere, grupper og enkeltmenneskets trang til grusomheter, tortur og mishandling har forsterket min tro på behovet for forsvar av vår egen sikkerhet, bygd på humanistiske prinsipper og demokratiske verdier.
Under oppholdet RAC Training Center ble det også anledning til en tur til Hamburg, hvor vi bodde på Atlantic Hotell. Der var det jeg traff Tanja van Linden, som var til forveksling lik den kjente franske filmstjernen Simone Simon. Heldigvis var hun hollandsk, i alle fall sa hun det. Det reddet meg fra fraterniseringsforbudet. Hamburg ble målet for mine permisjonsturer etter dette.
Det skal være sikkert at vinteren hadde vært kald og hard, men sommeren ble ikke bedre. Den var preget av uvanlig høye temperaturer og nesten ikke regn. Luneburgerheden, hvor vi hadde de fleste av våre øvelser, ble etter hvert en eneste stor ørken. Jeg husker at det å gjennomføre en skjult framrykning med kjøretøy var nærmest umulig. Store støvskyer røpet oss, selv på mils avstand. Hadde kulda gått utover tyskerne i vintermånedene, så ble ikke sommeren noe bedre for dem. Avlingene slo feil i hele Nord-Tyskland, og for dem som hadde lite fra før ble det tilnærmet katastrofalt.
De strenge fraterniseringsbestemmelser og børsforbundet smuldret noe opp etter hvert. Olaguttene egnet seg liksom ikke i rollen som herrefolk. Dessuten ga den utbredte fattigdommen, elendigheten og husene i ruiner mange følelser av medynk og overbærenhet. børsingen, som kunne gi begge parter fordeler, ble etter hvert også mer utbredt.
Siste halvpart av juni, hele juli og første uke av august var preget av øvelser, både i regiments- og brigadeforbund. Skarpskyting med kanoner stod stadig på programmet og det var ingen mangel på ammunisjon. Det var som om vi skulle ta igjen det vi hadde tapt i materiellmangelsperioden. At så vel befal som menige ble meget dyktige hersker det ikke tvil om. De ble et godt innslag i vår beredskap i årene som fulgte.
Både mens vi var i Fredrikstad og Tyskland hadde vi besøk av Stortingets forsvarskomité. Et av medlemmene var Randulf Dalland, representant for Kommunistpartiet. For flere av oss var han en god venn fra årene i utlendighet under krigen. Vi gledet oss over å se ham igjen, og han fikk derfor en hjerteligere mottakelse enn de andre. I Lundkommisjonens kjølvann kan det føles som om slikt kan ha hatt konsekvenser. Dalland har for lengst vandret, men selv i dag ville vi ha følt samme gjensynsglede.

Den 10. august begynte vi klargjøringen av materiellet for avlevering til 472. Det ble puss og atter puss avbrutt av ulike idrettsarrangement. Det var da laget som er avbildet i Veteranavisa 2-96 vant det to mil lange meldeløpet og slo neste lag med 45 minutter. Laget bestod av Vintervold, Karlsen, Aas, Forbord, Hustad, Ringstad, Rønning, Egge og Florholmen. Selv var jeg lagleder.
Den 15. var alt materiell overtatt av 472, og de fleste av oss kunne ta permisjon. Målet for meg var sjølsagt Hamburg. Vi hadde lært byen å kjenne, trivdes og slappet av der. Noe som vi følte for etter nærmere seks måneders intens innsats. Reperbahnen var nok jevnlig besøkt, og det bør vel ikke underslås at noen følte behov for å stikke innom Winkelelstrasse og Herbertstrasse.

Den 24. forlot vi Holzminden, gikk så om bord i Svalbard i Cuxhaven og denne gang gikk vi via Moss Fredrikstad. Den 27. var det stor parade for Artilleringspektøren og andre storkarer. Den 28. stilte reglaget i fotball opp mot et rekrutteringslag for Fredrikstads A-lag, som blant andre hadde et blad Spydevoll på laget. Jeg håper jeg husker rett når jeg hevder at vi slo dem. Den 29. august var det takk og avskjed, og enhver dro hjem til sitt.
                                                                                                                      Kristian Sneltvedt


15 04.09. I dag er det 15. april, og da kom jeg til å tenke på  hva som foregikk på Trøite den 15. april 1940

Det var den datoen den tyske hær startet sitt angrep på Ingstadkleiva Fort, senere kjent som Hegra Festning 

Tidlig om morgenen den 15. april ble jeg vekket av min far med ordre om øyeblikkelig å stille med hest og slede for å evakuere ”kvinner og barn”, på grunn av at nå haglet det med kuler og granater over gården. Det var Hegra festning som beskjøt et tysk kanonbatteri som var etablert ved nabogården.

I sin tid hadde far eksersert som artillerist, så han kjente ”musikken” og forsto at nå var vi i faresonen.  

Jeg var da bare 16 år men godt vant med hester.

Alle ble samlet på sleden, jeg mener å huske at det var ganske mange, for i kårbygningen var det foruten kårfolket, også noen som 9.april hadde evakuert fra Stjørdal. Min mor ble også med, men far og min søster ble igjen for å stelle dyra

Jeg kjørte ikke den lokale veien til Kyllo, men valgte å kjøre inntil bergknausen nord for gården, der var i skjul for eventuelle granater. Det var veldig mye snø den våren, og det var skareføre så vi kunne kjøre hvor som helst.

Det hele fortonet seg så uvirkelig; Kraftige drønn fra de tyske kanoner "hos oss" og uling og plystring fra fallende splinter

Vi ble enige om å kjøre til Kyllo øvre, og vi kom oss velberget  dit; det høres naivt, men vi mente vel at vi var litt i ly der bak berget.

Mens vi var der hørte vi braket da tyske fly slapp bomber over festningen, da hørte jeg kona på gården sukke: ”Å æ som hi to sønner oppå der”  

Etter en dag eller to flyttet tyskerne sine kanoner lenger opp i bygda, så da var faren over på Trøite, og vi dro hjem igjen.
Men artilleriduellen mellom festningen og beleirerne fortsatte oppe i østre del av Hegra helt til 5.mai. Da heiste festningen det hvite flagg, men festningen var ikke beseiret. - Det var den militære situasjon i resten av sør Norge som gjorde at det ikke lenger hadde noen hensikt å forsette kampen.

Soldatene på festningen kjempet under meget dårlig forhold
i 23døgn, det står det respekt av.

Og de satte Hegra festning på verdenskartet.

Johan Gisetstad   

 


02.03.09.Kapteinen vår.
Vår kaptein i vårt batteri het Blindheim. Han hadde vært ute en vinterdag før og var uhyre barsk. Han stilte alltid opp på vår side og var rettferdig. Vi ble faktisk glad i han.

Da vi ble dimittert våren 1948 hadde vi samlet inn det lille vi hadde og kjøpt en minneting som takk.
Den barske karen ble overasket, og vi kunne ane en tåre i øyekroken.

Einar Dalsaune


01.03.09. Sersjanten vår.

Vi hadde en sersjant fra Nord-Norge som faktisk var yngre enn oss. Vi regnet ham som en svekling, men han var stor i kjeften og titulerte oss ofte som hæstkuk.

Etter at han fikk ”juling” et par ganger ble han både blid og omgjengelig.

Hans store ønske var at vi skulle bli best til å marsjere. Og etter diverse terping ble vi ganske gode og han ble kompis med alle, og hingstens utstyr ble senere ikke nevnt.

Einar Dalsaune

 


28.02.09. Som et apropos til Dalsaunets opplevelse i Berlin,
 kan jeg fortelle om da jeg var på

     Svartebørshandel i Berlin august 1947

På slutten av august fikk jeg ordre om kjøre soldater til et internasjonalt militærmesterskap i friidrett i Berlin. En av mine kamerater i kompaniet ba meg da om å kjøpe et fotografiapparat til ham. Han visste at jeg hadde et godt kamera som jeg hadde kjøpt i Norge så han mente vel at jeg hadde litt vett på slikt. Han hadde noen engelske sigaretter, men det var bare et par uker siden vi hadde kommet til Tyskland så lageret hans var ikke så stort. Derimot hadde han tatt med seg fra Norge en liten koffert full av fabrikkrulla sigaretter hjemmeavla tobakk.

 I Berlin ble vi innkvartet på NAAFI (Navy Army and Air Forces Institutes) hotellet like ved olympiastadion. Der spurte jeg en av tyskerne som jobbet på hotellet om hvor jeg best kunne kjøpe kamera. Dagen etter la jeg i vei til den oppgitte adresse som viste seg å være en vanlig fotoforetning, men uten varer i hyllene. Da jeg spurte om de hadde fotoapparater og samtidig litt diskret viste fram mine ”betalingsmidler” kom det straks en litt lurvete type som tok meg ned en trapp og vider gjennom lange mørkelagte ganger og korridorer. Jeg fikk en uhyggelig følelse og likte meg dårligere og dårligere jo lengre vi gikk.
 Tenke seg til, jeg befant meg alene under Berlins ruiner, det var to uker siden jeg hadde kommet til Tyskland og hadde ingen erfaring med forholdene. De kunne sikkert ha robbet meg for sigarettene og slengt meg ut på gata. Omsider kom vi til ”svartebørsens høyborg”. Og bevare meg vel, der var det utvalg! Og den lurvete viste seg å være ganske vennlig. Jeg tok på meg en skikkelig ”forstå seg på mine” og blinket ut det flotteste Leicakamera jeg fant; det skulle jeg ha.  Greit det, - og så skulle det betales: De engelske sigaretten var OK, men det var ikke nok, så jeg la fram de norske hjemmeavlede. Det ble snudd og vent og luktet og snust, men nei, de ble ikke verdsatt høyt nok til å dekke det som manglet. Jeg forsøkte å protestere, men han så sikkert at jeg følte meg uvel, så en ny fyr ble tilkalt, en skikkelig stor brande av utkastertypen. Han skulle vurdere varen, - men nei, det var tommelen ned.  Jeg følte meg som sagt veldig liten og måtte bare gjøre det beste ut av det for å komme meg ut så snart som mulig.  Jeg måtte bare godta det beste tilbudet de kunne gi: Et godt Vogtlãnderkamera, og det var bra nok det, men det var ikke en Leica!
   Han som ga meg oppdraget var godt fornøyd med handelen, så dermed endte det godt til slutt.

Nr. 18146 Johan Gisetstad

 

    


27.02.09. Opplevelse i Berlin
Langpermen vi hadde i brig.472 var en togreise til Berlin, det  vil si det som var igjen av byen.
Vi bodde i sportspalasset ved Olympiastadion og hadde det fint.
Byen var delt i 4 soner: Russisk, fransk, amerikansk og engelsk.
Vi fra den engelske sone var ofte i fransk sone for å prøve det berømte franske kjøkken, og for å kose oss med mat og god drikke for en billig penge.
Vi fikk forskjellige delikatesser som smakte godt, men da frosken ble servert med brun saus var det stopp.
Det ble sent på kveld og vi måtte gjennom den russiske sone
for å komme oss hjem, noe som kunne ende i arrest.
Derfor troppet vi opp på tysk politistasjon hvor vi ble tildelt hver vår halmseng. Som takk for hjelpen, la vi igjen noen sigaretter, da vi dagen etter uten fare kunne gå tilbake til sportspalasset.

  Einar Dalsaune


 26.02.09.
 Reidar Lange, alias brig soldat nr 18119,  har sendt bladet
 denne spesielle julehilsen. ("bladet" var ei leiravis ved eskadronen ved navn Brevkassa)

 Julaften 1947
 Året var 1947 ----stedet var oppklarings-eskadronens leir.
 Kulda var jævlig -- men det var "godt vær"
 Det spraket under støvelsålene våre på vei til oppstillingen.
 I spisesalen hadde vi hatt "julefrokost" med bl.a. ca 10 gram
 "margarinis" -- ja du leste riktig -- margarinen var hard som stein.
 I sardinboksen lå den blanke "delikatessen" i grågul stivnet
  olje -- og så leverposteien da. Det var lettest å la være å
 forsøke å smøre på.
 Tankene mine var naturligvis hjemme ved en annen
  julefrokost da ordren kom:
 18119 melder seg hos eskadronsjefen etter oppstilling!
 Lett nervøse 18119 "melder seg"
 "kom og sitt ned". Var det riktig at jeg var i hotellfaget?
 "Ja, major."
 Saken var at eskadronskokken som av fag var pølsemaker,
 ikke turde ta ansvaret med å tilberede ribba.
 Vel --18119 var heller ikke kokk; men hadde tross alt litt
 praksis fra kjøkkenarbeide.
 I samarbeid med kokk Karlsen og div. kommanderte mann-
 skaper fikk vi berget julemiddagen.
 Men hvordan i all verden kunne vi få et koselig julemåltid
 i en atmosfære av harde, kalde trebenker, lange feite og
 stygge trebord i et halvmørkt lokale med hvit rand av luspulver øverst på veggen.
 Her måtte noe gjøres! 
 Heldigvis var det lov å bruke Hue i eskadronen, og 18119
 banket på eskadronsjefens og velferdsoffiserens dør.
 Om det var mulig å:
 Få noen til å hente granbar til å pynte med i salen.
 Få papirduker, få servietter. Det bygget seg på med nye
 ønsker. Kan vi få stearinlys?
 Enn lysestaker da - hva med det? Vi gikk i Reodor Felgens
 fotspor og lagde staker av halve poteter og fikk alufolie til å
 pakke dem inn i. Nasjonalfarget kreppapir fikk vi også og
  noen strimler med glitter.
 Men i alle da`r hvem skulle ordne all pyntinge som 18119 la
 opp til?
 Nei nå hadde jeg visst tatt meg "vann over hodet"
 Hue ja, hvorfor ikke bruke det nå da. --Gutta i troppen ville
 sikkert sette pris på å gjøre andre ting enn sluttet orden åling
  o.s.v i fytterakkern så kaldt.
 "Gå til troppen din og rekvirer de mannskaper du trenger"
  sa majoren.
 HEISAN! Nå ble det liv i 2. tropp. To mann ble sendt på
 innkjøpsrunde til Eidsvoll, flere ut i skauen etter granbar, og
  resten av troppen ble kommandert til Pyntingen. Glade gutter
 kan hende.
 Hvis jeg ikke tar helt feil fantes det en ovn eller to i spisesalen.  Vanligvis merket vi ikke at det ble fyrt i disse.

 "Åkke som er" - da gutta kom for å innta juleribba var alt
  klappet og klart- og tenk deg- noen hadde fyrt skikkelig.
 Spisesalen ja,det var vel ingen som trodde at den kunne bli
 lun og koselig! Men det var den denne julekvelden, og jeg
 18119 (eskadron 481) kommer aldri til å glemme denne
 spesielle juleaften.

  Reidar Lange
 


16.02.09.

Kåre Forbord har sendt oss noen betraktninger som han har kalt

Militæret som lærested.

Jeg vokste opp i de såkalte harde 30 åra, med arbeidsløshet og fattigdom, med krig og ufred i ungdomsåra, - med fornedrelse og tvang i 5 lange år.

 Da krigen endelig ble slutt, ble vi innkalt til militæret for tjeneste i Tyskland under mottoet: ”Til Tyskland for freden” Og det gledet vi oss til.

For meg var dette en god skole, alt ble lagt til rette for lærdom i mange fasonger i tillegg til de militære oppgavene.

 I min dagbok fra den tiden står det at jeg ble beordret til Gøttingen på kjøreskole. Dette var for meg midt i blinken, med god undervisning i alt som har med kjøretøy å gjøre bl a. kjøretøyforskrifter, vedlikehold og kjøreferdigheter.

 Etter endt tjeneste i hæren fikk jeg jobb i NSB sin bilavdeling og kjørte buss i 30 år. Det vedlikeholdet vi blev opplært til, blev også tatt i bruk hos NSB, og fikk benevnelsen A-B-C og D kontroller som fungerte i mange år. 

 Korrespondanseskolen NKS var også tilgjengelig og for mitt vedkommende tok jeg ett kurs i praktisk regning som kom meg tilgode senere i livet

 Ellers så fikk vi en 10 dagers perm som mange benyttet seg av og vi fikk selv velge hvor i Europa vi ville reise. Jeg valgte Belgia. Den turen har jeg beskrevet i andre steder.

 Vår soldatlønn på to og en halv shilling pr. dag var ikke rare greiene, men vi hadde sigaretter og de var gull verd som byttemiddel i forskjellige anledninger. Nesten alt kunne du få for disse sigarettene i bytte eller andre ting som ikke var så korrekt. Jeg har i lang tid etter min tjeneste i Tyskland hatt kontakt med min troppssjef og jeg fortalte han om en episode som også jeg var med på på noe ureglementert vis. Han bare blåste av det og sa at vi var så reale gutter at det gikk an å overse noe.

 Dette er bare noe jeg har plukket ut av min dagbok. Min jobb militært var OP signalist i artilleriet og stasjonert i Holtzminden fra mandag 10. februar til 24. august 1947.

 Kåre Forbord

 


 


13.02.09. Einar Dalsaune forteller:
   Som brigadesoldat tjenestegjorde jeg i Holzminden, hvor jeg
   var sammen med mange Bergensere fra byen og omegn.
   Gutter med humøret på topp og som fant på mange
   ablegøyer som ofte var på kanten, men vi kom alle hjem
   med rent rulleblad.
   En av disse karene var på tjuvperm til en nærliggende by,
   men returen til Holzminden var verre. Men han var ikke
   rådløs.
   Han praiet en tysk lokfører og et lokomotiv, og for en pakke
   sigaretter kom han seg vel "hjem" og var på oppstilling 
   neste dag!
 

         

                 Ordet fritt.
                                     Lesernes innlegg.
Fra  Einar Dalsaunet har vi mottatt

Dette er en historie litt utenom det vanlige og som stammer fra krigsårene.
Jeg vil nevne et navn, Geburg Aasland.
Han var blind pianostemmer som reiste rundt til forskjellige steder og var en kjærkommen gjest i folkeakademiene.
Han var en utmerket pianist og med toner fra sitt piano deklamerte han fra fine norske patriotiske sanger og salmer.
Da vi ruslet hjem etter en slik kveld følte vi at vi hadde vunnet krigen.
Aasland var også en skattet kåsør og behandlet div. emner med alvår og humør.
En gang kåserte han over emnet ekteskap og han sa følgende ; Det finnes ikke et ekteskap hvor det ikke er små gnisninger en gang iblant.
Da er det en gubbe i salen som bad om ordet: Vi har vært gift i seksti år og aldri har det forekommet et skeift ord mellom oss.
Da svarte Aasland.: Fy faen for et ekteskap.
Riktig nok glattet han litt over sitt utbrudd med å si ; I et hvert ekteskap møter en motbakker i blant, men drar en lasset sammen vil det som regel gå godt.
Geburg Aasland ble arrestert under krigen, -han var vel litt for frittalende for nazistene.
Hvordan det gikk med han vet jeg ikke, men jeg vil håpe den flotte karen fikk oppleve freden.
Aasland var vår inspirasjonskilde i folkeakadamiene som ga oss håp og tro om et fritt land.
                                         Einar Dalsaune

----------------------------------------------------------------------------------------------------
 

Minner Fra AR\BRIG 471

Klargjøring for utdannelsen av det første artilleriregiment i Tysklandsbrigaden startet sommeren 46. Fredrikstad ble valgt som utdanningssted, og undervisnings -og lokaliteter skulle klargjøres og materiell skaffes tilveie. Dette var rent nybrotts-arbeid, og jeg mener at det faktum at vi hadde en kjerne av befal som kjente materiellet og bruken av det fra sin tjeneste under krigen betød mye.
 Sammen med daværende major Hurlen dro jeg på ”turhe” til ulike steder for å skaffe det som trengtes på sambandssiden. Da rekruttene rykket inn tidlig september var alt så klaret som det kunne under det rådende forhold. Det var en samling av positivt karer som møtte, og som så på tjeneste i tyskland som en utfordring og en opplevelse verdt og ta med seg. Som forlegning ble Tyskerbrakkene på Øvre-og Nedre Mineberget og Kongsten nyttet, samt et par etasjer i artillerigården. Infanterikasernen ble ikke stilt til vår rådighet, uvisst av hvilken grunn. Ikke luksus akkurat, men kravene var ikke så store den gangen. Vi offiserer hadde det ikke stort bedre, men vi var aldri flere enn to på rommet.
Undervisningsrom hadde vi rigget til i Tøyhuset, Spesielt med tanke på radio og ekspedisjonsforskrifter. Alt etter britisk mønster. 19 og 22 settene var på plass, og etter kort tid fikk vi også 18- og 38- settene. Kara som ble tatt till denne opplæringen så på det som et privilegium, og innsatsen var deretter. Jeg var selv ansvarlig for radioundervisningen, og hadde en utmerket assistent i fenrik Halvorsen. Han kunne jeg stole på¨, bortsett fra at jeg for sikkerhets skyld måtte ta dagens første timer selv. Med det menneskemateriell vi hadde til rådighet måtte resultatet bli meget bra. Ærlig talt, jeg følte at kremen av norsk ungdom var stilt til min disposisjon.
Tiden i Fredrikstad gikk fortere enn svint. Radiofolkene ble snart meget dyktige på sine spesialfelt, og de øvrige kategoriserer som fulgte opp. Vi trente snart i oppsatt avdeling i batteri og bataljonforband og forberedte oss på skarpskyting med kanoner. Kulden begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. ”kaldeste desember i mannsminne,” sa de gamle. Det å sykle i bitende snø fra Nedre Mineberget til offisersmessa i Gamlebyen for å innta frokost, er ikke en av mine beste minner.
Frampartiet som var så hemmelig at det hadde kodenavn, det het ”Klaus II,” og dro fra Fredrikstad 13. januar, men måtte nytte Herøya som utskipingshavn i stedet for Moss, som var antydet tidligere.
Den 21. januar hadde vi våre første skytninger med 25 –pdr fra Gansrød. I mine notater står det: ”skjøt selv øyeblikkelig nøytralisering. Alt gikk OK.” Selv om en Lenkeskytning et par dager senere ikke gikk helt bra, følte vi oss ”Fit fot fight” og tjeneste i Tyskland.
Kulda holdt seg ,og jeg minnes en episode fra en hutrende morgenoppstilling. Feltpresteassistenten hadde fått ordet og begynte: ”Nå synger vi…,” da batteri sjefen brøt inn og glefset ”Gi faen i salmen og be fadervår”, det gjorde godt å komme i varmen igjen. Kuldemeldingene fortsatte å strømme inn og snart var så vel Oslofjorden som Skagerak dekket av is. Avreise fra Moss med ”Svalbard” ble skrinlagt og Herøya ble programfestet. Vi ble betenkte og utålmodige, men kunne trøste oss med at vakrere og villigere jenter enn de i Fredrikstad skulle en lete lenge etter. Min store stjerne var riktignok fra Kråkerøy, men jeg tapte kampen om henne. Slike slag kunne livet gi, også i 471.
Den 3. februar ble avdelingen forflyttet til Vallermyrene leir ved Porsgrunn, og kl. 14.15 den 6. var alle om bord i ”Svalbard” og reisen til tyskland startet. Nordsjøen var full av is, men ikke verre enn at ”Svalbard” brøytet seg fram. Et tysk fyrskip måtte vi hjelpe. De hadde sluppet opp for mat. Vi la til kai i Cuxhaven den 8 februar kl. 16.30, og i timene som fulgte kunne vi sette våre føtter på tysk jord. For de fleste var det for første gang. Turisttrafikken var ikke særlig utviklet i  de tidlige etterkrigsår.
Hele avdelingen overnattet i Cuxhaven. Offiserene på hotell Darlington,og de øvrige i kaserner. Ingen klaget over innkvarteringen, og tidlig neste morgen var alle på plass i toget som skulle føre oss til Holzminden. Det var svinkaldt, og togets vinduer var nediset og vannet i vognene tilfrosset. Togpersonalet hadde store problemer med å få toget i gang. En av våre majorer blåste seg opp og brukte ord som sabotasje og obstruksjon. Etter en tid begynte toget å sige å gå, og grytidlig neste morgen kom vi til Holzminden. Stedet som skulle bli vårt ”hjem” de kommende seks måneder.
Frampartiet hadde lagt forholdene vel til rette. Mannskapene flyttet inn i fine kaserner, som sammenlignet med brakkene i Fredrikstad, var ren luksus. Selv valgte jeg å bo i befalskasernen i leiren, men de fleste offiserene foretrakk hotell Reichscrone.
Det tok tid før vi fikk det utstyret vi ville ha. Riktignok hadde vi fått noen kjøretøyer, men kanoner, sambandsmateriell og ko- utstyr manglet. Tjenesten måtte legges opp etter dette og det ble mye for eks, indretjeneste og fysisk trening. Vi hadde en meget bra treningshall som ble nyttet tilnærmet døgnet rundt. Handball var i skuddet, og A-btt viste seg å være regimentets beste lag.
Den 17. februar hadde vi oppstiling for brigadesjef oberst Hauge. Han var sterk opptatt av fraterniseringsforbudet og vår holdning ovenfor tyskerne, særlig kvinnene. ”De er jåte” mente han. (jåte skrives også ljote, og betyr stygg.) Dette hadde mange vansker med å godta. Selv om de neppe bar preg av eleganse, noe datidens forhold ga små muligheter til, var det nok de som følte med dem. For det de hadde, hadde de tross alt her, og bare det betød mye.
Den andre uka i Holzminden ble det arrangert villsvinjakt, og daværende løytnant Svahn felte det første dyret. Dagen derpå var det stor villsvinmiddag med stor festivitas på Reichskrohne. Kulda varte med, og vi fikk mange syke. Influensa og forkjølelse herjet, og på en dag fikk batteriet 17 sjukmeldte, blant dem batterisjefen. Lørdag 22.februar steg optimismen. Batteriet fikk sine 4 kanontrekk. Riktignok var de i elendig forfatning, men det betød jo bare at vi hadde mer å henge fingrene i.
Den 27. februar inspiserte general Hansteen avdelingen. Han var som brigadesjef sterkt opptatt av en bestemt holdning over tyskerne. Vi skulle aldri vike en tomme når vi møtte dem, uansett hvor og uansett alder og kjønn. Fraterniseringsforbudet ble på nytt sterkt understreket.
De første refselser for svartebørs og fraternisering kom ganske tidlig. Det ble hevdet at børsprisene for en sigarett var 6 mark, men så var også marken av svært lite verdi. I vårt batteri gikk det ikke lengre enn til portforbudet, men i regimentet var det befal som ble funnet uverdig til tjeneste i Tyskland, og sendt hjem.
Selv om vi fikk noen mildere dager var temperaturen fortsatt lav. Vår kullbeholdning minket faretruende, men verre var det nok for lokalbefolkningen. Daglig kunne vi se dem, mest kvinner, bærende på kvistbunter som de hadde samlet i skogene rundt byen. Onsdag 6. mars kom en kullast til jernbanestasjonen, og vi følte oss sikret en tid. For meg førte det til en ikke helt morsom episode, da jeg dagen etter gikk på som daghavende offiser. Grytidlig neste morgen ringte vaktkommandøren og ba meg komme til vaktstua med en gang. Der ble jeg møtt av en sint, ikke helt edru, skotsk kaptein fra TimperControl. Han tok ladningsgrep på sin p-38, satte den i magen min og forlangte å bli ført til vår forsyningsoffiser som angivelig skulle ha stjålet TimperControls kull. Med det kjennskap til vår forsyningsoffiser regnet jeg at skotten hadde rett. Det ble en del parlamentering og bortforklaringer av ulik art. jeg måtte jo for all del få kapteinen ut av vaktstua, hvor skyting kunne bli katastrofalt. Han skrøt av sin krigsinnsats, og jeg kunne ikke være dårligere. Han merket seg min fallskjermving, og det virket som om det gjorde han litt betenkt. Da jeg foreslo duell, følte han nok at det ville være kujonaktig å si nei, og vi ble enig om sted og fremgangsmåte.
Vi stilte oss rett ut for skiltvakta med ryggen mot hverandre. Etter vaktas telling skulle vi gå 10 skritt og så snu oss og skyte. ”Han besinner seg nok”, tenkte jeg. På åtte vurderte jeg å løpe, men på ni ropte skotten. Han ville si at vi skulle gå til Timber Control for å drøfte saken. Vi kom til enighet, og jeg lovet og ordne opp med kulla neste dag. At jeg ikke hadde ammunisjon til min Albion-revolver unnlot jeg å nevne. Tilbake i Vakta ba jeg alle tie om det som hadde skjedd, fordi det var vår forsyningsoffiser som var synderen. At skotten handlet overilet var forståelig og måtte tilgis. Rapporten uteble fra så vel  meg som vaktkommandøren. Alt som kom på trykk var en notis i vår leiravis. Der sto det: ”Løytnant Sneltvedt er glad for at han har gått av som daghavende offiser.” Merkelig nok var det ingen som spurte hvorfor det gledet meg.
Mildværet kom til slutt. Weser gikk over sine bredder, og den 15. mars stod også bybroen under vann. Jeg kom med jeep, skulle kjøre over, og tok da igjen en eldre kvinne, bærende på en stor kvistbunt. Jeg stoppet, og tok resolutt tok jeg kvistbunten og kastet den inne i jeepens baksete. Løftet så den forskrekkede kvinnen inn på det ledige forsetet, og kjørte henne over elva. Satte henne og kvistbunten av, og ga henne en sjokolade og fikk et usikkert og forfjamset smil som takk. Selv følte jeg en glede og tilfredsstillelse over å ha satt meg utover vennlighets- og fraterneiingsforbudet.
Den 17.mars, 6 uker etter ankomsten til Holzminden, fikk vi våre kanoner. Riktignok manglet sikter, men allikevel. Vi var blitt mestre i å improvisere, og kanoneksersisen gikk for fullt. Etter det fikk vi jevnlige tilskudd, men vi måtte vente helt til 9. april før vi hadde tilstrekkelig med sambandsutstyr. Allikevel mistet vi aldri troen på at alt skulle gå bra, og alle ble på ulike måter sysselsatt i den lange materiellmangelperioden. Den fysiske treningen med ulike konkurranser holdt spiriten topp.
I politiske kretser på høyeste plan hjemme i Norge, og endog i stortinget,  pågikk debatten om k-soldater skulle få tjenestegjøre i brigaden. Det var hevet over tvil ar det var mange gjøremål som kunne utføres minst like bra av kvinner som menn. Spørsmålet var da om det var moralsk forsvarlig å la unge kvinner tjenstgjøre i mannsdominerende militære avdelinger utenlands. Vi som hadde krigerfaring i britiske avdelinger og hadde opplevd kvinnene i ATS, WAAF og WRNS hadde vansker med å forstå mistroen. Ikke rart at vi spurte oss selv om hva erfaringer skeptikerne hadde bedrevet i sin ungdom, som hadde gitt dem slik mistillit til dagens 20 åringer. Politikerne fant ut at modne kvinner (Mk er) ville være mer forsvarlig løsning. Jeg husker dagen de kom inn i leirporten i Holzminden. Gutta hang ut av kasernevinduene, morsomheter haglet, noen i spedd ironi. Jeg har intet negativt å si om Mkene. De gjorde jobben de ble satt til å løse. Likevel var det nok noen som følte at enkelte av dem var overmodne.
Den 24. mars var det igjen min tur til daghavende offiser, og da ble jeg atter en gang stilt overfor et ”problem”. Fire karer, feltmålere om jeg ikke husker feil, hadde tjuvlånt en jeep og dradd på en heisatur. Sern og Heier var navnene på to av dem, tror jeg. Saken var så alvorlig at de kunne bli funnet uverdige til tjeneste i Tyskland og bli sendt tilbake til Fredrikstad. Jeg følte at jeg måtte sove på saken. Tankene dro fram et minne fra krigsåra. Som korporal tjuvlånte jeg ”min” motorsykkel, og dro de sju mila til Edinburgh for å besøke en kamerat som lå på sykehus og en jente jeg kjente. Jeg unngikk refs, og syntes den gang at det var rettferdig. ”Hva med dem?”, tenkte jeg. De hadde jo vist initiativ, og også gitt inntrykk av full tilståelse. Det siste trodde jeg lite på, men de var kanskje snille gutter. En annen ting som telte mye var at det var svært så vanskelig å være dem foruten i den daglige tjeneste. Jeg valgte derfor å droppe saken, men uten å si noe om det til dem. I det minste fortjente de på å gå der i uvisshet en tid. Men hva med meg sjøl. ”Dette i tilegg til duellsaken”, tenkte jeg, og satt igjen med en nagende følelse av kanskje å være uverdig til tjeneste i Forsvaret.

Forberedelsene for Munster lager gikk nå for fullt. Vi visste hva det betydde å bli fulgt av britiske IG (Artilleriinstruktør, offiser) og AIGs ( Assisterende artilleriinstruktør, underoffiser) argusøyne. Den 13. april var vi på plass der, og i hele tre uker gikk treningen sin gang. De strenge herrer ga oss mange lovord, for vi ble gode, til dels meget gode. Det ble også tid til et par turer til ruinbyen Hamburg, mens vi var der.
4. mai var vi igjen tilbake i Holzminden. Fotballsesongen var begynt for alvor. Vi hadde et meget godt regimentslag, og jeg var fast på laget. Den jeg husker best av de andre på laget var keeperen. Et fenomen som hjemme spilte i Fram, Lillestrøm. Han var også en utmerket handballkiper. Jeg husker ikke navnet hans, men jeg tror det var Larsen. ”Juler’n” fra Sandaker var nok den beste utespilleren. Han var elegant og teknisk god. Sammenlignet med ham var vi andre rene arbeidshester. Vi spilte oss fram til finalen i brigademesterskapet, men tapte. Ikke uventet, for keeperen var sendt eller reist hjem til Norge.
Det ble også tid til helgeturer. Bad Winterberg og Bad Pyrmont var vanlige mål. I Bad Pyrmont var det rehabiliteringssenter for tyske krigsinvalider. Vi møtte dem i rullestoler, med krykker og ulike hjelpemidler. At jeg iblant stakk til dem en sigarett eller litt sjokolade innrømmer jeg villig, og uegnethetsparagrafen så jeg bort fra.
I slutten av mai ble jeg beordret på et kurs på RAC (Panserkorpset) Training Center nær byen Bergen på Luneburgerheden. Ved en misforståelse møtte jeg der en uke for tidlig. Dette ga meg god tid til å lære område å kjenne. Blant annet fikk jeg følge en tidligere fange på en omvisning i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Han hadde sittet der i to år. Forholdene, slik de hadde vært der med sult, tortur, gasskammer og massedød., var nesten ikke til å fatte. Mannen som selv var jøde, kunne fortelle at blant de døde var over 30.000 jøder, mange kvinner og barn. Dette sammen med synet av de mange mektige store krigskirkegårder som vi passerte på ulike steder på våre reiser, ga inntrykk som har festet seg i sjelen. Krigens grusomheter, statsledere, grupper og enkeltmenneskets trang til grusomheter, tortur og mishandling har forsterket min tro på behovet for forsvar av vår egen sikkerhet, bygd på humanistiske prinsipper og demokratiske verdier.
Under oppholdet RAC Training Center ble det også anledning til en tur til Hamburg, hvor vi bodde på Atlantic Hotell. Der var det jeg traff Tanja van Linden, som var til forveksling lik den kjente franske filmstjernen Simone Simon. Heldigvis var hun hollandsk, i alle fall sa hun det. Det reddet meg fra fraterniseringsforbudet. Hamburg ble målet for mine permisjonsturer etter dette.
Det skal være sikkert at vinteren hadde vært kald og hard, men sommeren ble ikke bedre. Den var preget av uvanlig høye temperaturer og nesten ikke regn. Luneburgerheden, hvor vi hadde de fleste av våre øvelser, ble etter hvert en eneste stor ørken. Jeg husker at det å gjennomføre en skjult framrykning med kjøretøy var nærmest umulig. Store støvskyer røpet oss, selv på mils avstand. Hadde kulda gått utover tyskerne i vintermånedene, så ble ikke sommeren noe bedre for dem. Avlingene slo feil i hele Nord-Tyskland, og for dem som hadde lite fra før ble det tilnærmet katastrofalt.
De strenge fraterniseringsbestemmelser og børsforbundet smuldret noe opp etter hvert. Olaguttene egnet seg liksom ikke i rollen som herrefolk. Dessuten ga den utbredte fattigdommen, elendigheten og husene i ruiner mange følelser av medynk og overbærenhet. børsingen, som kunne gi begge parter fordeler, ble etter hvert også mer utbredt.
Siste halvpart av juni, hele juli og første uke av august var preget av øvelser, både i regiments- og brigadeforbund. Skarpskyting med kanoner stod stadig på programmet og det var ingen mangel på ammunisjon. Det var som om vi skulle ta igjen det vi hadde tapt i materiellmangelsperioden. At så vel befal som menige ble meget dyktige hersker det ikke tvil om. De ble et godt innslag i vår beredskap i årene som fulgte.
Både mens vi var i Fredrikstad og Tyskland hadde vi besøk av Stortingets forsvarskomité. Et av medlemmene var Randulf Dalland, representant for Kommunistpartiet. For flere av oss var han en god venn fra årene i utlendighet under krigen. Vi gledet oss over å se ham igjen, og han fikk derfor en hjerteligere mottakelse enn de andre. I Lundkommisjonens kjølvann kan det føles som om slikt kan ha hatt konsekvenser. Dalland har for lengst vandret, men selv i dag ville vi ha følt samme gjensynsglede.

Den 10. august begynte vi klargjøringen av materiellet for avlevering til 472. Det ble puss og atter puss avbrutt av ulike idrettsarrangement. Det var da laget som er avbildet i Veteranavisa 2-96 vant det to mil lange meldeløpet og slo neste lag med 45 minutter. Laget bestod av Vintervold, Karlsen, Aas, Forbord, Hustad, Ringstad, Rønning, Egge og Florholmen. Selv var jeg lagleder.
Den 15. var alt materiell overtatt av 472, og de fleste av oss kunne ta permisjon. Målet for meg var sjølsagt Hamburg. Vi hadde lært byen å kjenne, trivdes og slappet av der. Noe som vi følte for etter nærmere seks måneders intens innsats. Reperbahnen var nok jevnlig besøkt, og det bør vel ikke underslås at noen følte behov for å stikke innom Winkelelstrasse og Herbertstrasse.

Den 24. forlot vi Holzminden, gikk så om bord i Svalbard i Cuxhaven og denne gang gikk vi via Moss Fredrikstad. Den 27. var det stor parade for Artilleringspektøren og andre storkarer. Den 28. stilte reglaget i fotball opp mot et rekrutteringslag for Fredrikstads A-lag, som blant andre hadde et blad Spydevoll på laget. Jeg håper jeg husker rett når jeg hevder at vi slo dem. Den 29. august var det takk og avskjed, og enhver dro hjem til sitt.
                                                                                                                      Kristian Sneltvedt


15 04.09. I dag er det 15. april, og da kom jeg til å tenke på  hva som foregikk på Trøite den 15. april 1940

Det var den datoen den tyske hær startet sitt angrep på Ingstadkleiva Fort, senere kjent som Hegra Festning 

Tidlig om morgenen den 15. april ble jeg vekket av min far med ordre om øyeblikkelig å stille med hest og slede for å evakuere ”kvinner og barn”, på grunn av at nå haglet det med kuler og granater over gården. Det var Hegra festning som beskjøt et tysk kanonbatteri som var etablert ved nabogården.

I sin tid hadde far eksersert som artillerist, så han kjente ”musikken” og forsto at nå var vi i faresonen.  

Jeg var da bare 16 år men godt vant med hester.

Alle ble samlet på sleden, jeg mener å huske at det var ganske mange, for i kårbygningen var det foruten kårfolket, også noen som 9.april hadde evakuert fra Stjørdal. Min mor ble også med, men far og min søster ble igjen for å stelle dyra

Jeg kjørte ikke den lokale veien til Kyllo, men valgte å kjøre inntil bergknausen nord for gården, der var i skjul for eventuelle granater. Det var veldig mye snø den våren, og det var skareføre så vi kunne kjøre hvor som helst.

Det hele fortonet seg så uvirkelig; Kraftige drønn fra de tyske kanoner "hos oss" og uling og plystring fra fallende splinter

Vi ble enige om å kjøre til Kyllo øvre, og vi kom oss velberget  dit; det høres naivt, men vi mente vel at vi var litt i ly der bak berget.

Mens vi var der hørte vi braket da tyske fly slapp bomber over festningen, da hørte jeg kona på gården sukke: ”Å æ som hi to sønner oppå der”  

Etter en dag eller to flyttet tyskerne sine kanoner lenger opp i bygda, så da var faren over på Trøite, og vi dro hjem igjen.
Men artilleriduellen mellom festningen og beleirerne fortsatte oppe i østre del av Hegra helt til 5.mai. Da heiste festningen det hvite flagg, men festningen var ikke beseiret. - Det var den militære situasjon i resten av sør Norge som gjorde at det ikke lenger hadde noen hensikt å forsette kampen.

Soldatene på festningen kjempet under meget dårlig forhold
i 23døgn, det står det respekt av.

Og de satte Hegra festning på verdenskartet.

Johan Gisetstad   

 


02.03.09.Kapteinen vår.
Vår kaptein i vårt batteri het Blindheim. Han hadde vært ute en vinterdag før og var uhyre barsk. Han stilte alltid opp på vår side og var rettferdig. Vi ble faktisk glad i han.

Da vi ble dimittert våren 1948 hadde vi samlet inn det lille vi hadde og kjøpt en minneting som takk.
Den barske karen ble overasket, og vi kunne ane en tåre i øyekroken.

Einar Dalsaune


01.03.09. Sersjanten vår.

Vi hadde en sersjant fra Nord-Norge som faktisk var yngre enn oss. Vi regnet ham som en svekling, men han var stor i kjeften og titulerte oss ofte som hæstkuk.

Etter at han fikk ”juling” et par ganger ble han både blid og omgjengelig.

Hans store ønske var at vi skulle bli best til å marsjere. Og etter diverse terping ble vi ganske gode og han ble kompis med alle, og hingstens utstyr ble senere ikke nevnt.

Einar Dalsaune

 


28.02.09. Som et apropos til Dalsaunets opplevelse i Berlin,
 kan jeg fortelle om da jeg var på

     Svartebørshandel i Berlin august 1947

På slutten av august fikk jeg ordre om kjøre soldater til et internasjonalt militærmesterskap i friidrett i Berlin. En av mine kamerater i kompaniet ba meg da om å kjøpe et fotografiapparat til ham. Han visste at jeg hadde et godt kamera som jeg hadde kjøpt i Norge så han mente vel at jeg hadde litt vett på slikt. Han hadde noen engelske sigaretter, men det var bare et par uker siden vi hadde kommet til Tyskland så lageret hans var ikke så stort. Derimot hadde han tatt med seg fra Norge en liten koffert full av fabrikkrulla sigaretter hjemmeavla tobakk.

 I Berlin ble vi innkvartet på NAAFI (Navy Army and Air Forces Institutes) hotellet like ved olympiastadion. Der spurte jeg en av tyskerne som jobbet på hotellet om hvor jeg best kunne kjøpe kamera. Dagen etter la jeg i vei til den oppgitte adresse som viste seg å være en vanlig fotoforetning, men uten varer i hyllene. Da jeg spurte om de hadde fotoapparater og samtidig litt diskret viste fram mine ”betalingsmidler” kom det straks en litt lurvete type som tok meg ned en trapp og vider gjennom lange mørkelagte ganger og korridorer. Jeg fikk en uhyggelig følelse og likte meg dårligere og dårligere jo lengre vi gikk.
 Tenke seg til, jeg befant meg alene under Berlins ruiner, det var to uker siden jeg hadde kommet til Tyskland og hadde ingen erfaring med forholdene. De kunne sikkert ha robbet meg for sigarettene og slengt meg ut på gata. Omsider kom vi til ”svartebørsens høyborg”. Og bevare meg vel, der var det utvalg! Og den lurvete viste seg å være ganske vennlig. Jeg tok på meg en skikkelig ”forstå seg på mine” og blinket ut det flotteste Leicakamera jeg fant; det skulle jeg ha.  Greit det, - og så skulle det betales: De engelske sigaretten var OK, men det var ikke nok, så jeg la fram de norske hjemmeavlede. Det ble snudd og vent og luktet og snust, men nei, de ble ikke verdsatt høyt nok til å dekke det som manglet. Jeg forsøkte å protestere, men han så sikkert at jeg følte meg uvel, så en ny fyr ble tilkalt, en skikkelig stor brande av utkastertypen. Han skulle vurdere varen, - men nei, det var tommelen ned.  Jeg følte meg som sagt veldig liten og måtte bare gjøre det beste ut av det for å komme meg ut så snart som mulig.  Jeg måtte bare godta det beste tilbudet de kunne gi: Et godt Vogtlãnderkamera, og det var bra nok det, men det var ikke en Leica!
   Han som ga meg oppdraget var godt fornøyd med handelen, så dermed endte det godt til slutt.

Nr. 18146 Johan Gisetstad

 

    


27.02.09. Opplevelse i Berlin
Langpermen vi hadde i brig.472 var en togreise til Berlin, det  vil si det som var igjen av byen.
Vi bodde i sportspalasset ved Olympiastadion og hadde det fint.
Byen var delt i 4 soner: Russisk, fransk, amerikansk og engelsk.
Vi fra den engelske sone var ofte i fransk sone for å prøve det berømte franske kjøkken, og for å kose oss med mat og god drikke for en billig penge.
Vi fikk forskjellige delikatesser som smakte godt, men da frosken ble servert med brun saus var det stopp.
Det ble sent på kveld og vi måtte gjennom den russiske sone
for å komme oss hjem, noe som kunne ende i arrest.
Derfor troppet vi opp på tysk politistasjon hvor vi ble tildelt hver vår halmseng. Som takk for hjelpen, la vi igjen noen sigaretter, da vi dagen etter uten fare kunne gå tilbake til sportspalasset.

  Einar Dalsaune


 26.02.09.
 Reidar Lange, alias brig soldat nr 18119,  har sendt bladet
 denne spesielle julehilsen. ("bladet" var ei leiravis ved eskadronen ved navn Brevkassa)

 Julaften 1947
 Året var 1947 ----stedet var oppklarings-eskadronens leir.
 Kulda var jævlig -- men det var "godt vær"
 Det spraket under støvelsålene våre på vei til oppstillingen.
 I spisesalen hadde vi hatt "julefrokost" med bl.a. ca 10 gram
 "margarinis" -- ja du leste riktig -- margarinen var hard som stein.
 I sardinboksen lå den blanke "delikatessen" i grågul stivnet
  olje -- og så leverposteien da. Det var lettest å la være å
 forsøke å smøre på.
 Tankene mine var naturligvis hjemme ved en annen
  julefrokost da ordren kom:
 18119 melder seg hos eskadronsjefen etter oppstilling!
 Lett nervøse 18119 "melder seg"
 "kom og sitt ned". Var det riktig at jeg var i hotellfaget?
 "Ja, major."
 Saken var at eskadronskokken som av fag var pølsemaker,
 ikke turde ta ansvaret med å tilberede ribba.
 Vel --18119 var heller ikke kokk; men hadde tross alt litt
 praksis fra kjøkkenarbeide.
 I samarbeid med kokk Karlsen og div. kommanderte mann-
 skaper fikk vi berget julemiddagen.
 Men hvordan i all verden kunne vi få et koselig julemåltid
 i en atmosfære av harde, kalde trebenker, lange feite og
 stygge trebord i et halvmørkt lokale med hvit rand av luspulver øverst på veggen.
 Her måtte noe gjøres! 
 Heldigvis var det lov å bruke Hue i eskadronen, og 18119
 banket på eskadronsjefens og velferdsoffiserens dør.
 Om det var mulig å:
 Få noen til å hente granbar til å pynte med i salen.
 Få papirduker, få servietter. Det bygget seg på med nye
 ønsker. Kan vi få stearinlys?
 Enn lysestaker da - hva med det? Vi gikk i Reodor Felgens
 fotspor og lagde staker av halve poteter og fikk alufolie til å
 pakke dem inn i. Nasjonalfarget kreppapir fikk vi også og
  noen strimler med glitter.
 Men i alle da`r hvem skulle ordne all pyntinge som 18119 la
 opp til?
 Nei nå hadde jeg visst tatt meg "vann over hodet"
 Hue ja, hvorfor ikke bruke det nå da. --Gutta i troppen ville
 sikkert sette pris på å gjøre andre ting enn sluttet orden åling
  o.s.v i fytterakkern så kaldt.
 "Gå til troppen din og rekvirer de mannskaper du trenger"
  sa majoren.
 HEISAN! Nå ble det liv i 2. tropp. To mann ble sendt på
 innkjøpsrunde til Eidsvoll, flere ut i skauen etter granbar, og
  resten av troppen ble kommandert til Pyntingen. Glade gutter
 kan hende.
 Hvis jeg ikke tar helt feil fantes det en ovn eller to i spisesalen.  Vanligvis merket vi ikke at det ble fyrt i disse.

 "Åkke som er" - da gutta kom for å innta juleribba var alt
  klappet og klart- og tenk deg- noen hadde fyrt skikkelig.
 Spisesalen ja,det var vel ingen som trodde at den kunne bli
 lun og koselig! Men det var den denne julekvelden, og jeg
 18119 (eskadron 481) kommer aldri til å glemme denne
 spesielle juleaften.

  Reidar Lange
 


16.02.09.

Kåre Forbord har sendt oss noen betraktninger som han har kalt

Militæret som lærested.

Jeg vokste opp i de såkalte harde 30 åra, med arbeidsløshet og fattigdom, med krig og ufred i ungdomsåra, - med fornedrelse og tvang i 5 lange år.

 Da krigen endelig ble slutt, ble vi innkalt til militæret for tjeneste i Tyskland under mottoet: ”Til Tyskland for freden” Og det gledet vi oss til.

For meg var dette en god skole, alt ble lagt til rette for lærdom i mange fasonger i tillegg til de militære oppgavene.

 I min dagbok fra den tiden står det at jeg ble beordret til Gøttingen på kjøreskole. Dette var for meg midt i blinken, med god undervisning i alt som har med kjøretøy å gjøre bl a. kjøretøyforskrifter, vedlikehold og kjøreferdigheter.

 Etter endt tjeneste i hæren fikk jeg jobb i NSB sin bilavdeling og kjørte buss i 30 år. Det vedlikeholdet vi blev opplært til, blev også tatt i bruk hos NSB, og fikk benevnelsen A-B-C og D kontroller som fungerte i mange år. 

 Korrespondanseskolen NKS var også tilgjengelig og for mitt vedkommende tok jeg ett kurs i praktisk regning som kom meg tilgode senere i livet

 Ellers så fikk vi en 10 dagers perm som mange benyttet seg av og vi fikk selv velge hvor i Europa vi ville reise. Jeg valgte Belgia. Den turen har jeg beskrevet i andre steder.

 Vår soldatlønn på to og en halv shilling pr. dag var ikke rare greiene, men vi hadde sigaretter og de var gull verd som byttemiddel i forskjellige anledninger. Nesten alt kunne du få for disse sigarettene i bytte eller andre ting som ikke var så korrekt. Jeg har i lang tid etter min tjeneste i Tyskland hatt kontakt med min troppssjef og jeg fortalte han om en episode som også jeg var med på på noe ureglementert vis. Han bare blåste av det og sa at vi var så reale gutter at det gikk an å overse noe.

 Dette er bare noe jeg har plukket ut av min dagbok. Min jobb militært var OP signalist i artilleriet og stasjonert i Holtzminden fra mandag 10. februar til 24. august 1947.

 Kåre Forbord

 


 


13.02.09. Einar Dalsaune forteller:
   Som brigadesoldat tjenestegjorde jeg i Holzminden, hvor jeg
   var sammen med mange Bergensere fra byen og omegn.
   Gutter med humøret på topp og som fant på mange
   ablegøyer som ofte var på kanten, men vi kom alle hjem
   med rent rulleblad.
   En av disse karene var på tjuvperm til en nærliggende by,
   men returen til Holzminden var verre. Men han var ikke
   rådløs.
   Han praiet en tysk lokfører og et lokomotiv, og for en pakke
   sigaretter kom han seg vel "hjem" og var på oppstilling 
   neste dag!
 



12.02.09. Ivar Johansen har kanskje sett at vi mangler stoff til
                vår hjemmesiden og har derfor sendt oss Thorvald
                Stoltenbergs Norden-forslag. Meget interessant stoff
                innen nordisk samarbeid om forsvars-utenriks
og
                sikkerhetspolitiske spørsmål
.  Les her

Fra  Einar Dalsaunet har vi mottatt

Dette er en historie litt utenom det vanlige og som stammer fra krigsårene.
Jeg vil nevne et navn, Geburg Aasland.
Han var blind pianostemmer som reiste rundt til forskjellige steder og var en kjærkommen gjest i folkeakademiene.
Han var en utmerket pianist og med toner fra sitt piano deklamerte han fra fine norske patriotiske sanger og salmer.
Da vi ruslet hjem etter en slik kveld følte vi at vi hadde vunnet krigen.
Aasland var også en skattet kåsør og behandlet div. emner med alvår og humør.
En gang kåserte han over emnet ekteskap og han sa følgende ; Det finnes ikke et ekteskap hvor det ikke er små gnisninger en gang iblant.
Da er det en gubbe i salen som bad om ordet: Vi har vært gift i seksti år og aldri har det forekommet et skeift ord mellom oss.
Da svarte Aasland.: Fy faen for et ekteskap.
Riktig nok glattet han litt over sitt utbrudd med å si ; I et hvert ekteskap møter en motbakker i blant, men drar en lasset sammen vil det som regel gå godt.
Geburg Aasland ble arrestert under krigen, -han var vel litt for frittalende for nazistene.
Hvordan det gikk med han vet jeg ikke, men jeg vil håpe den flotte karen fikk oppleve freden.
Aasland var vår inspirasjonskilde i folkeakadamiene som ga oss håp og tro om et fritt land.
                                         Einar Dalsaune

----------------------------------------------------------------------------------------------------
 

Minner Fra AR\BRIG 471

Klargjøring for utdannelsen av det første artilleriregiment i Tysklandsbrigaden startet sommeren 46. Fredrikstad ble valgt som utdanningssted, og undervisnings -og lokaliteter skulle klargjøres og materiell skaffes tilveie. Dette var rent nybrotts-arbeid, og jeg mener at det faktum at vi hadde en kjerne av befal som kjente materiellet og bruken av det fra sin tjeneste under krigen betød mye.
 Sammen med daværende major Hurlen dro jeg på ”turhe” til ulike steder for å skaffe det som trengtes på sambandssiden. Da rekruttene rykket inn tidlig september var alt så klaret som det kunne under det rådende forhold. Det var en samling av positivt karer som møtte, og som så på tjeneste i tyskland som en utfordring og en opplevelse verdt og ta med seg. Som forlegning ble Tyskerbrakkene på Øvre-og Nedre Mineberget og Kongsten nyttet, samt et par etasjer i artillerigården. Infanterikasernen ble ikke stilt til vår rådighet, uvisst av hvilken grunn. Ikke luksus akkurat, men kravene var ikke så store den gangen. Vi offiserer hadde det ikke stort bedre, men vi var aldri flere enn to på rommet.
Undervisningsrom hadde vi rigget til i Tøyhuset, Spesielt med tanke på radio og ekspedisjonsforskrifter. Alt etter britisk mønster. 19 og 22 settene var på plass, og etter kort tid fikk vi også 18- og 38- settene. Kara som ble tatt till denne opplæringen så på det som et privilegium, og innsatsen var deretter. Jeg var selv ansvarlig for radioundervisningen, og hadde en utmerket assistent i fenrik Halvorsen. Han kunne jeg stole på¨, bortsett fra at jeg for sikkerhets skyld måtte ta dagens første timer selv. Med det menneskemateriell vi hadde til rådighet måtte resultatet bli meget bra. Ærlig talt, jeg følte at kremen av norsk ungdom var stilt til min disposisjon.
Tiden i Fredrikstad gikk fortere enn svint. Radiofolkene ble snart meget dyktige på sine spesialfelt, og de øvrige kategoriserer som fulgte opp. Vi trente snart i oppsatt avdeling i batteri og bataljonforband og forberedte oss på skarpskyting med kanoner. Kulden begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. ”kaldeste desember i mannsminne,” sa de gamle. Det å sykle i bitende snø fra Nedre Mineberget til offisersmessa i Gamlebyen for å innta frokost, er ikke en av mine beste minner.
Frampartiet som var så hemmelig at det hadde kodenavn, det het ”Klaus II,” og dro fra Fredrikstad 13. januar, men måtte nytte Herøya som utskipingshavn i stedet for Moss, som var antydet tidligere.
Den 21. januar hadde vi våre første skytninger med 25 –pdr fra Gansrød. I mine notater står det: ”skjøt selv øyeblikkelig nøytralisering. Alt gikk OK.” Selv om en Lenkeskytning et par dager senere ikke gikk helt bra, følte vi oss ”Fit fot fight” og tjeneste i Tyskland.
Kulda holdt seg ,og jeg minnes en episode fra en hutrende morgenoppstilling. Feltpresteassistenten hadde fått ordet og begynte: ”Nå synger vi…,” da batteri sjefen brøt inn og glefset ”Gi faen i salmen og be fadervår”, det gjorde godt å komme i varmen igjen. Kuldemeldingene fortsatte å strømme inn og snart var så vel Oslofjorden som Skagerak dekket av is. Avreise fra Moss med ”Svalbard” ble skrinlagt og Herøya ble programfestet. Vi ble betenkte og utålmodige, men kunne trøste oss med at vakrere og villigere jenter enn de i Fredrikstad skulle en lete lenge etter. Min store stjerne var riktignok fra Kråkerøy, men jeg tapte kampen om henne. Slike slag kunne livet gi, også i 471.
Den 3. februar ble avdelingen forflyttet til Vallermyrene leir ved Porsgrunn, og kl. 14.15 den 6. var alle om bord i ”Svalbard” og reisen til tyskland startet. Nordsjøen var full av is, men ikke verre enn at ”Svalbard” brøytet seg fram. Et tysk fyrskip måtte vi hjelpe. De hadde sluppet opp for mat. Vi la til kai i Cuxhaven den 8 februar kl. 16.30, og i timene som fulgte kunne vi sette våre føtter på tysk jord. For de fleste var det for første gang. Turisttrafikken var ikke særlig utviklet i  de tidlige etterkrigsår.
Hele avdelingen overnattet i Cuxhaven. Offiserene på hotell Darlington,og de øvrige i kaserner. Ingen klaget over innkvarteringen, og tidlig neste morgen var alle på plass i toget som skulle føre oss til Holzminden. Det var svinkaldt, og togets vinduer var nediset og vannet i vognene tilfrosset. Togpersonalet hadde store problemer med å få toget i gang. En av våre majorer blåste seg opp og brukte ord som sabotasje og obstruksjon. Etter en tid begynte toget å sige å gå, og grytidlig neste morgen kom vi til Holzminden. Stedet som skulle bli vårt ”hjem” de kommende seks måneder.
Frampartiet hadde lagt forholdene vel til rette. Mannskapene flyttet inn i fine kaserner, som sammenlignet med brakkene i Fredrikstad, var ren luksus. Selv valgte jeg å bo i befalskasernen i leiren, men de fleste offiserene foretrakk hotell Reichscrone.
Det tok tid før vi fikk det utstyret vi ville ha. Riktignok hadde vi fått noen kjøretøyer, men kanoner, sambandsmateriell og ko- utstyr manglet. Tjenesten måtte legges opp etter dette og det ble mye for eks, indretjeneste og fysisk trening. Vi hadde en meget bra treningshall som ble nyttet tilnærmet døgnet rundt. Handball var i skuddet, og A-btt viste seg å være regimentets beste lag.
Den 17. februar hadde vi oppstiling for brigadesjef oberst Hauge. Han var sterk opptatt av fraterniseringsforbudet og vår holdning ovenfor tyskerne, særlig kvinnene. ”De er jåte” mente han. (jåte skrives også ljote, og betyr stygg.) Dette hadde mange vansker med å godta. Selv om de neppe bar preg av eleganse, noe datidens forhold ga små muligheter til, var det nok de som følte med dem. For det de hadde, hadde de tross alt her, og bare det betød mye.
Den andre uka i Holzminden ble det arrangert villsvinjakt, og daværende løytnant Svahn felte det første dyret. Dagen derpå var det stor villsvinmiddag med stor festivitas på Reichskrohne. Kulda varte med, og vi fikk mange syke. Influensa og forkjølelse herjet, og på en dag fikk batteriet 17 sjukmeldte, blant dem batterisjefen. Lørdag 22.februar steg optimismen. Batteriet fikk sine 4 kanontrekk. Riktignok var de i elendig forfatning, men det betød jo bare at vi hadde mer å henge fingrene i.
Den 27. februar inspiserte general Hansteen avdelingen. Han var som brigadesjef sterkt opptatt av en bestemt holdning over tyskerne. Vi skulle aldri vike en tomme når vi møtte dem, uansett hvor og uansett alder og kjønn. Fraterniseringsforbudet ble på nytt sterkt understreket.
De første refselser for svartebørs og fraternisering kom ganske tidlig. Det ble hevdet at børsprisene for en sigarett var 6 mark, men så var også marken av svært lite verdi. I vårt batteri gikk det ikke lengre enn til portforbudet, men i regimentet var det befal som ble funnet uverdig til tjeneste i Tyskland, og sendt hjem.
Selv om vi fikk noen mildere dager var temperaturen fortsatt lav. Vår kullbeholdning minket faretruende, men verre var det nok for lokalbefolkningen. Daglig kunne vi se dem, mest kvinner, bærende på kvistbunter som de hadde samlet i skogene rundt byen. Onsdag 6. mars kom en kullast til jernbanestasjonen, og vi følte oss sikret en tid. For meg førte det til en ikke helt morsom episode, da jeg dagen etter gikk på som daghavende offiser. Grytidlig neste morgen ringte vaktkommandøren og ba meg komme til vaktstua med en gang. Der ble jeg møtt av en sint, ikke helt edru, skotsk kaptein fra TimperControl. Han tok ladningsgrep på sin p-38, satte den i magen min og forlangte å bli ført til vår forsyningsoffiser som angivelig skulle ha stjålet TimperControls kull. Med det kjennskap til vår forsyningsoffiser regnet jeg at skotten hadde rett. Det ble en del parlamentering og bortforklaringer av ulik art. jeg måtte jo for all del få kapteinen ut av vaktstua, hvor skyting kunne bli katastrofalt. Han skrøt av sin krigsinnsats, og jeg kunne ikke være dårligere. Han merket seg min fallskjermving, og det virket som om det gjorde han litt betenkt. Da jeg foreslo duell, følte han nok at det ville være kujonaktig å si nei, og vi ble enig om sted og fremgangsmåte.
Vi stilte oss rett ut for skiltvakta med ryggen mot hverandre. Etter vaktas telling skulle vi gå 10 skritt og så snu oss og skyte. ”Han besinner seg nok”, tenkte jeg. På åtte vurderte jeg å løpe, men på ni ropte skotten. Han ville si at vi skulle gå til Timber Control for å drøfte saken. Vi kom til enighet, og jeg lovet og ordne opp med kulla neste dag. At jeg ikke hadde ammunisjon til min Albion-revolver unnlot jeg å nevne. Tilbake i Vakta ba jeg alle tie om det som hadde skjedd, fordi det var vår forsyningsoffiser som var synderen. At skotten handlet overilet var forståelig og måtte tilgis. Rapporten uteble fra så vel  meg som vaktkommandøren. Alt som kom på trykk var en notis i vår leiravis. Der sto det: ”Løytnant Sneltvedt er glad for at han har gått av som daghavende offiser.” Merkelig nok var det ingen som spurte hvorfor det gledet meg.
Mildværet kom til slutt. Weser gikk over sine bredder, og den 15. mars stod også bybroen under vann. Jeg kom med jeep, skulle kjøre over, og tok da igjen en eldre kvinne, bærende på en stor kvistbunt. Jeg stoppet, og tok resolutt tok jeg kvistbunten og kastet den inne i jeepens baksete. Løftet så den forskrekkede kvinnen inn på det ledige forsetet, og kjørte henne over elva. Satte henne og kvistbunten av, og ga henne en sjokolade og fikk et usikkert og forfjamset smil som takk. Selv følte jeg en glede og tilfredsstillelse over å ha satt meg utover vennlighets- og fraterneiingsforbudet.
Den 17.mars, 6 uker etter ankomsten til Holzminden, fikk vi våre kanoner. Riktignok manglet sikter, men allikevel. Vi var blitt mestre i å improvisere, og kanoneksersisen gikk for fullt. Etter det fikk vi jevnlige tilskudd, men vi måtte vente helt til 9. april før vi hadde tilstrekkelig med sambandsutstyr. Allikevel mistet vi aldri troen på at alt skulle gå bra, og alle ble på ulike måter sysselsatt i den lange materiellmangelperioden. Den fysiske treningen med ulike konkurranser holdt spiriten topp.
I politiske kretser på høyeste plan hjemme i Norge, og endog i stortinget,  pågikk debatten om k-soldater skulle få tjenestegjøre i brigaden. Det var hevet over tvil ar det var mange gjøremål som kunne utføres minst like bra av kvinner som menn. Spørsmålet var da om det var moralsk forsvarlig å la unge kvinner tjenstgjøre i mannsdominerende militære avdelinger utenlands. Vi som hadde krigerfaring i britiske avdelinger og hadde opplevd kvinnene i ATS, WAAF og WRNS hadde vansker med å forstå mistroen. Ikke rart at vi spurte oss selv om hva erfaringer skeptikerne hadde bedrevet i sin ungdom, som hadde gitt dem slik mistillit til dagens 20 åringer. Politikerne fant ut at modne kvinner (Mk er) ville være mer forsvarlig løsning. Jeg husker dagen de kom inn i leirporten i Holzminden. Gutta hang ut av kasernevinduene, morsomheter haglet, noen i spedd ironi. Jeg har intet negativt å si om Mkene. De gjorde jobben de ble satt til å løse. Likevel var det nok noen som følte at enkelte av dem var overmodne.
Den 24. mars var det igjen min tur til daghavende offiser, og da ble jeg atter en gang stilt overfor et ”problem”. Fire karer, feltmålere om jeg ikke husker feil, hadde tjuvlånt en jeep og dradd på en heisatur. Sern og Heier var navnene på to av dem, tror jeg. Saken var så alvorlig at de kunne bli funnet uverdige til tjeneste i Tyskland og bli sendt tilbake til Fredrikstad. Jeg følte at jeg måtte sove på saken. Tankene dro fram et minne fra krigsåra. Som korporal tjuvlånte jeg ”min” motorsykkel, og dro de sju mila til Edinburgh for å besøke en kamerat som lå på sykehus og en jente jeg kjente. Jeg unngikk refs, og syntes den gang at det var rettferdig. ”Hva med dem?”, tenkte jeg. De hadde jo vist initiativ, og også gitt inntrykk av full tilståelse. Det siste trodde jeg lite på, men de var kanskje snille gutter. En annen ting som telte mye var at det var svært så vanskelig å være dem foruten i den daglige tjeneste. Jeg valgte derfor å droppe saken, men uten å si noe om det til dem. I det minste fortjente de på å gå der i uvisshet en tid. Men hva med meg sjøl. ”Dette i tilegg til duellsaken”, tenkte jeg, og satt igjen med en nagende følelse av kanskje å være uverdig til tjeneste i Forsvaret.

Forberedelsene for Munster lager gikk nå for fullt. Vi visste hva det betydde å bli fulgt av britiske IG (Artilleriinstruktør, offiser) og AIGs ( Assisterende artilleriinstruktør, underoffiser) argusøyne. Den 13. april var vi på plass der, og i hele tre uker gikk treningen sin gang. De strenge herrer ga oss mange lovord, for vi ble gode, til dels meget gode. Det ble også tid til et par turer til ruinbyen Hamburg, mens vi var der.
4. mai var vi igjen tilbake i Holzminden. Fotballsesongen var begynt for alvor. Vi hadde et meget godt regimentslag, og jeg var fast på laget. Den jeg husker best av de andre på laget var keeperen. Et fenomen som hjemme spilte i Fram, Lillestrøm. Han var også en utmerket handballkiper. Jeg husker ikke navnet hans, men jeg tror det var Larsen. ”Juler’n” fra Sandaker var nok den beste utespilleren. Han var elegant og teknisk god. Sammenlignet med ham var vi andre rene arbeidshester. Vi spilte oss fram til finalen i brigademesterskapet, men tapte. Ikke uventet, for keeperen var sendt eller reist hjem til Norge.
Det ble også tid til helgeturer. Bad Winterberg og Bad Pyrmont var vanlige mål. I Bad Pyrmont var det rehabiliteringssenter for tyske krigsinvalider. Vi møtte dem i rullestoler, med krykker og ulike hjelpemidler. At jeg iblant stakk til dem en sigarett eller litt sjokolade innrømmer jeg villig, og uegnethetsparagrafen så jeg bort fra.
I slutten av mai ble jeg beordret på et kurs på RAC (Panserkorpset) Training Center nær byen Bergen på Luneburgerheden. Ved en misforståelse møtte jeg der en uke for tidlig. Dette ga meg god tid til å lære område å kjenne. Blant annet fikk jeg følge en tidligere fange på en omvisning i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Han hadde sittet der i to år. Forholdene, slik de hadde vært der med sult, tortur, gasskammer og massedød., var nesten ikke til å fatte. Mannen som selv var jøde, kunne fortelle at blant de døde var over 30.000 jøder, mange kvinner og barn. Dette sammen med synet av de mange mektige store krigskirkegårder som vi passerte på ulike steder på våre reiser, ga inntrykk som har festet seg i sjelen. Krigens grusomheter, statsledere, grupper og enkeltmenneskets trang til grusomheter, tortur og mishandling har forsterket min tro på behovet for forsvar av vår egen sikkerhet, bygd på humanistiske prinsipper og demokratiske verdier.
Under oppholdet RAC Training Center ble det også anledning til en tur til Hamburg, hvor vi bodde på Atlantic Hotell. Der var det jeg traff Tanja van Linden, som var til forveksling lik den kjente franske filmstjernen Simone Simon. Heldigvis var hun hollandsk, i alle fall sa hun det. Det reddet meg fra fraterniseringsforbudet. Hamburg ble målet for mine permisjonsturer etter dette.
Det skal være sikkert at vinteren hadde vært kald og hard, men sommeren ble ikke bedre. Den var preget av uvanlig høye temperaturer og nesten ikke regn. Luneburgerheden, hvor vi hadde de fleste av våre øvelser, ble etter hvert en eneste stor ørken. Jeg husker at det å gjennomføre en skjult framrykning med kjøretøy var nærmest umulig. Store støvskyer røpet oss, selv på mils avstand. Hadde kulda gått utover tyskerne i vintermånedene, så ble ikke sommeren noe bedre for dem. Avlingene slo feil i hele Nord-Tyskland, og for dem som hadde lite fra før ble det tilnærmet katastrofalt.
De strenge fraterniseringsbestemmelser og børsforbundet smuldret noe opp etter hvert. Olaguttene egnet seg liksom ikke i rollen som herrefolk. Dessuten ga den utbredte fattigdommen, elendigheten og husene i ruiner mange følelser av medynk og overbærenhet. børsingen, som kunne gi begge parter fordeler, ble etter hvert også mer utbredt.
Siste halvpart av juni, hele juli og første uke av august var preget av øvelser, både i regiments- og brigadeforbund. Skarpskyting med kanoner stod stadig på programmet og det var ingen mangel på ammunisjon. Det var som om vi skulle ta igjen det vi hadde tapt i materiellmangelsperioden. At så vel befal som menige ble meget dyktige hersker det ikke tvil om. De ble et godt innslag i vår beredskap i årene som fulgte.
Både mens vi var i Fredrikstad og Tyskland hadde vi besøk av Stortingets forsvarskomité. Et av medlemmene var Randulf Dalland, representant for Kommunistpartiet. For flere av oss var han en god venn fra årene i utlendighet under krigen. Vi gledet oss over å se ham igjen, og han fikk derfor en hjerteligere mottakelse enn de andre. I Lundkommisjonens kjølvann kan det føles som om slikt kan ha hatt konsekvenser. Dalland har for lengst vandret, men selv i dag ville vi ha følt samme gjensynsglede.

Den 10. august begynte vi klargjøringen av materiellet for avlevering til 472. Det ble puss og atter puss avbrutt av ulike idrettsarrangement. Det var da laget som er avbildet i Veteranavisa 2-96 vant det to mil lange meldeløpet og slo neste lag med 45 minutter. Laget bestod av Vintervold, Karlsen, Aas, Forbord, Hustad, Ringstad, Rønning, Egge og Florholmen. Selv var jeg lagleder.
Den 15. var alt materiell overtatt av 472, og de fleste av oss kunne ta permisjon. Målet for meg var sjølsagt Hamburg. Vi hadde lært byen å kjenne, trivdes og slappet av der. Noe som vi følte for etter nærmere seks måneders intens innsats. Reperbahnen var nok jevnlig besøkt, og det bør vel ikke underslås at noen følte behov for å stikke innom Winkelelstrasse og Herbertstrasse.

Den 24. forlot vi Holzminden, gikk så om bord i Svalbard i Cuxhaven og denne gang gikk vi via Moss Fredrikstad. Den 27. var det stor parade for Artilleringspektøren og andre storkarer. Den 28. stilte reglaget i fotball opp mot et rekrutteringslag for Fredrikstads A-lag, som blant andre hadde et blad Spydevoll på laget. Jeg håper jeg husker rett når jeg hevder at vi slo dem. Den 29. august var det takk og avskjed, og enhver dro hjem til sitt.
                                                                                                                      Kristian Sneltvedt


15 04.09. I dag er det 15. april, og da kom jeg til å tenke på  hva som foregikk på Trøite den 15. april 1940

Det var den datoen den tyske hær startet sitt angrep på Ingstadkleiva Fort, senere kjent som Hegra Festning 

Tidlig om morgenen den 15. april ble jeg vekket av min far med ordre om øyeblikkelig å stille med hest og slede for å evakuere ”kvinner og barn”, på grunn av at nå haglet det med kuler og granater over gården. Det var Hegra festning som beskjøt et tysk kanonbatteri som var etablert ved nabogården.

I sin tid hadde far eksersert som artillerist, så han kjente ”musikken” og forsto at nå var vi i faresonen.  

Jeg var da bare 16 år men godt vant med hester.

Alle ble samlet på sleden, jeg mener å huske at det var ganske mange, for i kårbygningen var det foruten kårfolket, også noen som 9.april hadde evakuert fra Stjørdal. Min mor ble også med, men far og min søster ble igjen for å stelle dyra

Jeg kjørte ikke den lokale veien til Kyllo, men valgte å kjøre inntil bergknausen nord for gården, der var i skjul for eventuelle granater. Det var veldig mye snø den våren, og det var skareføre så vi kunne kjøre hvor som helst.

Det hele fortonet seg så uvirkelig; Kraftige drønn fra de tyske kanoner "hos oss" og uling og plystring fra fallende splinter

Vi ble enige om å kjøre til Kyllo øvre, og vi kom oss velberget  dit; det høres naivt, men vi mente vel at vi var litt i ly der bak berget.

Mens vi var der hørte vi braket da tyske fly slapp bomber over festningen, da hørte jeg kona på gården sukke: ”Å æ som hi to sønner oppå der”  

Etter en dag eller to flyttet tyskerne sine kanoner lenger opp i bygda, så da var faren over på Trøite, og vi dro hjem igjen.
Men artilleriduellen mellom festningen og beleirerne fortsatte oppe i østre del av Hegra helt til 5.mai. Da heiste festningen det hvite flagg, men festningen var ikke beseiret. - Det var den militære situasjon i resten av sør Norge som gjorde at det ikke lenger hadde noen hensikt å forsette kampen.

Soldatene på festningen kjempet under meget dårlig forhold
i 23døgn, det står det respekt av.

Og de satte Hegra festning på verdenskartet.

Johan Gisetstad   

 


02.03.09.Kapteinen vår.
Vår kaptein i vårt batteri het Blindheim. Han hadde vært ute en vinterdag før og var uhyre barsk. Han stilte alltid opp på vår side og var rettferdig. Vi ble faktisk glad i han.

Da vi ble dimittert våren 1948 hadde vi samlet inn det lille vi hadde og kjøpt en minneting som takk.
Den barske karen ble overasket, og vi kunne ane en tåre i øyekroken.

Einar Dalsaune


01.03.09. Sersjanten vår.

Vi hadde en sersjant fra Nord-Norge som faktisk var yngre enn oss. Vi regnet ham som en svekling, men han var stor i kjeften og titulerte oss ofte som hæstkuk.

Etter at han fikk ”juling” et par ganger ble han både blid og omgjengelig.

Hans store ønske var at vi skulle bli best til å marsjere. Og etter diverse terping ble vi ganske gode og han ble kompis med alle, og hingstens utstyr ble senere ikke nevnt.

Einar Dalsaune

 


28.02.09. Som et apropos til Dalsaunets opplevelse i Berlin,
 kan jeg fortelle om da jeg var på

     Svartebørshandel i Berlin august 1947

På slutten av august fikk jeg ordre om kjøre soldater til et internasjonalt militærmesterskap i friidrett i Berlin. En av mine kamerater i kompaniet ba meg da om å kjøpe et fotografiapparat til ham. Han visste at jeg hadde et godt kamera som jeg hadde kjøpt i Norge så han mente vel at jeg hadde litt vett på slikt. Han hadde noen engelske sigaretter, men det var bare et par uker siden vi hadde kommet til Tyskland så lageret hans var ikke så stort. Derimot hadde han tatt med seg fra Norge en liten koffert full av fabrikkrulla sigaretter hjemmeavla tobakk.

 I Berlin ble vi innkvartet på NAAFI (Navy Army and Air Forces Institutes) hotellet like ved olympiastadion. Der spurte jeg en av tyskerne som jobbet på hotellet om hvor jeg best kunne kjøpe kamera. Dagen etter la jeg i vei til den oppgitte adresse som viste seg å være en vanlig fotoforetning, men uten varer i hyllene. Da jeg spurte om de hadde fotoapparater og samtidig litt diskret viste fram mine ”betalingsmidler” kom det straks en litt lurvete type som tok meg ned en trapp og vider gjennom lange mørkelagte ganger og korridorer. Jeg fikk en uhyggelig følelse og likte meg dårligere og dårligere jo lengre vi gikk.
 Tenke seg til, jeg befant meg alene under Berlins ruiner, det var to uker siden jeg hadde kommet til Tyskland og hadde ingen erfaring med forholdene. De kunne sikkert ha robbet meg for sigarettene og slengt meg ut på gata. Omsider kom vi til ”svartebørsens høyborg”. Og bevare meg vel, der var det utvalg! Og den lurvete viste seg å være ganske vennlig. Jeg tok på meg en skikkelig ”forstå seg på mine” og blinket ut det flotteste Leicakamera jeg fant; det skulle jeg ha.  Greit det, - og så skulle det betales: De engelske sigaretten var OK, men det var ikke nok, så jeg la fram de norske hjemmeavlede. Det ble snudd og vent og luktet og snust, men nei, de ble ikke verdsatt høyt nok til å dekke det som manglet. Jeg forsøkte å protestere, men han så sikkert at jeg følte meg uvel, så en ny fyr ble tilkalt, en skikkelig stor brande av utkastertypen. Han skulle vurdere varen, - men nei, det var tommelen ned.  Jeg følte meg som sagt veldig liten og måtte bare gjøre det beste ut av det for å komme meg ut så snart som mulig.  Jeg måtte bare godta det beste tilbudet de kunne gi: Et godt Vogtlãnderkamera, og det var bra nok det, men det var ikke en Leica!
   Han som ga meg oppdraget var godt fornøyd med handelen, så dermed endte det godt til slutt.

Nr. 18146 Johan Gisetstad

 

    


27.02.09. Opplevelse i Berlin
Langpermen vi hadde i brig.472 var en togreise til Berlin, det  vil si det som var igjen av byen.
Vi bodde i sportspalasset ved Olympiastadion og hadde det fint.
Byen var delt i 4 soner: Russisk, fransk, amerikansk og engelsk.
Vi fra den engelske sone var ofte i fransk sone for å prøve det berømte franske kjøkken, og for å kose oss med mat og god drikke for en billig penge.
Vi fikk forskjellige delikatesser som smakte godt, men da frosken ble servert med brun saus var det stopp.
Det ble sent på kveld og vi måtte gjennom den russiske sone
for å komme oss hjem, noe som kunne ende i arrest.
Derfor troppet vi opp på tysk politistasjon hvor vi ble tildelt hver vår halmseng. Som takk for hjelpen, la vi igjen noen sigaretter, da vi dagen etter uten fare kunne gå tilbake til sportspalasset.

  Einar Dalsaune


 26.02.09.
 Reidar Lange, alias brig soldat nr 18119,  har sendt bladet
 denne spesielle julehilsen. ("bladet" var ei leiravis ved eskadronen ved navn Brevkassa)

 Julaften 1947
 Året var 1947 ----stedet var oppklarings-eskadronens leir.
 Kulda var jævlig -- men det var "godt vær"
 Det spraket under støvelsålene våre på vei til oppstillingen.
 I spisesalen hadde vi hatt "julefrokost" med bl.a. ca 10 gram
 "margarinis" -- ja du leste riktig -- margarinen var hard som stein.
 I sardinboksen lå den blanke "delikatessen" i grågul stivnet
  olje -- og så leverposteien da. Det var lettest å la være å
 forsøke å smøre på.
 Tankene mine var naturligvis hjemme ved en annen
  julefrokost da ordren kom:
 18119 melder seg hos eskadronsjefen etter oppstilling!
 Lett nervøse 18119 "melder seg"
 "kom og sitt ned". Var det riktig at jeg var i hotellfaget?
 "Ja, major."
 Saken var at eskadronskokken som av fag var pølsemaker,
 ikke turde ta ansvaret med å tilberede ribba.
 Vel --18119 var heller ikke kokk; men hadde tross alt litt
 praksis fra kjøkkenarbeide.
 I samarbeid med kokk Karlsen og div. kommanderte mann-
 skaper fikk vi berget julemiddagen.
 Men hvordan i all verden kunne vi få et koselig julemåltid
 i en atmosfære av harde, kalde trebenker, lange feite og
 stygge trebord i et halvmørkt lokale med hvit rand av luspulver øverst på veggen.
 Her måtte noe gjøres! 
 Heldigvis var det lov å bruke Hue i eskadronen, og 18119
 banket på eskadronsjefens og velferdsoffiserens dør.
 Om det var mulig å:
 Få noen til å hente granbar til å pynte med i salen.
 Få papirduker, få servietter. Det bygget seg på med nye
 ønsker. Kan vi få stearinlys?
 Enn lysestaker da - hva med det? Vi gikk i Reodor Felgens
 fotspor og lagde staker av halve poteter og fikk alufolie til å
 pakke dem inn i. Nasjonalfarget kreppapir fikk vi også og
  noen strimler med glitter.
 Men i alle da`r hvem skulle ordne all pyntinge som 18119 la
 opp til?
 Nei nå hadde jeg visst tatt meg "vann over hodet"
 Hue ja, hvorfor ikke bruke det nå da. --Gutta i troppen ville
 sikkert sette pris på å gjøre andre ting enn sluttet orden åling
  o.s.v i fytterakkern så kaldt.
 "Gå til troppen din og rekvirer de mannskaper du trenger"
  sa majoren.
 HEISAN! Nå ble det liv i 2. tropp. To mann ble sendt på
 innkjøpsrunde til Eidsvoll, flere ut i skauen etter granbar, og
  resten av troppen ble kommandert til Pyntingen. Glade gutter
 kan hende.
 Hvis jeg ikke tar helt feil fantes det en ovn eller to i spisesalen.  Vanligvis merket vi ikke at det ble fyrt i disse.

 "Åkke som er" - da gutta kom for å innta juleribba var alt
  klappet og klart- og tenk deg- noen hadde fyrt skikkelig.
 Spisesalen ja,det var vel ingen som trodde at den kunne bli
 lun og koselig! Men det var den denne julekvelden, og jeg
 18119 (eskadron 481) kommer aldri til å glemme denne
 spesielle juleaften.

  Reidar Lange
 


16.02.09.

Kåre Forbord har sendt oss noen betraktninger som han har kalt

Militæret som lærested.

Jeg vokste opp i de såkalte harde 30 åra, med arbeidsløshet og fattigdom, med krig og ufred i ungdomsåra, - med fornedrelse og tvang i 5 lange år.

 Da krigen endelig ble slutt, ble vi innkalt til militæret for tjeneste i Tyskland under mottoet: ”Til Tyskland for freden” Og det gledet vi oss til.

For meg var dette en god skole, alt ble lagt til rette for lærdom i mange fasonger i tillegg til de militære oppgavene.

 I min dagbok fra den tiden står det at jeg ble beordret til Gøttingen på kjøreskole. Dette var for meg midt i blinken, med god undervisning i alt som har med kjøretøy å gjøre bl a. kjøretøyforskrifter, vedlikehold og kjøreferdigheter.

 Etter endt tjeneste i hæren fikk jeg jobb i NSB sin bilavdeling og kjørte buss i 30 år. Det vedlikeholdet vi blev opplært til, blev også tatt i bruk hos NSB, og fikk benevnelsen A-B-C og D kontroller som fungerte i mange år. 

 Korrespondanseskolen NKS var også tilgjengelig og for mitt vedkommende tok jeg ett kurs i praktisk regning som kom meg tilgode senere i livet

 Ellers så fikk vi en 10 dagers perm som mange benyttet seg av og vi fikk selv velge hvor i Europa vi ville reise. Jeg valgte Belgia. Den turen har jeg beskrevet i andre steder.

 Vår soldatlønn på to og en halv shilling pr. dag var ikke rare greiene, men vi hadde sigaretter og de var gull verd som byttemiddel i forskjellige anledninger. Nesten alt kunne du få for disse sigarettene i bytte eller andre ting som ikke var så korrekt. Jeg har i lang tid etter min tjeneste i Tyskland hatt kontakt med min troppssjef og jeg fortalte han om en episode som også jeg var med på på noe ureglementert vis. Han bare blåste av det og sa at vi var så reale gutter at det gikk an å overse noe.

 Dette er bare noe jeg har plukket ut av min dagbok. Min jobb militært var OP signalist i artilleriet og stasjonert i Holtzminden fra mandag 10. februar til 24. august 1947.

 Kåre Forbord

 


 


13.02.09. Einar Dalsaune forteller:
   Som brigadesoldat tjenestegjorde jeg i Holzminden, hvor jeg
   var sammen med mange Bergensere fra byen og omegn.
   Gutter med humøret på topp og som fant på mange
   ablegøyer som ofte var på kanten, men vi kom alle hjem
   med rent rulleblad.
   En av disse karene var på tjuvperm til en nærliggende by,
   men returen til Holzminden var verre. Men han var ikke
   rådløs.
   Han praiet en tysk lokfører og et lokomotiv, og for en pakke
   sigaretter kom han seg vel "hjem" og var på oppstilling 
   neste dag!